Dagens Næringsliv 18 Aug 2021
Hvor vil USA avreagere etter ydmykelsen i Afghanistan?
– Vårt oppdrag i Afghanistan var aldri å bygge en nasjon eller et demokrati. Vårt eneste mål i Afghanistan var å hindre et terroristangrep mot USA. Så sa president Biden etter at USAs planlagte tilbaketrekking hadde slått over i panikkartet evakuering da Taliban erobret hele landet på to uker.
Amerikanerne måtte gjøre den ene tingen de hadde lovet seg selv at ikke skulle skje: De måtte evakuere ambassaden med helikopter. Ikke fra taket, som i Saigon 1975 men fra bakgården – teatralsk, ut av røyken av panikkbrente arkiver. Hadde det vært film, ville det virket litt overdrevet.
Bidens første innskytelse var å gi den forrige presidenten skylden for at den afghanske hæren som i teorien skulle telle 300 000 mann ga seg uten kamp. Og han har et poeng. Avtalen president Trump hadde inngått med Taliban, undergravde regimet i Kabul. Men det forklarer ikke siste akt.
En kritisk lesning er at Biden skulle sette fra seg en kopp og slapp den i bakken så den gikk i tusen knas. Til forsvar sa han at han ikke var villig til å ha koppen i hånden for alltid og at han ikke kunne hindre en kopp som ikke ville holde sammen, fra å gå i knas.
Mediene syntes å være med på notene. Det var ikke presidentens skyld, det var forgjengerens. Men det vil gå over. For dårlige nyheter kommer sjelden alene. Bildene av afghanere som klamrer seg til amerikanske fly er bare én del av et nederlagets menasjeri.
USA brukte 2 trillioner dollar (altså 300 millioner dollar hver dag i 20 år) på å stabilisere Afghanistan. Kjernen i dette var en hær som i teorien talte 300 000 mann, rustet med amerikanske våpen. Samme dag som Kabul falt så man konvoier av amerikanske pansrede kjøretøy på vei til Iran.
Amerikanerne er spesielt urolige for at hele det afghanske flyvåpenet vil avhendes til Iran, siden Taliban er en geriljaorganisasjon helt uten evne til å bruke luftmakt. Iran fått mye ut av flyvåpenet de kjøpte fra USA på 70-tallet. Sanksjonene har hindret dem i å oppgradere, før nå.
Det er grunn til å vente at Biden personlig vil få skylden for ydmykelsen i Afghanistan. Det er presedens. Gerald Ford fikk skylden for flukten fra Saigon i 1975. Jimi Carter fikk skylden for gisselkrisen Iran i 1980 og Ronald Reagan fikk skylden for at USA ble bombet ut av Libanon i 1983.
Henry Kissingers ord fra boken «Ending the Vietnam War» (2003) stiger som et hult ekko opp gjennom den amerikanske historien: «Ingen av oss kunne forestille oss at en kollaps […]. Vi var overbevist om at vi jobbet med en avtale som våre sørvietnamesiske allierte kunne opprettholde med amerikansk hjelp mot en total invasjon.»
Det som skjedde i Kabul 15. august, vil kunne koste demokratene gjenvalg. Stormakter vet at deres posisjon i det internasjonale systemet avhenger i at andre stater ser på dem som mektige. Da er det ikke bra at det ser ut som om USA kastes på dør av Taliban. Det får USA til å se svak ut.
Hva gjør så ydmykede stormakter? Robert D. Kaplan har en teori. Han mener Henry Kissinger beordret den ulovlige bombingen av Kambodsja i Vietnamkrigens siste fase, som et signal til Kina og Sovjetunionen: ‘Ikke prøv dere. Se bare hva vi er villige til å gjøre mot dette sakesløse folket’.
Kaplan konkluderer lakonisk: «Kissinger blandet jevnlig vold og trusselen om det med diplomati, slik at diplomatiet hadde troverdighet.» Frye Gaillard skriver i sin biografi (2007) at problemet for Jimmy Carter, var at han ikke kom med noe motsvar på ydmykelsen i Teheran. Inntrykket av ham som en svak president fikk feste seg.
Etterfølgeren, Ronald Reagan lærte av dette. Da det amerikanske marinekorpsets leir i Libanon ble bombet den 23 oktober 1983 svarte presidenten med å trekke alle styrker ut, for deretter å invadere Grenada to dager senere. Grenada hadde strengt tatt ikke noe med Libanon å gjøre, men det ble feiret som en seier. Som jo var poenget.
Jeg har tilbragt en del tid i Washington. En ting som vil overraske utenforstående, er at det demokratiske partiet forvaltes av noen av de mest kaldblodige realistene du kan finne utenfor Kreml. De ser på Jimmy Carter omtrent slik britiske konservative ser på Neville Chamberlain.
Dette er et trekk ved stormakter. Da Storbritannia var kongen på haugen, i 1911, uttalte David Lloyd George: «(…) fred [på bekostning av prestisje] er en ydmyke pris som er uutholdelig for et mektig land som vårt å akseptere.»
Derfor er derfor dessverre grunn til å vente at USA vil utagere mot en (ikke helt) uskyldig tredjepart. Jeg tipper på et land som er kalt opp etter en Italiensk by, eller deler nevn med en sjokolade.