40 år etter sin død har Norges største statsviter fått sin biografi.
Biografi: Arild Stubhaug: Stein Rokkan, Fra periferi til sentrum, Vigmostad og Bjørke, 2019.
Trykket i Aftenposten Mar 31, 2019
Stein Rokkan, den lynskarpe lærersønnen fra en firehus-grend i Lofoten, har gitt oss analytiske boksåpnere for vår tids politiske hermetikk. De gule vestene i Frankrike suger næring fra spenningen «sentrum og periferi» og innvandringsmotstand har blitt en Europeisk «motkultur».
Anti-establishment revolten i vestlige demokratier handler i ikke ubetydelig grad om elitenes manglende lydhørhet når konkurrerende maktbastioner vinner frem på bekostning av stemmeurnen, hvor «stemmer teller, men ressurser avgjør».
Den store statsviteren døde tidlig, knappe seksti år gammel, i 1979. Rokkans ‘greatest hits’ ble gitt ut på norsk i 1987 under tittelen Stat, nasjon klasse. Han fikk sin intellektuelle biografi i 1992, redigert av Bernt Hagtvedt med et internasjonalt A-lag av akademikere.
De var ikke vonde å be, for Rokkan har et større navn internasjonalt enn her hjemme. Han er referert til i 129 ganger i fagartikler så langt, bare i år, ifølge Google Scholar. Få levende norske akademikere kan skilte med det samme.
Stubhaugs nye biografi henter sin tyngde fra de 80 hyllemeter med kildemateriale som Rokkan etterlot statsarkivet. Han må ha tenkt på biografen da han sparte på hvert ark karrieren gjennom, så det er nærliggende å tro at Rokkan har fått den biografi han selv ønsket seg.
Boken er en relativt heldig blanding av tradisjonell biografi, forskningsformidling vitenskapshistorie. Man trenger ikke å ha studert samfunnsvitenskap for å ha glede av Rokkan-biografien.
Brageprisvinner Stubhaug er dreven i sjangeren. Med karikaturtegnerens sparsomhet maner han frem faren, Georg Rokkan: en nordnorsk Hamsun-skikkelse; fantastisk og feilbarlig. Han var entreprenør og leilighetsdikter til leie, nødrim inkludert.
Esperanto-entusiasten Georg fikk seg landsvikdømt etter å ha kommet for tett på den tyske okkupasjonsmakten. Forsvarstalen hvor han hevdet å ha stått opp for åpenhet og dialog imponerte ikke dommerne.
«Rokkan var rastløs full av ideer og fremdriftsplaner» skriver Bernt Hagtvet et sted og tar både senior og junior på kornet. Det er noe allmennmenneskelig i dette med sønnen som skjemmes over faren som han har så meget til felles med.
Den unge Rokkan beskrives som det uvanlige talent, som gjorde lite av seg blant de jevnaldrende i Narvik. Han var blant den første generasjonen hvor veien til universitetet lå forutsigelig åpen for evnerike gutter fra små steder.
I biografien møter vi den unge Rokkan som en lesehest med messianske forventninger til seg selv. Han er sosial og vennlig, men noen tydelig personlighet klarer ikke biografen å kryste frem, på tross av at han vil ha leseren til å være på fornavn med ‘Stein’.
Over 440 sider pluss 130 sider med noter beveger vi oss kronologisk, år for år. Detalj-rikdommen bekrefter at tykke biografier ofte blir mer til oppslag mer enn til lesning. Rokkans karrierevalg vies mye oppmerksomhet, nei til amerikanske tilbud og ja til Bergen.
At Rokkan var en hedersmann synes hevet over tvil. Han hadde evnen til å inspirere og vekke oppriktig hengivenhet blant generasjonen som spiret under ham, kjente navn som Frank Aarebrot, Bernt Hagtvet, Stein Kuhnle, Gudmund Hernes og Øyvind Østerud.
I boken følger vi Rokkans intellektuelle reise gjennom et utall fysiske reiser. Noe er av tvilsom allmenn interesse. Vi har kommet midtveis i 1962 da vi får vite at «Noen sommerferie i Wales synes det ikke å ha blitt tid til, men kanskje Elisabeth [konen] og datteren Siri dro».
Høyskolerte lesere vil glede Stubhaugs oppsummeringer av de store fagdebattene som Rokkan vant og tapte om statsvitenskapens rolle i forhold til politikken; modellenes tyranni og om politikkens målbare og ikke-målbare kilder i økonomi og kultur.
Rokkan så statsvitenskapen som generalistens jakt på allmenne mønstre mer enn spesialistens innsikt i det egenartede. Han var tilhenger av modeller og tallfestet analyse, men forvekslet ingen av delene med objektive sannheter.
Rokkans modell-makeri ville ikke nådd opp i vår tids statsvitenskap hvor stilkarakterer belønnes høyere enn lengde. Dette er verdt å merke seg at i en tid da statsvitenskapen stadig oftere anklages å dyrke sin egen irrelevans.