Morgenbladet Jan 7, 2021
Stormingen av kapitolen var et passende på Trumps presidentskap.
Saksforholdet er klart. President Trump kalte in til demonstrasjon foran Det hvite hus for å protestere mot valgresultatet som samme dag skulle formelt ratifiseres i Kongressen noen steinkast unna. Etter å ha oppildnet de tilreisende tilhengerne avsluttet Trump sin tale med å opp muntre dem til å marsjere mot kapitolen for å stanse godkjennelsen av Joe Biden som valgets vinner.
De nå rasende demonstrantene, hellig overbevist om at valget var blitt stjålet fra dem overveldet lokale politistyrker, brøt gjennom sperringer og tvang seg inn i kongressbygningen. Mens vakter med trukne våpen gjorde seg klare til å kjempe til det siste, gjemte enkelte kongressrepresentanter seg under stolene.
Demonstrantene klarte virkelig å avbryte ratifiseringsdebatten en orgie av flattveiving, vandalisme og selfies. En demonstrant ble skutt og drept da hun forsøkte å tvinge seg inn i et av kamrene. Mange, de fleste, av demonstrantene var kledd i sammenrasket militær trustning, selv om de ikke synes å ha vært bevæpnet.
Var det et kuppforsøk vi var vitne til? Trolig ikke. Det var ikke noe tegn til at mobben hadde andre ambisjoner om å gjøre sin misnøye hørt. Dette var et anslag mot demokratiet, i seg selv ille nok. Jeg kommenterte hendelsene live på NRK og ble kritisert på Facebook for at jeg kalte demonstrantene for pøbler og en mobb og ikke terrorister.
Definisjonen av terror er å bruke vold mot sivile for å oppnå politiske målsetninger. Grunnen til at jeg ikke kalte dem terrorister, er fordi det sitter langt inne for meg å stemple demonstranter – også voldelige – som terrorister. Volden som ble utøvd var ikke mot sivile og den syntes å være opportunistisk mer enn planlagt.
Jeg fikk langt mer kritikk på Twitter fordi jeg påpekte at hendelsene i Washington føyer seg inn i et gjennomgangstema i 2020, som var preget av store – til dels voldelige demonstrasjoner og opptøyer i forlengelse av Black Lives Matter-bevegelsen. Også de vandaliserte kirker og monumenter i maktens hjerte. På Fox News var man ivrige på å stemple også dette som terror, noe det ikke var.
Hvilke demonstranter du anser som legitime, vil avhenge av hvor du står politisk. Iveren etter å stemple motparten som terrorister er sterk på begge leire og synes å bekrefte den gamle ordtaket om at den enes terrorist er den andres frihetskjemper. Det er allikevel verdt å merke seg en utvikling der politisk frustrasjon tar til gatene i USA.
Dette sinnelaget er drivstoffet som drev USA til dette nullpunktet. Når demoniserende ord reserveres for de som ikke oppfyller din gruppes omskiftelige sannheter kombineres med stolthet over manglende vilje til å forstå motparten, ut over de motivene du tillegger dem, blir det etter hvert lite å snakke om. Hån er ikke alltid det beste argument, snarere vekker det. Du kan ikke forstå gløden i BLM eller MAGA uten å ta dette i betraktning.
Hvem har skylden? I amerikanske medier har det faktum at politiet ikke maktet å stanse mobben fått mye oppmerksomhet. Hvorfor var de ikke mer mannsterke? Hvorfor brukte de ikke våpnene sine? Det siste er enkelt. I USA skyter ikke politiet ubevæpnede demonstranter. Hendelsene ved universitetet Kent State i 1970, da demonstranter ble drept av nasjonalgarden er fremdeles et nasjonalt traume.
I ukene og månedene som følger vil de som brøt seg inn i Kongressen bli bragt til rette og det er grunn til å tro at straffene vil bli strenge. Amerika har et sterkt behov for å vise at det som skjedde ikke er greit. Men hva med mannen som mer enn noen er skyld i dette, Donald Trump. Amerikansk strafferett har en oppviglerparagraf i (18 U.S.C. § 2384) som Trump har brutt.
Ved å oppmuntre en demonstrasjon han selv hadde kalt sammen til ‘å marsjere mot Kongressen’ er det all grunn til å hevde at Trump er direkte ansvarlig for den påfølgende okkupasjonen av statlig eiendom og et forsøk på å hindre eller forsinke utøvelsen av landets lover, som beskrives i oppviglerparagrafen. Det gjenstår å se om rettsvesenet vil stille Trump til ansvar.
Dette vil nok ikke skje. Like lite sannsynlig som en ny riksrettssak. Det handler mer om politikk enn juss. Om to uker er Trump ferdig som president. Overfallet på Kongressen gjør det tilnærmet sikkert at han ikke vil bli republikanernes presidentkandidat i 2024, noe mange mente var trolig før kveldens hendelser. En rettsak vil gi Trump en talestol når alternativet trolig er furten irrelevans.
Paradoksalt nok løser stormingen av kapitolen et problem for republikanerne. Mange har spurt seg: Hvordan kan vi hindre at Trump skjer igjen? Hendelsene fjerner Trump fra det politiske regnestykket. For republikanerne er kjærlighet til lov og orden en av de siste bjelkene som holder partiet sammen, det er en bekvemt ståsted å ta et oppgjør med Trump, uten å kutte båndene til Trump-velgerne.
Hva med Trump? Han er kan hende det eneste mennesket i USA som var fornøyd med dette anslaget mot det amerikanske demokratiet. I fravær av bevis, indikasjoner eller tegn på valgjuks var stormingen av kongressen et innhult ‘bevis’ på at ‘mange’ er enige med Trump om at juks har funnet sted. Pytt samme at grunnen til at demonstrantene mener dette, er fordi Trump sier så.
Jeg ble kritisert for å ikke bruke store nok ord, for analysere begge sider etter samme standard. Jeg tror at vi som kommenterer også har en plikt til å være en sval hånd på en opphetet panne. Det er berusende å øse seg opp, men det er ikke klokt. Hendelsene i Washington var en voldelig demonstrasjon og et anslag mot det amerikanske demokratiet. Men det var ikke et kuppforsøk.