Kunst i krigen, krigen i kunsten
Trykket i tidsskriftet Norges Forsvar 06/2014
«Krigskunster». Ordet rimer og det rimer ikke. Soldaten og kunstneren er arketypiske motpoler. Den ene legemliggjør plikt, tapperhet og disiplin, den andre assosieres med det motsatte; den som utfordrer etablerte normer, drikker på krita og aldri leverer i tide.
Og allikevel er noen av historiens mest berømte kunstverk relatert nettopp til krig. Før det fantes krigsfotografer, før selv krigsplakater, fantes det krigsmalere. Målet med å sende malere med troppene i felt har vært å gi et bidrag til kunsten, samt å spille en rolle i fortolkningen av krigsinnsatsen.
Krigskunstneren utforsker den visuelle og sansemessige dimensjonen av krig, slikt som går tapt i det skrevne ord og banaliseres av fotografiet. Opp gjennom hundreårene har kunstnere fulgt armeer på hærtog. General George Cardogans akvareller fra Krimkrigen (1853-1856) er i dag en viktig historisk kilde til kunnskap om denne konflikten.
Senere sendte avisene sine egne kunstnere til konflikter. William B. Wollen ble for eksempel i år 1900, sendt av avisen The Sphere for å dekke Boerkrigen med heltemodig krigspropaganda som resultat. Wollen malte et utall bilder fra et utall kriger som alle hadde til felles at de viser brølende britiske soldater som hakker seg gjennom skrekkslagne boere, sudanesere, tyskere og franskmenn med mer.
Ett enkelt bilde gjorde mye for å få forsvarets øyne opp for hvor mektig kunst kan være i å forme offentlighetens oppfatning av en konflikt. Elizabeth Thompsons bilde, «Restene av en hær»- fra 1879 viser britenes tilbaketrekning fra Jallalabad i 1842 og bidro til å styrke inntrykket av at den 1. anglo-afghanske krig hadde vært en militær katastrofe. Myten om Afghanistan som et sted som spiser hele armeer og spytter ut en eneste soldat, var født.
Ideen å ha offisielle krigskunstmalere tilknyttet militærstyrker i felt er iy år eksakt 100 år gammel. I 1914 fant britene ut at Tyskland hadde sitt eget propaganda-departement og kopierte dette. Kunstnere utgjorde ryggraden i denne satsningen. Dette kom delvis av snobbete holdninger til nymotens foto-teknologi, samt håp om at kunsten ville kunne få militær betydning. Det hadde den ikke. I stedet ble maleriene fra skyttergravene viktige for hvordan folk der hjemme minnes denne krigen.
Den dag i dag formidles Den første verdenskrig til skolebarn gjennom John Sargent Singers bilde av blindede soldater som klamrer seg til hverandres skuldre på vei mot lasarettet etter et gassangrep. Mye har endret seg siden den gang. Hærstyrken er mindre. Igjen kan 1. verdenskrig tjene som skala. I dag er den samlede slagstyrke til den britiske arme mindre enn de samme landenes tap i løpet av en enkelt formiddag på vestfronten den første juli, 1916: 60 000 mann.
En ting som ikke har endret seg er media. De er fortsatt interessert i det spektakulære, mens myriaden av gjøremål (ikke minst ventingen!) som utgjør hoveddelen av de fleste konflikter blir ikke rapportert. Siden journalistene kun i liten grad har nådd fronten har Hollywoods filmer fylt tomrommet med action på boks.
For britene var det en selvfølgelighet å utvelge en ny generasjon ‘offisielle krigskunstnere’ (de kaller dem faktisk det!) da landet sendte sine styrker til Afghanistan. I det såkalte Helmand-prosjektet beskrives resultatene av Derek Eland tid i Afghanistan i 2011. Kunstneren skapte et ‘dagboksprosjekt’ hvor frontsoldater, både britiske og afghanske kunne skrive ned sine tanker.
