Morgenbladet Mar 22, 2018
Makt er også makten til å definere virkeligheten. Avsettelsen av justisminister Listhaug var et mesterstykke i opposisjonspolitikk fra Jonas Gahr Støre. Han tok en sak som handlet om å ta statsborgerskapet fra fremmedkrigere og gjorde det til et spørsmål om Frp og 22. juli. Regjeringen lot seg presse til å kaste en av sine mest populære skikkelser.
Det er naturligvis noe bananrepublikk-aktig over å kaste landet ut i regjeringskrise over noe som ikke stod i en Facebook-oppdatering. Det er vanskelig å forstå hvordan opposisjonen kunne erklære mistillit og samtidig tilby den tillitsuverdige en annen ministerpost. Og debatten fikk hatet man ville komme til livs, til å øke dramatisk – i alle leirer.
Så hvorfor hadde denne saken slik sprengkraft, og hvorfor ble 22. juli et tema? Det hele startet med at regjeringen åpnet for dobbelt statsborgerskap i Jeløya-erklæringen. Fremskrittspartiet var i utgangspunktet skeptiske. De lot seg trolig overbevise av at den nye ordningen ville gjøre det mulig å frata farlige kriminelle statsborgerskapet.
Og Arbeiderpartiet støttet vitterlig regjeringens forslag om at kriminelle ved dom kan bli fratatt sitt norske statsborgerskap. Men Ap sa nei til en ny § 26b som åpnet for tap av statsborgerskapet uten domstolsbehandling. Listhaug postet da: «Ap mener terroristers rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet». Det var urimelig.
Listhaug brøt, trolig i vanvare, en gjensidig, stilltiende forståelse som oppsto i kjølvannet av 22. juli. Jens Stoltenberg valgte å behandle de høyreradikale terrorangrepene som en nasjonal tragedie. Han trosset intern motstand og inviterte Frp med på minnehøytidelighetene, til tross for at Anders Behring Breivik en tid hadde vært medlem av nettopp Frp.
Dette skuffet de som så muligheten til å «ta rotta» på Frp, en gang for alle. Kjøligere hoder tenkte kanskje at en slik strategi ville fostre dyp uforsonlighet og uansett trolig ikke ville lykkes. For forståelsens andre side, var at Frp ikke knyttet de manglende sikkerhetstiltakene og sjokkerende krisehåndteringen den 22. juli til Aps sikkerhetspolitikk.
Om dette sier Støre, i et intervju med Dagens Næringsliv (25.12.17): «Det var noen temaer som vi bevisst skar unna, som at Anders Behring Breivik hadde vært medlem av Fremskrittspartiet og hatt tillitsverv i ungdomsorganisasjonen. Det husker jeg godt at vi i dagene etter 22. juli var opptatt av å ikke gjøre til et tema. Det mener jeg var riktig der og da».
Etter å ha blitt utmanøvrert av Frp under valgkampen syntes Støre å være i tvil om dette fortsatt var klokt. I et tidligere intervju med Vårt Land (09.12.17) gjorde han det klart at «vi [har ikke] snakket godt nok i offentligheten om at 22. juli-terroren var et politisk attentat». I ettertid vil enkelte lese dette som et signal om et forestående oppgjør.
Da oppgjøret kom var en uforbeholden beklagelse ikke godt nok. Det å kreve unnskyldning for så å ikke akseptere den, er naturligvis smålig. Men ingen ser sin egen smålighet. Vippepartiet Krf grep sjansen til å hevne uvennlige ord som Listhaug hadde rettet mot dem. Dette handlet nå om noe viktig, viktigere enn såre tær, ja, om selveste «tonen» i norsk politikk.
For Frp virket nok dette grovt urimelig. De opplevde jo å bli gjort ansvarlige for terror basert på et postmoderne premiss hvor tone = språk = handling. Men slik er tiden vi lever i. Det var ikke Frp som definerte virkeligheten denne gangen. De satt stille mens inntrykket fikk feste seg om at Listhaug hadde nøret opp under hatet som førte til terroren 22. juli 2011.
Mye spesielt har skjedd de siste dagene. Det er spesielt at Listhaug ikke innså at en formulering som var ment å støte, opplevdes støtende. Det er spesielt at Venstre falt sin egen statsråd i ryggen. Det er spesielt at Minerva og Civita sluttet seg til regjeringsjakten. Det er spesielt at Arbeiderpartiet støttet et mistillitsforslag ført i pennen av arvefienden Rødt.
Det er spesielt at Minerva og Civita sluttet seg til regjeringsjakten.
Det er også spesielt at riksmediene ble et unisont ekko av opposisjonens narrativ, uten at noen spurte «er dette en rimelig tolkning?» Den første konklusjonen vi kan trekke, er at Frp etter fem år i regjering har forbausende lite sympati blant landets journalister og politikere. Partiet er kanskje ferdig med 22. juli, men 22. juli er ikke ferdig med dem.
En annen innsikt, er at makten er vendt tilbake til Stortinget. Som under regjeringen Jagland (1996-97) har den døsige forsamlingen funnet ny energi i møte med en svak mindretallsregjering. Erna Solberg vil, om Jagland-parallellen holder, måtte være ytterst varsom for ikke å provosere stortingsflertallet, og allikevel lide hyppige ydmykelser.
Trass gode meningsmålinger er dette et forsmedelig nederlag for Fremskrittspartiet. Arbeiderpartiet vil trolig gjenoppta arbeidet for å isolere dem fra all innflytelse i norsk politikk. Og Frp? Partiet kan ikke leve med Støres anklage om at partiet «bevisst og kalkulert nører oppunder akkurat det hatet som tok så mange liv 22. juli». Nå har den politisering som Stoltenberg ville unngå skjedd. Splid og uvennskap vil følge.