Trykket i ErlikOslo februar-utgaven, 2011
Helene Sjursen skriver i Morgenbladet at debatten
mellom idealisme og realisme i utenrikspolitikken
«er ulidelig kjedelig og forutsigbar
». Hun påpeker at utenrikspolitikk er
regelbundet og styrt av normer, og at den i
økende grad blir et juridisk spørsmål. Om
det bare var så vel. Da ville vårt felles fagfelt
vært mekanisk og beregnelig som naturvitenskapene.
Å ha rett er ikke det samme som å få
rett. Enkelte aktører oppnår mer enn andre.
Det er maktens natur å skjule seg, gjerne bak
tilsynelatende uhildede regler – slik Leonard
Cohen påpeker:
Everybody knows that the dice are loaded, Everybody
rolls with their fingers crossed, Everybody
knows that the war is over, Everybody knows the
good guys lost, Everybody knows the fight was
fixed, The poor stay
poor, the rich get rich,
That’s how it goes, everybody
knows …
Makt er internasjonal
politikks hjerteblod.
Dels fordi makt er
valuta i internasjonale
relasjoner, er begrepet vanskelig å avgrense.
De fleste forsøk på å finne en definisjon
av makt, starter med tanken om at «makt er
produksjonen av ønskede resultater». Eller i renere
ord: Makt er evnen til å få andre til å gjøre
det de ikke ønsker å gjøre, gjennom overtalelse
og tvang. Som Amerikas Madeleine Albright sa
det: «[…] midlene tilgjengelig inkluderer alt fra
gode ord til cruisemissiler.»
Makt har to hovedkomponenter: maktressurser
og evnen til å bruke dem formålstjenlig. Maktressurser
varierer i relevans. En gitt kapasitet,
militær, økonomisk eller diplomatisk,
kan være uunnværlig i én situasjon og nær
irrelevant i en annen. Enkelte maktressurser er
mer tiltrekkende som belønning, slik andre er
mer avskrekkende som straff. Dette er naturligvis
ingen ny observasjon. Det er vanlig å måle
makt etter evnen til å oppnå ens målsetninger.
Problemet er bare at klare, rangerte, målsetninger
ikke forekommer så hyppig i den
virkelige verden som hva teoretikere forutsetter.
Preferanser er ofte hverken enhetlige eller
rangerte. Dette undergraver grunnleggende antagelser
om makt – de viser seg ofte å ikke alltid
holde vann når de testes i den virkelige verden.
Stater er ikke enhetlige aktører, hverken stormakter,
småstater eller grupperinger som EU.
Makt er ikke mekanisk, den er organisk. Det er
derfor maktanalyse er en kunst snarere enn en
vitenskap. Politikere – ivrige etter «å gjøre en
forskjell» – har en tendens til å overfokusere
på politisk vilje som det sentrale. Olof Palme
sa: «Det handler om å
ville.» I forskningen
ser vi at den mangler
forklaringsstyrke,
denne antagelsen om
at forandring i internasjonal
politikk
springer ut fra ministeriet.
«Jeg vil, jeg vil
– men jeg får det ikke til» sier vi i Norge.
Embetsverket som iverksetter (eventuelt saboterer)
vedtak, bidrar til å forme beslutninger,
til å styrke eller tynne dem ut. Norsk bistandspolitikk
er i seg selv et lysende eksempel på
at intensjoner ikke er det samme som resultater.
Byråkratiet kan i denne sammenheng
sammenlignes med en ergometersykkel – den
innebygde treghet og motstand betyr at nye
impulser stopper opp hvis ikke mannen på
sykkelen forsetter å tråkke. Dette er en av årsakene
til at Norges hyperaktive utenrikspolitikere,
har forandret verden så lite.
Over de siste to tiårene har dette med å redefinere
makt, blitt et ritual for unge akademikere,
ivrige etter å vinne sine professorsporer.
Den opprinnelige splittelsen var mellom
«hard makt» og «myk makt»,
hvor førstnevnte ble sett på som
tvangsmidler – militære og økonomiske
– og hvor sistnevnte refererte til
diplomati og kulturelle påvirkninger.
Myk makt er eksemplets makt: «Makten
til å få den andre til å ønske det
samme som en selv.» I Europa har
denne amerikanske tanken blitt relansert
som «normativ makt» – makten
til å definere normene i internasjonal
politikk. Den åpenbare innvendingen
mot myk makt og normativ makt, er
at de svikter det grunnleggende kravet
om å avstedkomme de ønskede resultater.
I den norske fagdebatten kan man få
inntrykk av at myk og normativ makt
er motsatsen til hard makt, eller sågar
en ny og bedre måte å forstå verden
på. Slik er det ikke. Myk makt og hard
makt er sammenføyde størrelser. Ofte
er de direkte proporsjonale: Den som
har mye hard makt, har også mye
myk makt. Myk makt uten hard makt
i bakhånd, er fløyelshansken uten
jernneven inni.
Analysen av makt ansees vanligvis som
realismens domene. De fleste realister
starter med antagelsen om at makt er
evnen til å påvirke en annen til å gjøre
hva vedkommende ellers ikke ville gjøre.
Dette ingen uproblematisk innfallsvinkel.
Utenrikspolitiske handlinger
har ofte utilsiktede konsekvenser. De
mange bøker som er skrevet om maktens
paradokser, bærer vitnesbyrd om
den ofte uberegnelige koblingen mellom
maktressurser og resultater. Makt
handler ikke bare om det å kunne påvirke,
men også det å motstå forsøk på
det samme. Makt gir selvstendighet.
Verden har endret seg lite siden en
gresk dikter skrev ned athenernes
budskap til borgerne på øya Menos:
«De sterke gjør hva de kan, og de svake
tåler det de må.» Makt, i likhet med
skjønnhet, eksisterer primært i den påvirkede
parts øyne. Makt manifesterer
seg i praksis. Potensiell makt teller
ikke. Som Margaret Thatcher skal ha
sagt: «Det å være mektig, er som å
være en Lady – dersom du trenger å si
at du er det, er du det ikke.»