Minerva 31. jan. 2020
I dag er Brexit et faktum. La oss legge forgangen uenighet til side og la oss feire!
For et par år siden skrev den franske tenkeren Zaki Laïdi at Europa har mistet mening, at Europeerne er blitt lettskremte; mer frykt for fremtidens farer enn hva som kan vinnes ved å ta sjansen.
Og som for å bekrefte dette spådde Price Waterhouse Cooper nylig at Europa i 2050 vil være en utkant av verdensøkonomien, med mindre enn ti prosent av verdens samlede verdiskapning.
Eksperter som hevder det er ‘økonomisk selvmord’ å forlate EU, glemmer ofte at føderasjon er i ferd med å bli et annet ord for stagnasjon. Unionen har ikke skapt økonomisk vekst på tjue år.
Samlet sett har EUs økonomiske vekst vaket rundt 1 prosent siden år 2000, uakseptabelt lavt. EUs tilhengere glemmer ofte at EU er et middel, ikke et mål i seg selv.
Brexit representerer i slutten på hva historiker AJP Taylor kalte «drømmen om en smertefri revolusjon, hvor folk ville avstå sin uavhengighet og selvstyre uten å merke at de hadde gjort så».
Gitt valget mellom union eller uavhengighet, valgte britene uavhengighet. Da et klart flertall stemte for å forlate EU i juni 2016, skrev jeg en spalte med tittelen ‘Å våkne blant stjernene’.
Jeg så i folkets beslutning en mulighet til å bryte ut av eurokratisk immanens, en ny vår for folkestyre og den åndskraft som engang gjorde Europa verdensledende.
Naturligvis visste jeg nok om EU til å anta at Brexit ville bli offer i et bakholdsangrep, at valgresultatet ville ses bort fra. Men Storbritannia er ikke som andre land, de har høyere standarder.
‘Remoanernes’ håp om å straffe de oppsetsige velgerne med en leilendingskontrakt røk trolig med Boris Johnsons overveldende valgseier på løftet Get Brexit done.
Storbritannia heiser seil og våre drømmer følger dem på ferden. For Norge ønsker det samme; å være en verdensledende frihandelsnasjon som endrer seg med tidens krav, uten å miste seg selv.
For Norge var EØS en dyd av nødvendighet. Vi ofret vårt selvstyre for markedstilgang. Vi var for små til å gjøre annet. Men kursen Britene nå staker ut, vil Norge kunne følge. Om den viser seg farbar.
Debatten om Brexit var i sin kjerne to ulike fortellinger om Storbritannia. Den ene var om et lite folk som med sin kraft og oppfinnsomhet formet en hel verden, som våget og som vant.
Den andre er av det Storbritannia som i 1973 sluttet seg til EU: Skakkjørt, fattig og svakt med en Gollum-aktig tilknytning til drømmen om et imperium som hadde falt dem av hånden.
En krimserie om mislykkede spioner kan virke som en usannsynlig kilde til innsikt om det moderne Storbritannia, men Mick Herron’s Slough House-serie er breddfull av treffende samfunnskritikk.
De seks bøkene gir et treffende innblikk i Storbritannia av i dag, landet som valgte Brexit. Et sted som -for all sin verdensvante modernitet- mangler mål og mening; mangler håp, mangler sammenheng.
Globaliseringen av Storbritannia har kostet. Store verdier er skapt, men ikke blitt fordelt. Ny arkitektur er komme til, mye kjøpesenterinspirert. Ny kultur har blomstret, mye av den vulgær.
Mens minoritets-anliggender erobret den politiske dagsorden, overså elitene at «landets mest utsatte gruppe, både absolutt og relativ forstand, er fattig, hvit og britiskfødt.» De glemte sine egne.
6,5 millioner immigranter har kommet til Storbritannia de siste ti årene. I London er hvite briter nå i mindretall. En del av nykommerne ble raskt stuevarme, rede til å kritisere nasjonens arv og historie.
I 2002 fjernet den amerikanske dirigenten, Leonard Slatkin, Rule Britannia fra oppsettet til Last Night of the Proms, fordi han mente den patriotiske hymnen ikke var ‘inkluderende’.
Theresa May beskrev sinnelaget: «De synes deres patriotisme er smakløs, uro over innvandring innvandring småskåren, deres syn på kriminalitet illiberal, deres ønske om jobbsikkerhet upraktisk.»
Dette gjaldt også den politiske klassen, som ifølge The Economists Bagehot-spaltist, «hadde begynt å se det som sin oppgave å representere staten overfor folket i stedet for folket overfor staten.»
Brexit har alt ført til en endring på dette punktet. Det er færre innflydde gjøkunger blant de konservative parlamentarikerne som ble valgt inn i november, flere med lokal tilknytning.
Adrian Wooldridge konkluderer «Storbritannia er i ferd med å korrigere seg selv. Det politiske systemet er i ferd med å finne tilbake til menneskene det representerer.»
Alt dette er verdt å feire. Hva kunne være bedre enn at demokratiet styrkes, at nasjonen samles? At Storbritannia nekter å avfinne seg med å visne hen, men nok en gang skrider ut i verden med friskt mot?
Så la oss feire med våre britiske venner i kveld og la oss istemme i de patriotiske hymnene som med sikkerhet vil synges. Og la oss finne inspirasjon i Alfred Tennysons ord:
Though much is taken, much abides; and though
We are not now that strength which in old days
Moved earth and heaven, that which we are, we are,
One equal temper of heroic hearts,
Made weak by time and fate, but strong in will
To strive, to seek, to find, and not to yield.
Leave a Reply