Med den transatlantiske alliansen svekket kan tiden være kommet for Norge danne en ny forsvarspakt med USA.
Trykket i Aftenposten 22.02.2012
«Den transatlantiske alliansen er død», bemerkningen falt etter vestmaktenes årvisse sikkerhetskonferanse i München tidligere denne måneden. Judy Dempsey, en av Europas fremste forsvarskorrespondenter, sa rett ut hva som lenge har blitt hvisket i korridorene: NATO er ikke lengre en forsvarsallianse, det er et politisk-militært konsultasjonsforum, en samlingsplass for koalisjoner av frivillige.
Men hva betyr dette i praksis?
NATO har slitt med å finne ny mening etter Sovjetunionen, i NATO-sammenheng ofte spøkefullt referert til som «den store forener». Noe forenklet har USA ønsket at NATO skal ta på seg rollen som politimann utenfor Europa; til bruk når USA finner det formålstjenlig. Europeiske land har vært mest opptatt av forsikringspolisen; Amerikas sikkerhetsgarantier til sine allierte i Europa.
Siden 1999 har NATO påtatt seg en rekke utenlandsoppdrag, stort sett i forsvar av FN-pakten. I kontrast til den retoriske støtten til disse krigene, har Europeiske allierte vist sin manglende entusiasme for den nye aktivismen gjennom å kutte i forsvarsbudsjettene. Det er en nesten barnlig logikk i dette: Den som ikke eier utstyr kan man jo ikke forventes å sende det til Afghanistan!
De Europeiske forsvarsbudsjettene har falt med om lag 2 prosent år for år siden 1990-tallet, mens de vokste i alle andre verdensdeler, inkludert Afrika. Kun et fåtall av NATOs er 28 medlemmer lever opp til forpliktelsen om å bruke 2 prosent av BNI på forsvar. Norge er ikke blant disse. Resultatet er et dramatisk fall i forsvarsevne. Land som en gang mobiliserte hundretusener har nå vansker for å sette et par hundre mann i felt.
USAs nå avgåtte forsvarsminister, Robert Gates, omtalte dette i sin siste tale til de Europeiske allierte. I harde ordlag fordømte Gates europeiske forsvarskutt og sa at USA er lei av å ta mer enn sin del av byrden på vegne av de som «unndrar seg risiko og kostnader». Erfaringene fra Afghanistan har fått beslutningstakere i Washington til å spørre seg om det virkelig er i landets interesse å dekke forsvarsutgiftene for land som bare delvis støtter USAs utenrikspolitiske målsetninger.
Målet med NATO – var i følge alliansens første generalsekretær, Lord Ismay, å holde «Amerikanerne inne, Russerne ute og Tyskerne nede». Noe av NATOs problem ligger i nettopp dette trekløveret. For mange allierte var NATOs impotente reaksjon på den Russiske okkupasjonen av Sør Ossetia urovekkende – vil de allierte se den andre veien dersom et medlemsland kommer i samme situasjon? Noe av grunnen til NATOs kraftløse reaksjon var at Tyskland skjermer Russland i NATO. Tyskland holdes ikke nede, tvert om. Det kanskje viktigste resultatet av finanskrisen er at der Tyskland går, går Europa.
Og USA er ikke lengre «inne». I landets nye strategi, offentliggjort i januar, reduserer USA sitt troppenærvær i Europa. Offisielt er tallet nå i overkant av 30 000 mann, men det reelle tallet er langt lavere. Dette er nevneverdig fordi NATO har, anno 2012, ingen kapasitet for kollektivt forsvar, dersom USA skulle velge å sitte på gjerdet. Slik mange medlemsland valgte å gjøre under Libya-krigen. NATOs respons-styrke, alliansens ’brannkorps’, er i realiteten en amerikansk brigade, stasjonert i USA. USAs geopolitiske omrokering innebærer at hjelperen – og dermed hjelpen – er lengre borte enn før.
Naturligvis sier ikke President Obama dette rett ut. Han er en moderne politiker. Han vet å skjule dårlige nyheter bak misvisende retorikk. Som da Obama sendte 30 000 nye soldater til Afghanistan under vignetten «afghansk eierskap». Men signalet er mottatt i Europeiske hovedsteder. Det i dag usikkerhet om Artikkel 5, eller «forsikringspolisen» fortsatt innebærer et løfte om garantert militær unnsetning fra alle alliansens medlemmer. Artikkelens ordlyd er nemlig vag og således åpen for fortolkning.
Effekten på NATO av et åndsfraværende USA var å se i debatten forut for Libya-oppdraget. I fravær av tydelig Amerikansk lederskap var Europeerne i strupene på hverandre med et agg sjelden sett i NATO-sammenheng. Tonen var, i følge observatører, mer hatsk enn under debattene forut for Irak-krigen. Alliansen brast under trykket. Dette er viktig fordi NATO var en kollektiv allianse – en for alle, alle for en. Hva NATO er i dag, er mer uklart. Europas overinstitusjonaliserte landskap viser at institusjoner ofte lever videre etter at de har tapt praktisk relevans.
I et system med mange sikkerhetskonsumenter og få sikkerhetsprodusenter er det ventelig at de svake fylker seg rundt de sterke. Derfor bilateraliseres nå sikkerhetspolitikken. Vi har sett en lignende utvikling i handelspolitikken hvor WTOs «one size fits all» er erstattet av en gigantisk spagettibolle av to-partsavtaler. Europa har forsøkt å fylle tomrommet etter USA gjennom integrasjon. Men EUs felles forsvarspolitikk har ikke levert varene. Medlemmene garanterer ikke for hverandres sikkerhet. De vet at kollektivt forsvar blant de forsvarsløse er ikke en allianse, det er en selvmordspakt.
Denne utviklingen setter Norge i en vanskelig posisjon. Landet har valgt å følge Danmark i å bygge opp et forsvar basert på kvalitet på bekostning av kvantitet og beredskap. Dette er i praksis et ’supplementsforsvar’ – enkeltkapasiteter som kan plugges inn i den amerikanske maskinen. Vi gjør dette på et tidspunkt da USA omgrupperer og retter oppmerksomheten mot Asia. Den årvåkne leser vil se problemet med dette regnestykket. Georgia sendte sine beste styrker til Irak, uten at USA så seg forpliktet til å gi Georgia militær støtte da landet kom i krig med Russland.
Norge er ikke tjent med slik uklarhet. Et rikt land med en håndfull løsrevne toppteknologiske kapasiteter der man ville ventet å finne et forsvar, kan ikke ta sjansen på at vi ikke får støtte hvis og når vi måtte trenge det. Dette gjelder ikke minst i nordområdene hvor nye og gamle stormakter nå gjør seg gjeldende. Kanskje har tiden kommet for et djervt grep: For Norge å lede an og bygge på NATO-alliansen med en formell bilateral Norsk-Amerikansk forsvarspakt som bilegger enhver uklarhet.