Trykket i ErlikOslo april-utgaven, 2011
Norge har i en tid «bokset over sin vektklasse
». Det er grunn til å spørre om vi vil
kunne holde stand i en multipolar verdensorden.
Den såkalte «engasjementspolitikken
» handler også om en småstat som
ville være noe mer. Norge sammenlignet
seg med mellommakter som Spania,
snarere enn
småstater som Latvia.
Lille Norge ga
seg til å spille
rollen til et
mye større
land gjennom å
bruke uforholdsmessig
mye av
sine utenrikspolitiske
ressurser på å bli sett. Norge
bruker historisk lite på nasjonale interesser
og historisk mye på global verdensforbedring.
Norge satte mye inn på å være
der beslutninger ble tatt, selv om det ikke
alltid var like klart at vi hadde noe der
å gjøre.
Så hva kan forventes av Norge i en
multipolar verden? For å besvare dette
spørsmålet må vi se på hvordan mellommakter
har oppført seg under slike omstendigheter,
rent historisk. Det er vanlig
å anta at mellommakter er spesielt viktige
når det internasjonale systemet nyordnes
siden de er egennyttige og mobile: Dekan
raskt skifte side, og dermed vippe maktbalansene.
Robert Rothstein kom til en annen
konklusjon. Han studerte mellommakter
og det internasjonale systemet i perioden
1815-1939, og fant tvert imot at mellommakter
gjorde alt for å løsne på sine forpliktelser,
ikke stramme dem. Altså, når
en mellommakt har å gjøre med to stormakter
– den etablerte makt og nykommeren
– kan mellommakt forventes å ta
en velvillig og avventende holdning til
begge. Mellommakter er, med andre ord,
opptatt av å være alles venn.
Hvorfor? Mellommakter
ønsker
å ha et «spesielt
forhold» til
den stormakten
de er alliert
med; de ønsker
å være en partner
i særklasse.
Alternativet, å
bli oppslukt i en
tilsynelatende grå masse av utskiftbare
allierte, er lite appellerende. I slike tilfeller,
når fordelene knyttet til alliansen
avtar, så har mellommakter en tendens
til å distansere seg fra allianselederen og
å åpne for nye allianser.
Så langt, så godt. Mellommakter ønsker
ofte omfordeling av makt velkommen,
fordi de antar at flere maktsentra vil øke
deres relative forhandlingsposisjon med
gamle samarbeidspartnere, samt gi nye
muligheter for gode avtaler med nye stormakter.
Hva mellommakter har en tendens til å
glemme, er at når det globale maktspillet
endrer natur, så endres også spillereglene..
Når stormaktene kommer i bevegelse, går
allianser fra å være defensive prateklubber,
til å bli krigens verktøy. Rothstein
hevder at i denne sammenhengen vil
verken «de råd eller den militære støtte
som mellommaktene kan gi, anses viktige
«Forsvarsreformene har gjort
det samme for vår forsvarsevne,
som det skolerefomene
gjorde for elevenes kunnskapsnivå.
»
nok til å rettferdiggjøre eventuelle innrømmelser (…) på
vegne av de store maktene». Som et resultat er mellommakter
snart «ristet ut av sine svermerier av de økende
spenninger og fiendtlighetene i en ny politisk virkelighet».
I de fleste tilfeller, vil ikke mellommakter være i stand til å
holde seg utenfor stormaktspolitikken. I noen tilfeller har
mellommakter forsøkt å forene sine ressurser i et forsøk
på å danne en blokk som er stor nok til å ikke bli dratt
inn i stormaktenes mellomværender. Balkanforbundet av
i 1912 er et eksempel på dette.
Men slike tiltak lykkes bare dersom småmaktene er
militært sterke og befinner seg i geografisk lite utsatte
områder. I billedforstand hadde Balkanforbundet hadde
omtrent samme effekt som å parkere familiebilen på skinnegangen
for å stoppe et godstog i bevegelse. Den økte
konfliktnivået mellom stater i multipolare systemer har
en tendens til å trekke mellommakter inn i den ene eller
den andre av de konkurrerende blokkene.
Med verdien av troskap redusert, og risikoen forbundet
med det å stå alene, vil militært svake mellommakter være
i en svak forhandlingsposisjon. Prisen på nye sikkerhetsgarantier
kommer ofte på bekostning av mellommaktens
suverenitet og økonomi. Det kommer ofte som et sjokk
på mellommaktens ledere at vennligsinnede stormakter
vil finne på å unytte deres svake forhandlingsposisjon.
Mellommakten må betale for sikkerhetsgarantier i diplomatisk,
økonomisk og, ofte, militær støtte.
Norge har, som nevnt innledningsvis, brukt mye tid og
ressurser på å kle seg opp som mellommakt. Mens Danmark
har valgt en strategi som kan forventes fra en liten
stat, gjennom å søke seg tett opp mot allianselederen,
har Norge svekket båndene til USA. Dokumentene fra
Wikileaks viser hvordan USA stiller spørsmål ved landets
lojalitet og prioriteringer. Norge har også søkt fortrolige
og vennskapelige bånd med USAs rivaler, Russland og
Kina – igjen den typen risikospredning som kan forventes
fra en mellommakt.
Når multipolaritet kan vise seg å bli farlig for Norge,
så er dette fordi landet verken har en sterk hær eller en
gunstig geografisk posisjon. Forsvaret har langt på vei blitt
sanert på bekostning av engasjementspolitikken. Det er
ikke tilfeldig at forsvarsbudsjettet i 2007 på 1,3 prosent
BNI, var om lag det samme som budsjettet for engasjement
(1,1 prosent). Forsvarsreformene kan, i overført betydning,
sies å ha gjort det samme for vår forsvarsevne som hva
skolereformene gjorde for elevenes kunnskapsnivå.
Siden Norge har mistet evne til å forsvare seg selv, er vi på
utkikk etter andre som vil forsvare landet på dugnad. På
beste mellommakt-mannér forsøker Norge i disse dager å
stable på beina en «Nordisk forsvarsunion» – en åpenbar
parallell til Balkanforbundet. Vi har også knyttet oss opp
til EUs svake sikkerhetspakt. Norske politikere, uvante
som de er med strategisk tenkning, synes ikke å forstå at
en slik pakt vil undergrave NATOs forpliktelser til Norge
gjennom å skape usikkerhet om hvilken forsikringspolise
som skal ta støyten dersom ulykken er ute.