Klassekampen Jul 17, 2010
Ett år ut i kulturkampen ser vi konturene av et dypere stemningsskifte.
I mai 2009 skrev jeg at «i det stille blir Norge et annet sted». Jeg kunne ikke tatt mer feil. Kulturkampen som har rast det siste året har vært alt annet enn stille – den har tatt igjen i støy hva den har manglet i fokus.
Utfordrerne vinner mest. Forsvarere av 90-tallets tankegods er blitt stadig vanskeligere å finne. Få er i dag villig til å knytte navnet sitt til ord som ’kulturradikalisme’, ’multikulturalisme’ eller ’sosialkonstruktivisme’ uten forbehold.
Selv om sosialdemokratiske verdier fortsatte å dominere det norske samfunnet under det første tiåret av 2000-tallet, så var det også tidlige tegn til en grunnleggende endring som, gitt tid, vil kunne komme til å signalisere begynnelsen på et nytt, mer konservativt Norge.
Den mest i øyenfallende utviklingen er at sentrum har gått tapt. Dette gjelder ikke bare i samfunnsdebatten, men også i politikken. «Alle mot en» har blitt erstattet av to blokker. Det kanskje viktigste resultatet av valget i 2009 er at Fremskrittspartiet har blitt et normalt parti.
Da maktstrømmen endret leie, ble sentrumspartiene strandet i sosialistisk leir. Mye tyder på at de blir værende der. Denne dreiningen var, når alt kommer til alt, ikke uventet. Det var ventelig at konsensus hvor – i Einar Førdes ord – «vi er alle er sosialdemokrater», ville komme under press. Mest fordi ikke alle er sosialdemokrater.
De «nye» konservative er på mange måter mindre konservative enn hva Rune Slagstad og Henrik Thune har hevdet. Det konservative er en overflate hvor de dypere strømningene er liberale. Like fullt, er inntreden av en rimelig artikulert gruppe av norske skribenter som ser til Burke og Huntington, i seg selv nevneverdig i norsk idéhistorie.
Mange av disse intellektuelle er bevisst ikke-ideologiske, noe som har gitt bevegelsen preg av en forbigående intellektuell strømning. Skribenter som Hans Rustad, Kjetil Rolness og Nina Witoszek har – uten å heise den konservative fanen – uttrykt liberalkonservative verdier. Ingen kan stille spørsmålstegn ved duoen Eia & Ihles popkulturelle innflytelse, eller Aslak Nores rolle som samfunnskritiker.
På det religiøse feltet ser vi tegn til neo-ortodoksi. Hanne Nabintu Herland representerer de mest vitale delene av norsk protestantisme. Hun speiles i konservative strømninger i katolske og islamske miljøer ved Anfinn Haram og Usman Rana. Den nye interessen for opprinnelig religion representerer nye mønstre i den norske samfunnsveven.
Til stede i så godt som alle den nye konservatismen er fokus på arv over miljø, realisme over moralisme, kultur over sivilisasjon og samfunn som forskjellig fra stat. Individets frihet og skepsis til staten som moralsk overdommer løper som en rød tråd.
Svekkede bånd mellom det etablerte og folkelige strømninger skaper også uro. Kombinasjonen av konservatisme og populistisk demokrati har fått enkelte til å rope ulv. Sivilsamfunnet har markert seg som de ivrigste kritikerne av opposisjonen – og de mest helhjertede forsvarerne av makta.
Det kan komme av at påfølgende regjeringer har kjøpt seg sivil ro gjennom å håndfore sivilsamfunnet. Ordninger som var ment å skape bredde, har endt opp med å politisere. Nesten ingen av de nye stemmene tjener sin sold i det statsfinansierte ’meningsmangfoldet’.
Det var å vente at overgangen til en liberal økonomisk modell ville få bredere samfunnsmessige ringvirkninger. Økt mulighet til individuell berikelse sammenfalt med innvandring og trygding i stor skala. Slik er vi i ferd med å gjenskape det klassesamfunnet de ville avskaffe. Slik har venstresiden selv skapt en samfunnsstruktur som truer med å gjøre ugjort mange tiår med utjevningspolitikk.
Deler av venstresiden snubler i sin tenkning om verdier og livssyn, og greier ikke levere overbevisende svar i de nye diskusjonene om hva slags samfunn Norge skal være. De vet hva som er politisk korrekt, men de tror ikke på det. Sosialdemokratiet har blitt som den norske kirken – en menighet med stadig færre troende.
Venstresiden lenge ga premissene for samfunnsdebatten, synes å ha gått tom for intellektuell kraft. SV har ikke klart å spille rollen som Athen overfor Arbeiderpartiets Roma. Norske sosialister taler varmt om enhetsskolen, og sender selv barna på steinerskolen. De applauderer multikulturalismen, men bosetter seg på Nordberg. De handler kjøtt i Sverige og sprit på tax free. Og de flirer av kjønnsforskerne…
Kulturkampen skyver sentrum mot høyre. Men kulturkjemperne står for noe bredere enn et «opprør fra høyre». De sentrale debattene har så langt foregått uavhengig av de politiske partiene som, uten unntak, har syntes umusikalske når de skal danse etter noter de ikke har skrevet selv. Det er enda for tidlig å si hvem kulturkampen vil gagne. Som Bob Dylan sa det:
Come writers and critics
Who prophesize with your pen
And keep your eyes wide
The chance won’t come again
And don’t speak too soon
For the wheel’s still in spin
And there’s no tellin’ who
That it’s namin’.
For the loser now
Will be later to win
For the times they are a-changin’.