Om makt i internasjonal politikk.
Helene Sjursen skriver i Morgenbladet at debatten mellom idealisme og realisme i utenrikspolitikken «er ulidelig kjedelig og forutsigbar». Hun påpeker at utenrikspolitikk er regelbundet og styrt av normer, og at den i økende grad blir et juridisk spørsmål. Om det bare var så vel. Da ville vårt felles fagfelt vært mekanisk og beregnelig slik som naturvitenskapene. Å ha rett er ikke det samme som å få rett. Enkelte aktører oppnår mer enn andre. Det er maktens natur å skjule seg, gjerne bak tilsynelatende uhildede regler – slik Leonard Cohen påpeker:
Everybody knows that the dice are loaded, Everybody rolls with their fingers crossed, Everybody knows that the war is over, Everybody knows the good guys lost, Everybody knows the fight was fixed, The poor stay poor, the rich get rich, That’s how it goes, everybody knows …
Makt er internasjonal politikks hjerteblod. Dels fordi makt er valuta i internasjonale relasjoner, er begrepet vanskelig å avgrense. De fleste forsøk på å finne en definisjon av makt, starter med tanken om at «makt er produksjonen av ønskede resultater». Eller i renere ord: Makt er evnen til å få andre til å gjøre det de ikke ønsker å gjøre, gjennom overtalelse og tvang. Som Amerikas Madeleine Albright sa det: «[…] midlene tilgjengelig inkluderer alt fra gode ord til cruisemissiler.»
Makt har to hovedkomponenter: maktressurser og evnen til å bruke dem formålstjenlig. Maktressurser varierer i relevans. En gitt kapasitet, militær, økonomisk eller diplomatisk, kan være uunnværlig i én situasjon og nær irrelevant i en annen. Enkelte maktressurser er mer tiltrekkende som belønning, slik andre er mer avskrekkende som straff. Dette er naturligvis ingen ny observasjon. Det er vanlig å måle makt etter evnen til å oppnå ens målsetninger.
Problemet er bare at klare, rangerte, målsetninger ikke forekommer så hyppig i den virkelige verden som hva teoretikere forutsetter. Preferanser er ofte hverken enhetlige eller rangerte. Dette undergraver grunnleggende antagelser om makt – de viser seg ofte å ikke alltid holde vann når de testes i den virkelige verden. Stater er ikke enhetlige aktører, hverken stormakter, småstater eller grupperinger som EU.
Makt er ikke mekanisk, den er organisk. Det er derfor maktanalyse er en kunst snarere enn en vitenskap. Politikere – ivrige etter «å gjøre en forskjell» – har en tendens til å overfokusere på politisk vilje som det sentrale. Olof Palme sa: «Det handler om å ville.» I forskningen ser vi at den mangler forklaringsstyrke, denne antagelsen om at forandring i internasjonal politikk springer ut fra ministeriet. «Jeg vil, jeg vil – men jeg får det ikke til» sier vi i Norge.
Embetsverket som iverksetter (eventuelt saboterer) vedtak, bidrar til å forme beslutninger, til å styrke eller tynne dem ut. Norsk bistandspolitikk er i seg selv et lysende eksempel på at intensjoner ikke er det samme som resultater. Byråkratiet kan i denne sammenheng sammenlignes med en ergometersykkel – den innebygde treghet og motstand betyr at nye impulser stopper opp hvis ikke mannen på sykkelen forsetter å tråkke. Dette er en av årsakene til at Norges hyperaktive utenrikspolitikere, har forandret verden så lite.
Over de siste to tiårene har dette med å redefinere makt, blitt et ritual for unge akademikere, ivrige etter å vinne sine professorsporer. Den opprinnelige splittelsen var mellom «hard makt» og «myk makt», hvor førstnevnte ble sett på som tvangsmidler – militære og økonomiske – og hvor sistnevnte refererte til diplomati og kulturelle påvirkninger.
Myk makt er eksemplets makt: «Makten til å få den andre til å ønske det samme som en selv.» I Europa har denne amerikanske tanken blitt relansert som «normativ makt» – makten til å definere normene i internasjonal politikk. Den åpenbare innvendingen mot myk makt og normativ makt, er at de svikter det grunnleggende kravet om å avstedkomme de ønskede resultater.
I den norske fagdebatten kan man få inntrykk av at myk og normativ makt er motsatsen til hard makt, eller sågar en ny og bedre måte å forstå verden på. Slik er det ikke. Myk makt og hard makt er sammenføyde størrelser. Ofte er de direkte proporsjonale: Den som har mye hard makt, har også mye myk makt. Myk makt uten hard makt i bakhånd, er fløyelshansken uten jernneven inni.
Analysen av makt ansees vanligvis som realismens domene. De fleste realister starter med antagelsen om at makt er evnen til å påvirke en annen til å gjøre hva vedkommende ellers ikke ville gjøre. Dette ingen uproblematisk innfallsvinkel. Utenrikspolitiske handlinger har ofte utilsiktede konsekvenser. De mange bøker som er skrevet om maktens paradokser, bærer vitnesbyrd om den ofte uberegnelige koblingen mellom maktressurser og resultater. Makt handler ikke bare om det å kunne påvirke, men også det å motstå forsøk på det samme. Makt gir selvstendighet.
Verden har endret seg lite siden en gresk dikter skrev ned athenernes budskap til borgerne på øya Menos: «De sterke gjør hva de kan, og de svake tåler det de må.» Makt, i likhet med skjønnhet, eksisterer primært i den påvirkede parts øyne. Makt manifesterer seg i praksis. Potensiell makt teller ikke. Som Margaret Thatcher skal ha sagt: «Det å være mektig, er som å være en Lady – dersom du trenger å si at du er det, er du det ikke.»
Trykket i ErlikOslo 17.01-2011