Spørsmålet er ikke åpent eller lukket, men om vi egentlig trenger lokalvalg?
Publisert i Minerva 07 august 2023
Det er valgår, noe som forhåpentligvis vil politisere Arendalsuka. For hva som skulle være demokratifestival er blitt lobbyistenes sommerfest. Lokalvalgene har tapt relevans i takt med at reformer fra sentrum har behandlet kommunen som tjenesteleverandør, mer enn politisk fellesskap.
Ett eksempel: Da ordet «Rådmann» ble erstattet av «Kommunedirektør» ble dette fremstilt som nok en seier i kampen mot «patriarkatet». Men du skal lytte til ordene, for de er ikke synonymer. Rådmannen gir de folkevalgte råd. Direktøren er de folkevalgtes overordnede.
Dette etterlater inntrykk av folkestyre satt under administrasjon. Maktutredningen av 2003 beskriver hvorledes demokratiske organer presses ovenfra av internasjonale institusjoner hvor EU har rollen som lovgiver og premissleverandør. De presses nedenfra av interessegruppene som stimler i Arendal.
Offentlig administrasjon uten politisk slagside
Statsviteren Robert Cox advarer i boken Democracy in Hard Times (1997) at globaliseringen bidrar til å løfte stadig mer av politikken ut av de folkevalgtes hender, og etterlater seg et «begrenset demokrati» hvis primære funksjon er å legitimere et system som det i liten grad påvirker.
Bør lokaldemokratiet tilføres mer makt? Det er ikke åpenbart. Erfaringer fra Storbritannia er blandede. Kraftfulle og mektige lokale enheter må ha størrelse for å fungere godt, noe som svekker nærhets -og identitetsaspektene ved lokaldemokratiet.
I dagens Europa er demokrati synonym med en samfunnskontrakt der folket får hva de bør ønske seg, ikke nødvendigvis hva de etterspør. De folkevalgte skal representere folket i møte med en stadig mer omfattende administrasjon men ender ofte opp som byråkratiets talsmenn til folket.
Slike urolige tanker syntes en tid å finne bekreftelse i dalende valgdeltagelse. Etter krigen var kommunevalgdeltagelse i Norge vanligvis over 70 prosent. Valgdeltagelsen stabiliserte seg i nyere tid på 60-tallet, for så å falle til 60 blank i 2015.
Dette skvatt opp til 64,8 i forrige kommunevalg, dels etter en stor kampanje for å få unge og folk uten norsk statsborgerskap til å bruke stemmeretten. En av de mest spennende aspekter ved valget i 2023 blir å se om oppsvinget i valgdeltagelse vedvarer.
Om valgdeltagelsen på ny går ned, vil vi kanskje måtte vurdere å avholde lokalvalg samtidig med riksvalg, som i Sverige. Hva som taler for dette, er at lokalvalgkampen ofte omhandler saker som ikke avgjøres lokalt. Et motargument er at lokale stridsspørsmål vil kunne drukne i en nasjonal valgkamp.
Åpent versus lukket
Et annet spenningsmoment i Arendal er om Arbeiderpartiet vil falle under 20 prosent. Lite tyder på det, men det er verdt å merke seg at Høyre får rekordhøy oppslutning på å fronte det som ved første øyekast synes å være eksakt samme politikk som utarmer Arbeiderpartiet.
Dette hvirvler opp en gammel innsikt. Høyre-venstre-aksen har kollapset og blitt et slags skuespill som oppføres annethvert år til velgernes fornøyelse. Enkelte akademikere har derfor foreslått å klassifisere politikk etter dikotomien «åpent» og «lukket», snarere enn blå og rød.
Tanken, formulert av filosofen Henri-Louis Bergson in 1932, tenkes å innebære støtte til både økonomisk åpenhet (f.eks innvandring, frihandel, og integrasjon) og kulturell åpenhet (f.eks flerkultur, minoriteter og eliter). Lukkethet hevdes medføre det motsatte, en høyreside av negativt ladede ord.
Den britiske tenketanken Global Future har omfavnet dette og hevder at skillet mellom åpent-lukket er fremtredende i britisk politikk og at «åpent» har fremtiden på sin side. Det er 51 prosentpoengs forskjell mellom de under 45 og de over 45 i spørsmålet om innvandring er av det gode, for eksempel.
Dette kan ha noe for seg. Den nye høyresiden svøper seg virkelig i flagget, mens den gamle høyresiden i mange land ender opp i den slags intellektuelt samboerskap som Ap og Høyre har inngått i Norge. Men modellen er vektet på grensen til selvbetjenende.
Polariserende analyse
Det ser mer ut som trefninger i kulturkampen enn kjølig analyse, og bidrar dermed til polariseringen som den hevder å diagnostisere. Det er for mange fakta som ikke passer. Tenk Brexit. Britenes Nei fremstilles ofte som det typiske opprøret mot det åpne samfunnet.
Problemet er at klassiske liberale ser på EU som en proteksjonistisk blokk. Det er sant at EUs åpne grenser motiverte enkelte til utmelding, men lite tyder på at innvandringsmotstand var avgjørende. En måling der 12 000 Nei-velgere ble spurt, fant at deres hovedmotiv (49%) var et ønske om selvstyre.
Åpne og lukkede samfunn er ikke nødvendigvis motsetninger. Å ha en bevoktet grense kan gjøre folk mer åpne, ved å gi dem en følelse av trygghet. Det kan samsvare med det gamle fyndordet der «en konservativ er en liberaler som har opplevd å bli ranet».
Andre har et avslappet forhold til den urett som ikke rammer dem selv. Dagens Næringsliv meldte nylig følgende beske ingress: «Byrådsleder Raymond Johansen (Ap) sier i Dagsnytt 18 at Oslo er en trygg by, hvis du ikke tilfeldigvis er der det er masseslagsmål, skyting eller knivstikking.»
Og ulike former for åpenhet og lukkethet går ikke alltid sammen. Erna Solberg, Høyre-lederen, er åpen når det gjelder transpersoners rettigheter og innvandring, men lukket når det kommer til kjønnslemlestelse av mindreårige eller migrasjonskrise.
Det største problemet med åpent/lukket-skillet er imidlertid at ‘åpne’ mennesker ofte ikke er så åpne som de tror – faktisk er de åpne i den grad det tjener deres egne interesser. Dette poenget kan gjøres bredere: Mennesker har en tendens til å tilskrive godhet til hva enn som gjør dem lykkelige.
I sum: Høyre-venstre-aksen gir lite mening når politikken har blitt avpolitisert. Folkevalgte har blitt svekket i takt med styrkingen av offentlig administrasjon og – til sist – akademikere har funnet opp en ny analysemodell som gir venstresiden patent på godheten.
Arendalsuka er en stemningsrapport fra det norske demokratiet. Mye av plassen i Arendal tas opp av selskaper og grupper som vil ha mer fra felleskassa. Du vet du er i Norge når statlige selskaper lobbyerer staten for statens penger. Velgere er det færre av i Arendal. Det er et tankekors.