Publisert i Minerva Onsdag 20. april 2022
Asle Toje
Marine Le Pen taper sannsynligvis valget på søndag. Men hennes bidrag til å flytte president Macron og hele det franske ordskiftet til høyre innebærer likevel en viktig seier.
Resultatet synes gitt. Emmanuel Macron er den samme som smadret Front Nationals kandidat med 66 prosent mot 34 prosent av stemmene i 2017. Siden den gang har Marine Le Pen blitt eldre. En uke før valgets andre og avgjørende runde angir Poll of Polls styrkeforholdet til 54 mot 46 prosent.
Tidvis seirer Askeladden. I Virginias guvernørvalg i 2021 var det en tilsvarende åtte prosents differanse mellom kandidatene Glenn Youngkin og Terry McAuliffe. Men det var tre måneder før valget. Dette er trolig for mye å hente inn på en uke for Le Pens parti Rassemblement national [tidligere Nasjonal front, i dag Nasjonal samling].
Valgdeltagelsen kan bli avgjørende
Og allikevel er det nervøsitet i Frankrike. Ikke fordi Le Pen får den slags drahjelp som konservative medier ga Youngkin i Virginia. Rassemblement nationals klagen over at toneangivende medier curler for presidenten, er et ekko av opposisjonens klagesang i Ungarn.
Nervøsiteten kommer av at det er betydelig usikkerhet omkring valgdeltagelsen. I 2017 møtte 74,6 prosent av de stemmeberettigede opp, og entusiasmen er lavere i år. Jo lavere valgdeltagelsen er, jo mindre treffsikre blir meningsmålingene.
Hadde de som sa de ville stemme på Hillary Clinton faktisk møtt opp i 2016, ville hun ha vunnet. Jeg nevner denne parallellen, fordi Clinton og Macron har til felles at de mislikes intenst av motparten uten å skape entusiasme blant sine egne. Macron har knapt drevet valgkamp.
Et rolleskifte
Komikeren P. J. O’Rourke skrev engang at Demokratene er partiet som sier at staten vil gjøre deg høyere, rikere og smartere, samt fjerne ugresset fra plenen din. Republikanerne er partiet som sier at staten ikke fungerer, og beviser det når de blir valgt.
Vi har sett et rolleskifte der høyresiden ser staten som alle tings løsning, mens venstresiden vil ha fri flyt. Le Pen har i det stille fullført sitt partis metamorfose til et parti som minner mye om det Europas sosialdemokrater engang var: patriotisme og velferdsstat fra krybbe til grav.
Frankrike er i en endeløs strid for å bringe sammen to magnetiske motpoler: å balansere en aktiv stat og «økonomisk patriotisme» med liberal markedsøkonomi og mindre stat. Denne spenningen vanskeliggjør dyptgripende reformer.
I praksis betyr dette for eksempel at Macron har lovet å bringe det franske nasjonalbudsjettet i balanse – uten å lykkes. Frankrike har fortsatt rundt 8 prosent arbeidsledighet og staten fortærer 56 prosent av BNP. Men økonomien vokser med 7 prosent, den sterkeste oppdriften på 50 år.
I en slik situasjon er det forståelig hvorfor president Macron har unnlatt å drive valgkamp med de farer det medfører. Mange mener McAuliffe ødela sine sjanser i Virginia da han i en TV-debatt kom i skade for å si at foreldre ikke skal fortelle skolen hva som skal undervises.
Valgkampskulking har også sine ulemper. En meningsmåling utført av IFOP viser at 80 prosent av de spurte mente valgkampen har «dårlig kvalitet», og mange klaget over mangel på ideer eller meningsbrytning. Macron lover å senke skatten, heve pensjonsalderen og senke arbeidsledigheten.
Le Pen lover en streng innvandringspolitikk, bedre balanse mellom inntekt og levekostnader for folk flest. De to kandidatene vil møtes til en eneste TV-debatt, på onsdag. Høye seertall ventes. I forrige tilsvarende TV-debatt var alle (inkludert Le Pen) enige om at Macron vant.
Denne gangen vil Le Pen håpe å fremstå som den jevne franskmanns representant i møte med en arrogant elitist. Om det skal lykkes må mye gå galt for Macron. Han er en dyktig debattant som sjelden trår feil. Slik franske medier er vektet må en eventuell tabbe være umulig å bortforklare.
Upopulær president
Det ville være feil å si at Macron er en populær president, kun 44 prosent mener han gjør en god jobb. På den annen side: Det er lenge siden Frankrike hadde en populær president, og Macron er den første presidenten på 20 år som kan klare å vinne gjenvalg.
Og det er i dette, antagelsen om at valgresultatet er gitt, at Le Pen øyner en ørliten mulighet. Dersom hun klarer å mobilisere sine velgere og Macrons velgere forblir i sofaen, kan valget bli langt tettere enn meningsmålingene tyder på.
Derfor har Le Pen satset mest i Frankrikes periferier. Landet som lenge spesialiserte seg i postmoderne relativisme har blitt mistroisk og høyrevridd. En velger sitert i The Guardian sier: «Folk pleide å synes Marine var ekkel [men] andre politikere tar hennes ideer. De snakker alle som henne nå.»
Henter fra høyresidens agenda
Den franske venstresiden er marginalisert og Macron henter politisk inspirasjon fra høyre. Striden om dødsboet etter den liberale globalismen har ført til ideologisk nybrottsarbeid. Mens London er venstresidens petriskål, er Paris den nye høyresidens episenter.
Macrons fokus på arbeid, samhold, patriotisme og forakt for identitetspolitikk ligger langt til høyre for Høyre. Og dette er kanskje den eneste seier som er tilgjengelig for Le Pen, dette at hun har bidratt til å flytte hele det franske ordskiftet til høyre.
Det er en trend i Vesten at liberale politikere prøver å distansere seg fra den outrerte agendaen som inntil nylig var deres varemerke. Dette inkluderte høy og permanent innvandring av lavskolert arbeidskraft, rettsliggjøring av politikken og konsentrasjon av kapital i samfunnets øverste tiendedel.
I sine forsøk på å endre samfunnets normer, samt utdefinering av sosialt underlegne blant den opprinnelige befolkningen mobiliserte liberalerne motkrefter de ikke klarte å overvinne. Gjennom å ta til seg en lavkaloriversjon av den nye høyresidens agenda har Macron vist at liberalere fremdeles kan vinne valg.
Leave a Reply