Arven etter Vestens humanitære intervensjoner er et tap av internasjonalt lederskap.
Publisert i Minerva: Fredag 02. desember 2022 – 11:19
Fordelen med å komme seg ut av Vesten er at det viser hvor mye verden har endret seg. På et seminar jeg nylig deltok på i Bahrain, sa en tidligere brasiliansk utenriksminister: «Russland hevder krigen i Ukraina er et forsvar mot vestlige provokasjoner, og Vesten hevder at dette er en uprovosert angrepskrig.
Mye av verden lytter til Russland, fordi Vestens sjokk over at noen kan finne på å krenke en stats suverenitet virker som det rene hykleri, all den tid Vesten har gjort akkurat dette gang på gang i løpet av tiåret som ligger bak oss.»
Han nevnte intervensjonene i Libya, Kosovo, Afghanistan og Irak. La meg med en gang si at det urimelig å hevde at Vesten svøper sine maktambisjoner i moralsk nødvendighet.
Tvert imot er vestlige land forbilledlig uselviske når vi disproporsjonalt betaler for verdens internasjonale institusjoner, bistand, nødhjelp og tar imot forfulgte fra hele verden. Vesten er bærere av internasjonal orden.
På samme tid har den brasilianske diplomaten et poeng: I en verden preget av maktspredning kan ikke Vesten tillate seg å hykle, ikke om vi ønsker å vinne venner og influere stater.
At over 100 land ikke slutter opp om sanksjonene mot Russland, tyder på at vi har et forbedringspotensial. Vi snakker ikke her om perifere stater, men om land som Israel, Tyrkia, India, Brasil og Saudi-Arabia.
Hver av disse er representanter for grupper av land som tradisjonelt har vært i vestlig leir. I sum undergraver de sanksjonene som fremdeles er Vestens plan A for å nekte Russland seier i Ukraina.
Ukraina-sanksjonene er bare den siste i en stadig lengre liste der vestlige land har oppdaget av vi mangler den internasjonale støtten vi tidligere kunne ta for gitt. Vi synes å ha tapt det Harvard-professor Joseph Nye i sin tid kalte «myk makt», altså eksemplets makt: «Makten til å få den andre til å ønske det samme som en selv.»
Makt er internasjonal politikks hjerteblod. Dels fordi makt er valuta i internasjonale relasjoner, er begrepet vanskelig å avgrense. De fleste forsøk på å finne en definisjon av makt starter med tanken om at «makt er produksjonen av ønskede resultater».
Eller i renere ord: Makt er evnen til å få andre til å gjøre det de ikke ønsker å gjøre, gjennom overtalelse eller tvang. Som USAs Madeleine Albright sa det: «[…] midlene tilgjengelig inkluderer alt fra milde ord til cruisemissiler.»
Makt har to hovedkomponenter: maktressurser og evnen til å bruke dem formålstjenlig. Maktressurser varierer i relevans. En gitt kapasitet, militær, økonomisk eller diplomatisk, kan være uunnværlig i én situasjon og nær irrelevant i en annen.
Enkelte maktressurser er mer tiltrekkende som belønning, andre er mer avskrekkende som straff. Det er vanlig å måle hvor mektig en stat er etter evnen til å oppnå sine målsetninger.
Makt er ikke mekanisk, den er organisk. Politikere – ivrige etter «å gjøre en forskjell» – har en tendens til å overfokusere på politisk vilje som det sentrale. Olof Palme sa: «Det handler om å ville.»
I Vesten kan det kanskje sies å ha vært et overskudd av vilje. Våre ledere la seg til vane å ta skjebnesvangre beslutninger på vegne av befolkninger de ikke representerte eller noensinne ville stå til ansvar for.
Det er påfallende hvor lite selvkritikk Vesten har utvist over «De gode krigene» som tok hundretusener av liv og destabiliserte hele regioner frem til i dag. Før du spør etter mer støtte burde vi kanskje erkjenne at vi selv har brutt folkeretten med katastrofale resultater?
I den norske debatten kan man få inntrykk av at myk makt det motsatte av hard makt, eller sågar en ny og bedre måte å forstå verden på. Slik er det ikke. Myk makt og hard makt er sammenføyde størrelser. Ofte er de proporsjonale, men ikke alltid.
Makt er evnen til å påvirke en annen til å gjøre hva vedkommende ellers ikke ville gjøre. En mangel på myk makt kan gjøre koalisjonen mindre. Sanksjonene mot Russland er et talende eksempel: Vestlige land makter ikke å frembringe sanksjonsvilje utenfor Vesten.
De mange bøker som er skrevet om maktens paradokser, bærer vitnesbyrd om den ofte uberegnelige koblingen mellom maktressurser og resultater. Makt handler ikke bare om det å kunne påvirke, men også det å motstå forsøk på det samme. Makt gir selvstendighet.
Makt manifesterer seg i praksis. Potensiell makt teller ikke. Som Margaret Thatcher skal ha sagt: «Det å være mektig er som å være en lady – dersom du trenger å si at du er det, er du det ikke.»
I en tid der Vesten i stadig større grad fokuserer på hard makt som trusler, sanksjoner og våpenhjelp, kan det være på sin plass å slå et slag for mykt makt, for å skape tilslutning gjennom å overbevise.
Vesten vil slite med å overbevise helt til vi erkjenner at blomsterspråket vi fant på for å beskrive våre kriger og okkupasjoner har gitt grobunn for mistillit. Det samme har uviljen mot å ta ansvar for direkte konsekvenser av våre handlinger, fordi vi «mente det vel».
Det er overaskende mengde kynisme i det globale sør og spesielt på høynivå omkring Vestens mål, midler og troverdighet. Dette må vi ta på alvor. Det er ikke nok at vi for øyeblikket har sluttet å invadere utfordrende stater for deres eget beste, vi må også erkjenne at vi gjorde feil.
Fordi: Du kan skape dine egne illusjoner, men du kan ikke tvinge andre til å ta del i dem.