«Én ting er å spille atonal indierock i New York i 1976, noe helt annet er det å gjøre det i Norge på 2000-tallet. Du må gjerne drive med det, men ikke kall det kunstnerisk vitalt og politisk farlig. Det er et jævlig døvt skyggespill som i siste instans er reaksjonært… Dere sutter på maktas [spene] som et nyfødt, sultent lam».
Thomas Seltzer
Opprør uten opprørere
En av valgkampens pussigste blindgjengere er det «kulturopprøret» som fagforeningsmannen Arnfinn Bjerkestrand ville starte mot Frp. Etter en underskriftskampanje med mange kjente navn ble opprøret lansert på Café Mono den 18. august, uten at noen av ansiktene bak underskriftene ville stille opp.
Jeg har fulgt feiden mellom kultureliten og Frp fra solveggen og må, trolig i likhet med mange av leserne, innrømme å ha skiftet mening flere ganger. Jeg er enig i kritikken om at partiets kulturprogram er slapt formulert og at det å gå etter kunstnernes lommebok har økt konfliktnivået.
Jeg har mindre tillit til hildringene som er blitt presentert om hva Frps kulturpolitikk vil føre til. Den papirkulekastende Erik Fosnes Hansen sammenligner Siv Jensen med Joseph McCarthy. «Frp truer med å ta fra meg den jeg er », skriver Noora Noor på nettsiden bak oppropet. Jeg vil ikke nedvurdere den uro de føler, men er det ikke en mulighet for at de overdriver litt?
Ibsen jobbet deltid
Vi oppmuntres til å tro at staten som landets viktigste kulturaktør et gammelt fenomen. Dagsavisen spør retorisk om fenomenet Ibsen ville vært mulig under Frp. Som om Ibsen var et produkt av Giskes kulturløft? Ibsen levde tvert om i en Frp-aktig virkelighet hvor kulturen var uavhengig av politikere. Han arbeidet som apoteker til han kunne livnære seg som kunstner. Dagens system har ikke produsert noen Ibsen.
Her ligger noe av er poenget. Systemet brødfør nok mange, men det produser lite stor kunst. Det er de som er flinkest til å skrive søknad som får mest. Statsstøtte er ikke den kvalitetsgaranti som tilhengerne synes å tro. Det meste norsk kultur er preget av, hva Ingunn Økland kaller «folkelige festivaler, hverdagslige romaner, ufarlige spillefilmer, ufokuserte medier, risikofri arkitektur».
Man kan få inntrykk av at hvis bare alle kunstnere fikk full lønn av staten, ja da ville Norge ha et kulturliv satte alle andre land i skyggen. Jeg tror ikke det er tilfelle. For alt snakket om «mangfold» og «bredde» er norsk kulturliv relativt enfoldig og flatt. Få norske samtidskunstnere lykkes i utlandet. Til tross for alle millionene.
Nerdrum i Sverige
Den pågående utstillingen «Figurationer» med norsk figurativ kunst har vakt oppsikt i Stockholm. Pussig at utstillingen viser en retning som har oppstått i opposisjon til det statssubsidierte uttrykket. Det er grunn til å spørre om grunnen til at mye av norsk kunst sitter fast i et utdatert modermisme har å gjøre med måten den finansieres? Staten er mange steder, men sjelden i den kulturelle fortroppen.
Det er også på tide å stille spørsmål ved tanken om at god kunst kan eksistere uavhengig av publikums preferanser. Ja vel, så finnes det eksempler på kunstnere som knapt solgte et bilde i sin levetid og posthumt ble anerkjent som et geni, men hovedregelen er like fullt at kunst blir kunst i det den finner sitt publikum.
Den enkleste måten å få dette til på er faktisk å la publikum betale. Mozart skrev ikke for sitt blødende hjerte, eller sine kunstnervenner – han skrev for de ukultiverte lømlene som hver uke køet utenfor Sala Terrena med sine surt opptjente skillinger i handa.
Mer kultur ≠ bedre kultur
Jeg skal ikke ta denne tanken for langt, men jeg vil spørre om statsstøtte også er en sovepute? Ikke bare for de av kunstnerne som driver selvrealisering på fellesskapets regning, men vel så mye for publikum som unnlater å støtte opp om våre kunstnere. Hvorfor har ikke flere norsk kunst på veggene? Hvorfor er antallet festivaler større enn antall besøkende?
Delvis på grunn av latskap og mangel på interesse, ja vel. Men jeg vil våge påstanden at det er også på grunn av fremmedgjøring fra kunstnere som får sin lønn annetsteds og således ikke trenger å lage noe publikum etterspør. Ved å gjøre kunstnerne til klienter av staten, ikke av sitt publikum, minskes sjansen for kunstneren i å lykkes – i å finne resonans i andre.
I så måte er ikke markedet den Valdemort som manes fram, men snarere en frigjører som muliggjør den store runddansen mellom kunstner og publikum som er kunsthistorien. Uten Trond Giske i midten av favntaket. Da ville kunstnerne kunne ta sin gamle rolle som maktens kritikere snarere enn som klienter.
Kunstner blir klient
For er det ikke litt urovekkende at kunstnere som er så kritiske til et opposisjonsparti? Man ville tro at det ville være motvilje over et system kunstner blir klient, men nei. Dagens norske kunstnere bejubler makten og steiner opposisjonen. Fosnes Hansen raste mot Siv Jensen da hun påpekte at kulturminsteren fylte Kulturrådet med sine AP-venner. Giske på sin side svarte at han anså det som en selvfølge at folk som mistenkes for Frp-sympatier skal holdes ute «Man setter ikke en pyroman inn i brannvernstyret». Alle skal med, bortsett fra folk flest.
Episoden viser at det er en myte at staten ikke krever noe tilbake. Prisen er kunstnerens uavhengighet. Staten har også kriterier som de verdig trengende kunstnere og kunstformer velges ut fra. Det bør ikke overraske noen at mye kunst skapes i Norge for å møte slike kriterier snarere enn kunstnerens visjon eller publikums preferanser. Uengasjerte menneskerettsmalerier, plingplongende miljøsymfonier og publikumsløse multikultifestivaler.
Tilbake til Thomas Seltzer. Jeg åpnet med hans minneverdige smash til venstreideologen Bendik Wold, ikke bare fordi jeg er en fan av Turboneger, men også for å illustrere det ikke bare er Frp som tar til motmæle mot en kulturelite som mangler kritisk distanse til makthaverne. Det er også for å minne leseren om at innen kulturen er vi våre egne eksperter – du er selv din beste smaksdommer.
Trykket i Stavanger Aftenblad 06.09-2009