Publisert på nettstedet E-24 01 mars 20223
Å demontere vindmølleparken på Fosen er en politisk nødvendighet.
Dette vil kanskje overraske enkelte, men jeg støtter de samiske demonstrantene. Høyesterett sier i praksis at vindmøllene er satt opp i strid med reglene staten var pålagt å følge. Å rive vindmøllene er ikke juridisk påkrevd, men det er politisk nødvendig.
Den enstemmige dommen fra Høyesterett, som ble offentliggjort 11. oktober 2021, er relativt klar. Den underkjente gyldigheten av konsesjonene og ekspropriasjon til fordel for to vindkraftverk på Fosen.
«[V]indkraftutbyggingen vil ha en vesentlig negativ effekt på reineiernes mulighet til å utøve sin kultur på Fosen. På den bakgrunn så Høyesterett det slik at reineiernes rettigheter vil være krenket hvis det ikke settes inn tilfredsstillende avbøtende tiltak.»
Problemet er at domstolen ikke definerer hva som vil være tilfredsstillende avbøtende tiltak. De som tjener på vindmøllene har med styrke hevdet at det ikke betyr at noe må gjøres med den ulovlig oppsatte vindmølleparken. Dommen er tvetydig på dette punktet.
På den ene siden hevdes det at «forelå andre – og for reindriften mindre inngripende − utbyggingsalternativer som kunne ivaretatt dette [reineiernes rettigheter min. anm.] hensynet». Deretter nuller høyesterett ut lagmannsrettens forsøk på å definere en rimelig kompensasjon.
Det holder altså ikke med «en betydelig erstatning for vinterfôring av reinen i innhegning». Og med dette har Høyesterett sagt sitt. Det foreslås ingen alternativ løsning. Dette har – ikke uventet – ført til krav om at den gigantiske vindmølleparken må demonteres.
«Reindriftssamene hadde ikke anlagt sak med påstand om at vindmøllene skulle tas ned, og da falt dette utenfor sakens rammer», sa Høyesterettsjustitiarius Toril Marie Øie til Adresseavisen. I realiteten har Høyesterett sendt ballen tilbake til politikerne.
Hva er så ‘tilfredsstillende avbøtende tiltak? Regjeringen har tydeligvis ingen anelse. Man kan nesten mistenke at de har latt saken ligge i en skuff i 500 dager. Kanskje i håp om at de kunne kjøpe seg fri med knapper, glansbilder og selfies med Espen Barth Eide.
Dommen er tuftet på FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 27: “Minorities shall not be denied the right, in community with the other members of their group, to enjoy their own Culture”.
En så ufarlig ordlyd kan altså få uante konsekvenser.
Jeg og andre har advart mot at Stortinget har delt ut vagt definerte rettigheter med begge hendene i flere sammenhenger, også for utvalgte grupper, i trygg forvissning om at man ikke ga bort noe av verdi. Nå viser det seg at det var uinformert og uklokt.
Uklokt fordi det tvinger domstolene til å innta en politisk rolle som domstolene i Norge ugjerne inntar, slik vi så da det såkalte ‘klimasøksmålet’ ble avvist. Denne barrieren mener jeg nå er brutt. I praksis kan Høyesterett komme til å ligne et organ som etablerer lover, et lovgivende organ.
Maktutredningen av 2003 advarte mot denne utviklingen «Rettsliggjøring innebærer at domstoler og andre rettsorganer får økende betydning på bekostning av folkevalgt myndighet, og at skillet mellom lovgivning og lovanvendelse blir visket ut».
Statsviter Kenneth Waltz, satt dette på spissen: ‘if you put a court above the king, then the court is king’. Jeg er selv skeptisk til både rettsliggjøring av politikk og til særrettigheter for grupper, men jeg er sterkere tilhenger av rettsstaten. Når særrettene er lovfestet, må vi følge loven.
Det er altså ikke et alternativ å håpe at dette kan ties i hjel. For i spennet mellom Høyesteretts dom og regjeringens mangel på initiativ, har saken blitt politisk. Samiske aktivister har tydd til sivil ulydighet. De synes å ha betydelig støtte i befolkningen.
Det er i dette øyeblikket at parallellene til utbyggingen av Alta-vassdraget blir påfallende. Også den gangen kjørte en Ap-regjering over en koalisjon av urfolk og naturvernere. I 1982 sa Høyesterett seg enig med herredsretten i at utbyggingen var lovlig.
Store norske leksikon påpeker at selv om samene tapte, førte Alta-saken «til en totalreform av norsk samepolitikk». Ett element i dette var nettopp inkorporeringen av den samme FN-traktaten som Høyesterett bygger sin dom på i tilfellet Fosen.
Det ville være uakseptabelt om staten skulle omgå en dom som går i reindriftssamenes favør – særlig når de tidligere har overkjørt den samme gruppen med loven i hånd. Med ‘uakseptabelt’ mener jeg ikke i juridisk forstand; for jusen er alle katter grå. Jeg mener i politisk forstand.
Statsviter Stein Rokkan er kjent for fyndordet om at «stemmer teller, men ressurser avgjør». Det er ofte sant, men meningsstyrke kan bryte med denne logikken. Og i dette tilfellet er det ingen vovet påstand å tro at de som krever demontering er sterke i trua og villige til å kjempe.
Grunnen til dette er at svært mange nordmenn er motstandere av de industrielle vindmølleparkene som vansirer distriktene som er så uheldige å bli offer for dem. Denne tanken kan uttrykkes enkelt: Du skal ikke rasere det du ønsker å redde.
Å rasere naturen for å redde miljøet, er et forslag de fleste nordmenn vil takke nei til. Selv om vindmøllene sikkert er lukrative for eierne av vindmøllene. Kraftkrisen har vist at strømmen vindmøllene genererer, er nær irrelevant for prisen på strøm eller forsyningssikkerhet.
For en sterkt svekket regjering vil den politiske prisen for en ny Alta-sak bli høy. Den gang kjørte et langt sterkere Ap over fastlenkede demonstranter og sultestreikende akkompagnert av smerteskrik fra den samiske minoriteten. Det vil bli vanskeligere denne gangen.
Kanskje kan urfolks rettigheter bli fellesskapets gevinst? Kanskje kan denne traktaten gi oss alle vern mot kombinasjonen av norske Davos-politikere og lobby-kapitalismens tilkarringsvirksomhet?* Kanskje vi kan stoppe naturødeleggelsene i miljøets navn?
Det ville vært fint. Ikke minst for de vernede rovfuglene som drepes i hopetall av vindmøllene. Kanskje kan saken få Stortinget til å tenke grundigere gjennom konsekvensene av å lovfeste rettigheter og slik avgi politisk myndighet til domstolene?
I mellomtiden kan de starte demonteringen av vindmølleparken på Fosen. Og skulle utbygger finne det vanskelig, er jeg sikker på at de ikke vil mangle frivillige til å bistå med demonteringen. Jeg stiller i alle fall gledelig opp på en slik dugnad.
*Har noen sett de dyre dressene i Pareto Securities noensinne gi noe tilbake til samfunnet? Det er et seriøst spørsmål, send gjerne en melding.