BERGENS TIDENDE 25.01.2015 Side 2-3 –
Hvor mange politikere trengs for å få installert en heis?
HA. HA. HA. Nyhetene om at heller ikke Frp klarte å kaste ut mulla Krekar fra Norge ble mottatt med skadefryd i de fleste redaksjoner. Fremskrittspartiet hadde rast mot manglende handlekraft i de foregående regjeringer.
Nå måtte også departementsråd justisminister Anders Anundsen erkjenne at det var evnen som det skortet på. Nøkkelen er brukket i låsen. Denne problemstillingen gjentar seg på saksfelt etter saksfelt.
I SPENN MELLOM internasjonale forpliktelser og avleiringene av rettigheter, lover og formelle kompromisser, fremstår våre folkevalgte stadig mer maktesløse. Deres lodd er å finne en særegen retorikk for å selge mer av det samme.
Valgkampens steile fronter og patosfylte avstandstaking fremstår som besynderlig, gitt at landets presumptivt mest høyrevridde regjering fører en til forveksling lik politikk som forgjengeren, den antatt mest venstrevridde regjeringen i nyere tid.
Trenden forsterkes av et system som genererer svake mindretallsregjeringer. Dette styrker den illojale opposisjonen, men mest av alt forvaltningen.
STATSVITEREN ROBERT COX påpeker i boken «Democracy in Hard Times» at globaliseringen bidrar til å løfte stadig mer av politikken ut av de folkevalgtes hender, og etterlater seg et «begrenset demokrati» hvis primære funksjon er å legitimere et system som det i liten grad påvirker.
«Vi er i ferd med å komme til et punkt da medlemsstatene har gitt opp så mye makt at de folkevalgte blir irrelevante», sier Dieter Grimm, forhenværende dommer ved den tyske grunnlovsdomstolen til avisen Frankfurter Allgemeine. «Velgerne vil da bli redusert til å hake av stemmesedler, uten reell innflytelse.»
VI STATSVITERE HAR advart mot dette. Makt- og demokratiutredningen, ledet av professor Øyvind Østerud fra 1998-2003, konkluderte at det norske folkestyret var i ferd med å smuldre opp. Den sentrale endringen av maktforhold i Norge er at demokratiet som et formelt beslutningssystem gjennom flertallsvalg svekkes.
Folkestyrets forvitring leder til at de formelle politiske kanalene får mindre betydning. Regjeringen er bundet på hender og føtter. Rettsliggjøring innebærer at domstoler og overnasjonale rettsorganer får økt betydning på bekostning av folkevalgt myndighet.
MAKTENS MAKTESLØSHET er norske politikeres lille hemmelighet og store skam. Dette rammer alle partier og bidrar til å forklare den utredningskåte lammelsen som preget Stoltenberg-regjeringene.
De som ofrer så mye av sin sjelefred, sin fritid og – la oss være ærlige – sin anseelse på å komme til makten, har vondt for å erkjenne for velgerne – eller for seg selv – at også de er gisler av et system som de i liten grad kan påvirke.
DA ER DET LETTERE å søke tilflukt i nyord som «forventningsjustering», som betyr at det er frekt å forvente at partier faktisk skal innfri sine valgløfter når de kommer til makten. Derfor lover styringspartiene stort sett ikke håndgripelige ting som infrastruktur eller færre asylinnvandrere.
De lover i stedet kompromissløst å forsvare positivt ladede ord og å bekjempe negativt ladede ord med tann og klo.
DET VAKTE OPPSIKT da Rory Stewart, av mange ansett som Storbritannias største politiske talent og parlamentsmedlem for det regjerende konservative partiet, tok bladet fra munnen i et intervju med avisen The Guardian i 2014. Han er del av en fortropp av unge evnerike politikere som raskt ble løftet høyt etter valget i 2011.
I intervjuet beskrev han hvordan han selv var blitt trukket inn i «spillet» som preger politikken hvor kamp om anerkjennelse og posisjoner overskygger det faktisk å få noe gjort.
ETTER TRE ÅR VED makten erkjente han at «enhver pizzasjappe-eier er mektigere enn jeg». Stewart mener den jevne afghaner er langt mektigere enn britiske borgere, fordi de i det minste har en rolle i styringen av sin egen landsby.
«I vår situasjon er vi alle maktesløse. Vi later som vi styres av mennesker, men vi er ikke styrt av noen. [] Enkelte kommentatorer tror vi styres av et oligarki. Men det gjør vi ikke. Politikerne mener journalister har makt. Journalistene vet at det ikke stemmer. De tror bankfolkene har makten. Men bankfolk vet at det ikke stemmer. Ingen av dem har noen makt.»
NORGES MAKTESLØSE politikere er altså ingenlunde alene i Europa. Jeg har skrevet boken «Jernburet» som handler om disse spørsmålene. Jernburet er et bilde på individet som står som fremmed overfor et system han selv har skapt.
Bokens hovedpoeng er at den politiske turbulens vi nå ser i Europa er uløselig knyttet til en politisk orden som ikke evner å bryte ut av den økonomiske krisen som kontinentet har marinert i under de siste syv årene.
LA MEG GI ETT eksempel: Du trenger ikke doktorgrad i statsvitenskap for å forstå at masseinnvandring inn i land med massearbeidsledighet vil føre til bråk. Men internasjonale avtaler gjør det langt på vei umulig å begrense innvandringen.
Inngåtte avtaler har avhendet dette til ansiktsløse dommere i internasjonale organer. EU-domstolen overkjørte nylig den tyske grunnlovsdomstolen angående sentralbankens fullmakter. De har skapt et system hvor EU langt på vei selv bestemmer hvor mye makt de ønsker å ta fra medlemsstatene.
DETTE HAR UHELDIGVIS ikke bidratt til å avpolitisere temaene som løftes ut av folkeforsamlingene. Folk holder fortsatt politikerne ansvarlig, selv om disse lite kan gjøre. Jussprofessor Ran Hirschl konkluderer i «The Juridicalization of Politics»: «Juridisk aktivisme har ikke lyktes å hoppe bukk over de grunnleggende spørsmål som velgere i et demokrati bør ta stilling til».
DET ER ALTSÅ, for å parafrasere Strindberg, «synd om politikerne». De fleste av dem er trivelige, hardtarbeidende idealister som virkelig ønsker å tjene fellesskapet. For dette, om ikke annet, fortjener de vår aktelse.
Da Rory Stewart ble spurt om hva han hadde oppnådd etter tre år i maktens antatte sentrum lød svaret «Jeg kan, hvis jeg er heldig, ha fått installert heis på togstasjonen i Penrith. Men det er så det hele».
Mang en norsk yrkespolitiker vil måtte erkjenne nederlag, selv i en så beskjeden målestokk.