Krim på Russisk

Trykket i VG,  05.03.2014

«Men hva betyr det?» Min venn lente seg framover. På fjernsynet rullet russiske stridsvogner gjennom Krim til dempet panikk fra journalisten som fulgte det hele ‘minutt for minutt’. De siste dagenes hendelser i Ukraina har ommøblert den utenrikspolitiske dagligstuen. Er det krig i anmarsj? Nei. Hendelsene i Ukraina vil ikke utløse noen storkrig. Vestens engasjement strekker seg simpelthen ikke så langt.

Hva vi er vitne til er et skoleeksempel på bruk av militærmakt som politisk virkemiddel. Moskva ønsker å kommunisere at Ukraina enten kan kaste seg i Vestens favn, eller de kan bevare landet intakt. Men ikke begge deler. Vesten bemanner en hastig konstruert retorisk frontlinje langs forsvar av Ukrainas suverenitet og rett til ikke-inngripen. Det krever koordinering siden vestlige land under konfliktene i Irak, Kosovo, Libya og Syria satt på andre siden av bordet, hvor Russland nå sitter.  Da var det vi som tøyde normene.

I USA har President Obama kommet under angrep fra opposisjonen for hva de anser som svakhet vis-a-vis Russland. Hans politikk karakteriseres som naiv, svak og mislykket. Kommentatorene er mindre klare på hva de ønsker at Obama skal gjøre. Ukrainas geografiske beliggenhet gjør bruk av militære virkemidler utenkelig. Europeerne vil uansett ikke støtte dette. Putin vet dette.

USA har tilbudt Ukraina nødlån. Da Russland frøs utbetalingen av lånene som var alternativet til EU-avtalen startet de en nedtelling. Ukraina har ikke penger til å drifte staten fram til i mai. Med nødlån fra USA og EU vil overgangsregjeringen trolig ikke kollapse på grunn av pengeproblemer. Det er et forsøk på økonomisk krigføring. Russland har heller ikke råd til fall av den typen vi har sett på Moskva-børsen de siste dagene.

Men konflikten vil trolig ikke vare så lenge at den med den dypeste pengesekken vinner. Den russiske overmakten er for stor. Det er vanskelig å fatte hvilket umenneskelig press myndighetene i Kiev nå er under. De arbeider i vissheten om at intet land kan unnslippe sin geografi. Svake stater som grenser til en stormakt og deler befolkning med denne har ofte et suverenitets-underskudd. De har dårlige kort på hånden når internasjonal politikk forlater sin normaltilstand.

La meg forklare. I internasjonal politikk følges gjerne lengre perioder preget av regelbunden kontinuitet av korte, skarpe brudd hvor normer kommer opp mot hard makt. Perioden etter Den kalde krigen har sett lite av dette, forbausende lite. Det har mye å gjøre med den vestlige samfunnsmodells seiersgang. Kall det ‘myk makt’, ‘normativ makt’ eller ‘globalisering’. Resultatet var i alle fall at den vestlige måten å gjøre ting på ble stadig mer altomsluttende.

Dette globale hegemoniet utfordres nå. Nye stormakter seiler opp, til dels med andre oppfatninger av både demokrati, suverenitet og menneskerettighetenes gyldighet. Det er noe av årsaken til amerikanske mediers sterke reaksjoner. De har vondt for å tro at Moskva åpent utfordrer den internasjonale orden som USA er den fremste vokter for. Og de har enda vondere for å akseptere at det er lite USA kan gjøre med dette. Erfaringene fra Russlands forrige grensedragning, i Georgia 2008, gir Moskva all grunn til optimisme.

Så hvorfor lykkes Russland? Dypest sett handler dette om at Russlands handlinger styres av nasjonale interesser, raison d’État. Landets interessesfære, altså bufferen av stater langs yttergrensene sees på som en slik kjerneinteresse. Moskva mobiliserer alle sine maktressurser for å hindre at restene av sovjetsfæren følger balterne over i vestlig leir. Signalet er at Russland er villig til å eskalere så langt som er nødvendig for å vinne.

For vesten er ting mer komplisert. Liberal utenrikspolitikk styres av normer. Problemet er bare at disse normene med årene har blitt så mange at de kommer i konflikt med hverandre. Som Harvard-professoren Henry Steiner påpeker «Når du kommer forbi de absolutte «nei-ene», er det uunngåelig uklarhet og åpen konflikt». For handler Ukraina-spørsmålet om demokrati? Demonstrantene styrtet jo den demokratisk valgte regjeringen. Og hva med minoriteters rettigheter? Har ikke Krim en rett til å løsrive seg på lik linje med skotter og katalanere? Lista over kolliderende normer er lang.

I slike tilfeller opphører normer å bli en kilde til handling og blir en kilde til splittelse. Hendelsene i Ukraina, filtrert gjennom vestens programvare, gir ikke tydelige handlingsalternativer. De høyst forskjellige reaksjonsmønstrene i Europeiske hovedsteder understreker dette. De varierer fra svenske kaldkrigstakter til Tysklands utstudert nyanserte respons. Manglende enhet gjør at NATO og EU beklager Russlands handlinger, men tilbyr ingen harde mottiltak.

Ukraina-krisen har også stilt spørsmålstegn ved sentrale antagelser ved norsk utenrikspolitikk. Det er lite eller intet i de senere års utenrikspolitiske redegjørelser som kunnen forberedt oss på utviklingen i øst. Det kan virke som om Norge har feil programvare. At vi kjører «Urix-98» når vi burde ha oppgradert til «Urix-XP». Vi lever simpelthen ikke i en trygg og fredelig verden hvor alle er på lag. Utenriksminister Brende skrev i sin til nå lengste redegjørelse at «Vi lever i en vinn-vinn-verden.» Si det til Russerne.