Multipolaritet kan bli farefylt for mellommakten Norge
Norge vingler. Vi stod som nummer 2 i køen bak Tyskland for å blokkere FNs vedtak om flyforbud over Libya, for så å løpe rundt køen av de som støttet forslaget og stille oss rett bak USA og love et uforholdsmessig stort antall jagerfly til operasjonen som vi for få dager siden var imot. Det er kanskje ikke så rart at Norge anses som vinglete og lite standhaftig?
Norge har i en tid «bokset over sin vektklasse». Det er grunn til å spørre om vi vil kunne holde stand i en multipolar verdensorden. For den såkalte «engasjementspolitikken» handler også om en småstat som ville være noe mer. Et Norge som sammenlignet seg med mellommakter som Spania, snarere enn småstater som Latvia.
Lille Norge ga seg til å spillerollen til et mye større land gjennom å bruke uforholdsmessig mye av sine utenrikspolitiske ressurser på å bli sett. I 2001 bruker landet historisk lite på nasjonale interesser og historisk mye på verdensforbedring. Norge setter mye inn på å være der beslutninger ble tatt, selv om det ikke alltid er like klart at vi har noe der å gjøre.
Så hva kan venter Norge i en multipolar verden? For å besvare dette spørsmålet må vi se på hvordan mellommakter har oppført seg under lignende omstendigheter, rent historisk. Det er vanlig å anta at mellommakter er spesielt sentrale når det internasjonale systemet nyordnes. Dette fordi de er egennyttige og mobile: Mellomaktene kan raskt skifte side, og dermed vippe maktbalansene.
Robert Rothstein kom til en annen konklusjon. Han studerte mellommakter og det internasjonale systemet i perioden 1815-1939, og fant tvert imot at mellommakter gjorde alt for å løsne på sine forpliktelser, ikke stramme dem. Altså, når en mellommakt har å gjøre med to stormakter – den etablerte makt og nykommeren – kan mellommakt forventes å ta en velvillig og avventende holdning til begge. Mellommakter er, med andre ord, opptatt av å være alles venn.
Hvorfor? Mellommakter ønsker å ha et «spesielt forhold» til den stormakten de er alliert med; men de ønsker å være en partner i særklasse. Alternativet, å bli oppslukt i en tilsynelatende grå masse av utskiftbare allierte, er lite appellerende. I slike tilfeller, når fordelene knyttet til alliansen avtar, så har mellommakter en tendens til å distansere seg fra allianselederen og å åpne for nye allianser.
Så langt, så godt. Mellommakter ønsker ofte omfordeling av makt velkommen, fordi de antar at flere maktsentra vil øke deres relative forhandlingsposisjon med gamle samarbeidspartnere, samt gi nye muligheter for fordelaktige relasjoner med nye stormakter.
Hva mellommakter har en tendens til å glemme, er at når det globale maktspillet endrer natur, så endres også spillereglene. Krig forekommer hyppigere i multipolare systemer. Når stormaktene kommer i bevegelse, går allianser fra å være defensive prateklubber, til å bli krigens verktøy. Rothstein hevder at i denne sammenhengen vil verken «de råd eller den militære støtte som mellommaktene kan gi, anses viktige nok til å rettferdiggjøre eventuelle innrømmelser (…) på vegne av de store maktene». Som et resultat er mellommakter snart «ristet ut av sine svermerier av de økende spenninger og fiendtlighetene i en ny politisk virkelighet».
I de fleste tilfeller, vil ikke mellommakter være i stand til å holde seg utenfor stormaktspolitikken. I noen tilfeller har mellommakter forsøkt å forene sine ressurser i et forsøk på å danne en blokk som er stor nok til å ikke bli dratt inn i stormaktenes mellomværender. Balkanforbundet av i 1912 er et eksempel på dette.
Men slike tiltak lykkes bare dersom småmaktene er militært sterke og befinner seg i geografisk lite utsatte områder. I billedforstand hadde Balkanforbundet omtrent samme effekt som å parkere familiebilen på skinnegangen for å stoppe et godstog. Forbundet ble revet i filler før første skudd var avfyrt. Den økte konfliktnivået mellom stater i multipolare systemer har en tendens til å trekke mellommakter inn i den ene eller den andre av de konkurrerende blokkene.
Med verdien av troskap redusert, og risikoen forbundet med det å stå alene, vil militært svake mellommakter være i en svak forhandlingsposisjon. Prisen på nye sikkerhetsgarantier kommer ofte på bekostning av mellommaktens suverenitet og økonomi. Det kommer ofte som et sjokk på mellommaktens ledere at vennligsinnede stormakter vil finne på å unytte deres svake forhandlingsposisjon. Mellommakten må betale for sikkerhetsgarantier i diplomatisk, økonomisk og, ofte, militær støtte.
Norge har, som nevnt innledningsvis, brukt mye tid og ressurser på å kle seg opp som mellommakt. Danmark har valgt en klassisk småstatsstrategi: De søker seg tett opp mot allianselederen. Norge har på sin side svekket båndene til USA. Dokumentene fra Wikileaks viser hvordan Washington stiller spørsmål ved landets lojalitet og prioriteringer. Norge har også søkt fortrolige og vennskapelige bånd med USAs rivaler, Russland og Kina – igjen den typen risikospredning som kan forventes fra en mellommakt.
Når multipolaritet kan vise seg å bli farlig for Norge, så er dette fordi landet verken har en sterk hær eller en gunstig geografisk posisjon. Forsvaret har langt på vei blitt sanert på bekostning av engasjementspolitikken. Det er ikke tilfeldig at forsvarsbudsjettet i 2007 på 1,3 prosent BNI, var om lag det samme som budsjettet for engasjement (1,1 prosent). Forsvarsreformene kan, i overført betydning, sies å ha gjort det samme for vår forsvarsevne som hva skolereformene gjorde for elevenes kunnskapsnivå.
Siden Norge har mistet evne til å forsvare seg selv, er vi på utkikk etter andre som vil forsvare landet på dugnad. På beste mellommakt-mannér forsøker Norge i disse dager å stable på beina en «Nordisk forsvarsunion» – en åpenbar parallell til Balkanforbundet. Vi har også knyttet oss opp til EUs innholdsløse sikkerhetspakt. Norske politikere, uvante som de er med strategisk tenkning, synes ikke å forstå at en slik pakt vil undergrave NATOs forpliktelser til Norge gjennom å skape usikkerhet om hvilken forsikringspolise som skal ta støyten dersom ulykken er ute.
Vi startet denne kronikken med FN-aksjonen over Libya hvor Norge var for og imot samtidig. Farene ved en utenrikspolitikk preget av «full fart i alle retninger» er at Norge gjennom å forsøke å gjøre alle til lags, ender opp med stadig færre venner. Å være aktiv er ikke det samme som å være effektiv. Ingen ting symboliserer Norges dalende status i internasjonal politikk tydeligere enn at Jens Stoltenberg, en av landets lengst sittende statsministere, ikke har blitt ønsket velkommen i Det hvite hus.
Utenriksminister Knut Frydenlund beskrev i boka «Lille land – hva nå» i 1982. Boken er en uttalt inspirasjon for Utenriksminister Jonas Gahr Støres anglisisme «Å gjøre en forskjell». Mens Støre svermer for engasjementets antatte velsignelser, overser han Frydenlunds budskap. Lille land, hva nå spiller Hans Falladas boktittel – Lille mann, hva nå? Falladas historie handler om at engasjement og positiv innstilling hjelper så lite når de tunge trendene arbeider imot en.
Trykket i ErlikOslo 22.03-2010