Norge har ofte sett til Storbritannia på det militære feltet. Det første eksperimentet med å knytte en kunstner til forsvaret var mislykket. Nord-Korea-entusiasten Morten Traaviks installasjoner hadde alle til felles at de rakket ned på det norske forsvaret. Da jeg kom på ideen om å rekruttere en norsk krigskunster, var dette ut av et ønske om å hedre de norske soldatenes innsats ved å gi dem noe felles, noe som varer. Soldater og offiserer som ble konsultert uttrykte et ønsk om at landskapene og materiell måtte gjengis korrekt. Soldatene ønsket motiver som de kunne fylle med sine egne minner.
Valget av en norsk krigskunstner falt, pussig nok, på en svenske. Christopher R. Rådlund er utdannet i Norge og har levd i Norge i snart 20 år. Hans stil appellerer både bredt og smalt, som illustrert i at han har malt verker som henger på Stortinget samt i tusener av norske hjem. Forsvarsdepartementet viste seg mottakelig. Rådlund ble sendt til Afghanistan under norsk flagg (og i norsk skuddsikker vest). Gjennom å male norske soldater i leir og på oppdrag i Afghanistan har han gitt oss en samling frossede øyeblikk fra den lengste konflikten i moderne norsk historie.
Rådlund hadde på sin side ett krav: Han ville ikke drive propaganda eller krigsforherligelse. Han fikk sitt mandat – han skulle male hva han så, hverken mer eller mindre. De fleste bildene han har malt, er fra leirliv i Faryab og Mazar-i-Sharif. Det er i seg selv passende. Grunnet politiske prioriteringer tilbrakte de norske styrkene mye av tiåret i Afghanistan i leir.
Nordmenn har manglet et bilde som kan samle den myriaden av enkelttanker vi alle har Nato-operasjonen i Afghanistan. Den enes ‘mangefasetterte mosaikk’ er den andres kaos. Var ISAF-operasjonen verdt det, og i så fall for hvem? Det monumentale maleriet «Vandrer over et hav av støv» formidler denne motsetningsfulle sinnsstemningen: en norsk soldat som skuer ut over et langstrakt, ensformig og fremmed landskap.
Ikke alle er enige. «Skandale», sier Dan Viggo Bergtun om Rådlunds utstilling «Fjern Front» på Akershus Festning (utstillingen er åpen til 21. august). Visepresidenten i Norges Veteranforbund for Internasjonale Operasjoner (NVIO) kunne berette om rødglødende telefonlinjer fra Afghanistan-veteraner etter at utstillingen åpnet i begynnelsen av måneden.
Bergtun mener utstillingen ‘romantiserer’ afghanistanoperasjonen. «Bildene er et forsøk på å omskrive historien» hevdet han i en debatt med undertegnede på radioprogrammet Søndagsavisa. Dette er, med respekt å melde, tull. Når noen hevder å bli traumatisert av synet av en norsk uniform kan det være at mottaker er for sart, ikke at budskapet er for sterkt. NVIO postet en lenke til NRK-debatten på sin facebook-side. Etter et snes med kommentarer av typen –hvor er skandalen? – flotte bilder -skjønner ikke problemet, ble innlegget fjernet.
Utvelgelsen av en norsk krigskunstner er et tegn på nasjonal modenhet. I vårt 200. som selvstendig nasjon klarer vi å forholde oss til dypt motstridende følelser. Humanitære oppdrag som minner om krig; å gripe inn i kulturer vi ikke forstår; til resultater om ikke står i forhold til innsatsen; og til politikere som foretrekker midler som ikke når målet. Som soldater til alle tider opplever de norske ISAF-soldatene at deres opplevelser er fremmede for de der hjemme.
Slik er det, og slik skal det være. Soldater tjener felleskapet. De opplever krig og konflikt, slik at folk flest skal slippe å gjøre det. Det betyr ikke at dette gapet i erfaring skal gjøres bredere enn nødvendig. I hjemlig opinion har Afghanistan blitt noe man helst ikke vil snakke om. Slik er det i de fleste NATO-land. Vi skal ikke falle for fristelsen å fortrenge denne operasjonen og de som har tjent Norge under vanskelige omstendigheter i fjerne himmelstrøk.