Etter to tiår med rask ekspansjon, opplever det liberale prosjektet tilbakeslag ute og hjemme.
BERGENS TIDENDE 31.05.2015 Side 2-3 – Seksjon: leder – Del: 1
I STEDET FOR ENDA en svak koalisjonsregjering ga det britiske valget rent konservativt flertall. Blant de første endringene statsminister Cameron annonserte var å bekrefte at landet vil trekke seg fra den europeiske menneskerettighetskonvensjonen og gi folket mulighet til å avslutte EU-medlemskapet gjennom folkeavstemning.
For Nick Clegg, lederen av det liberale partiet, var valget i mai et knusende nederlag. I avskjedstalen som partileder hevdet han at dette var fordi «frykten og misnøyens politikk» har «overvunnet liberalismen». Naturligvis er det vanskelig å ta gråtende politikere på alvor, men han hadde et poeng. Det liberale prosjektet er virkelig på defensiven i Europa.
Denne utviklingen utfordrer en sentral antakelse i vår verdensanskuelse, altså at utbredelsen og fordypningen av den rådende liberale orden er uunngåelig og ugjendrivelig. Stadig flere kritiserer nå den spesifikke form liberalismen har fått i Europa. Det er også nevneverdig at impulsen er sterkest i landet som siden 1700-tallet har vært liberalismens fanebærer. Britenes reservasjoner speiles også i historisk liberale Nederland og Ungarn.
DET FINNES enda ikke noe ideologisk alternativ til den liberale orden. Nasjonalister og islamister mobiliserer stort sett utenfor parlamentene hvor et liberalt sentrum glir over i liberalkonservative til høyre og sosialliberale partier til venstre. Derfor er det vanlig å anta at tilbakeslagene vil tilbakelegges så snart økonomisk vekst vender tilbake til Europa.
Vil det? Ikke nødvendigvis. Mens akademikere som Edmund Fawcett skriver liberalismens historie som en lang oppadstigende bevegelse mot den liberale stat som verdens foretrukne styresett,beskriver Stephen Davies en pukkelformet utvikling hvor liberalismen vokste seg dominerende mot slutten av 1800-tallet for så å kollapse. Bildet av en lang seiersmarsj erstattes av to adskilte gullaldre mot slutten av 1800 og 1900-tallet.
Kan hende kan liberalismens nederlag under Europas Belle Époque, si oss noe om vår egen samtid? Ikke for å bruke fortiden som en kjepp til å pryle samtiden, men snarere for bedre å forstå noe uventet. Dette at et Europa som var preget av frihandel, passfrihet og tiltakende overnasjonalt samarbeid har havarert en gang tidligere og at det var Europeerne selv som styrte skuten på grunn.
LA MEG forklare. Grovt forenklet er den liberale historieforståelsen at menneskets historie er grunnleggende progressiv og at fornuftig, demokratisk styresett vil fremme fred, humanisme og velstand i global skala. Det synes fornuftsstridig at rasjonalisme skulle avløses av romantikk; frihandel av kommandoøkonomi; globalisme av nasjonalisme og individualisme av kollektivisme.
Her ligger noe av svaret. 1800-tallets liberalere var så sikre på at historiens elv ville føre dem mot det liberale målet at de unnlot å ro. Ved inngangen til 1900-tallet så vi en oppblomstring av mytedyrkende nasjonalisme, irrasjonalisme i kunsten og folkelig agg mot de borgerlige elitene som var systemets bærere.
Liberalerne mistet ved århundreskiftet eierskap til det mektigste ordet i politikken, nemlig ‘progressiv’. Mot slutten av 1800-tallet inntok de kollektivistiske ideologiene rollen som fremtidens fødselshjelpere mens liberalerne kom på defensiven, forsvarere av en orden under press. De møtte sine utfordrere dels gjennom å forsøke å nekte dem politisk innflytelse dels gjennom å avskrive den politiske virkeligheten som ga sosialistene og nasjonalistene næring.
På samme måte som vår tids liberalere er avslappede i forhold til smerten den økonomiske brytningstiden påfører vanlige europeere, var 1800-tallets liberalere sikre på at fri flyt, på lang sikt, ville overvinne alle problemer. Problemet var, som økonomen Maynard Keynes sa det, at «på lang sikt er vi jo alle døde». Nasjonalister og sosialister hadde de kortsiktige løsningene som velgerne etterspurte.
HISTORIKEREN AJP Taylor finner noe av svaret på liberalismens svekkelse i generasjonsskiftet. Det er gjerne slik. Mens den første kampgenerasjonen skjerpes av skarp strid med ideologiske motstandere, er neste generasjon arvinger til en verden de ikke har skapt og den tredje generasjonen bleke kopier. David Lloyd George blir til Nick Clegg. De klassisk liberale partiene i Europa har gått av moten. De er i dag en 5-prosentsklubb.
Stephen Davies finner kimen til liberalismens svekkelse i at toneangivende intellektuelle vendte seg bort fra en liberalisme som de fant innsnevret og kald. Dette på tross av at de selv var barn av liberalismen. Åndsarbeiderne oppsto som et direkte resultat av fremveksten av et marked. De intellektuelle vendte sitt agg mot verden som hadde skapt dem. På samme måte som islamisten og nasjonalisten i dag agerer i kraft av den ytringsfriheten som de selv vil begrense. Ibsen og Zola spilte engang den rollen som Knausgård og Houellebecq spiller i dag.
Økonomen Friedrich Hayek betoner at den industrielle revolusjon skapte utbytting, fattigdom, og utenforskap. Teknologiske fremskritt oversteg de liberale elitenes evne til å forme utviklingen. Folket vendte så til styresmaktene for å løse disse problemene som ble opplevd som akutte, men som liberalerne anså som forbigående. Slik åpnet de rom for sosialistens klassekamp. På samme måte som de røde i vår tid har fått en vitamininnsprøytning av de økende ulikhetene som har ledsaget globaliseringen.
I SISTE INSTANS handler liberalismens svekkelse om endrede preferanser i befolkningen. Problemet synes å være at politiske endring ikke er koblet til det tastaturet som folket skriver på. De trykker på taster og ord dukker opp på skjermen, men det er ikke ordene de skrev. Igjen er liberalerne på defensiven. De ser på innvandringsmotstand, blasfemi-raseri og uro over nasjonens fremtid som noe irrasjonelt. På samme tid synes drømmen om vår tids liberalisme som historiens endelige styreform mindre sikker enn før.