Sylvi Listhaugs landsmøtetale viser et Frp som gjerne vil ha flere velgere.
Publisert på Minerva: Mandag 02. mai 2022
En av de mindre omtalte konsekvensene av nedstengningen var at politiske partier ble mer Oslotunge. Før valg er det vanlig at ledelsen reiser rundt i fylkeslagene og lodder stemningen, skaper samhold og gir marsjordre.
Jeg tror at noe av for eksempel SVs svake oppslutning utenfor byene i fjorårets valg handlet om at Lysbakken ikke fikk reist stort. Det var i det hele tatt et underlig valg. Velgerne spilte ikke rollen de ble tildelt i dette «grønne valget»: De stemte ikke på miljøpartiene.
Det skrives mindre om Frp. Partiet klarte kunsten å holde seg tosifret etter å ha sittet i regjering. Sps fall er i så måte mer vanlig. Nå er FrP igjen nr. 3. Men det har vært mye murring i Frp etter at Sylvi Listhaug tok over.
Det er alltid murring i Frp, det er klart, men det virket som om alle leirer var sure samtidig. En del profiler har forsvunnet, uten at nye profiler har kommet til. Det er overraskende få TV-fjes i Stortingsgruppa.
Listhaugs utfrysing av de «nasjonalkonservative» var hardhendt, kan hende. En strammere regi på medieutspill synes å ha dempet entusiasmen hos mange. Det er derfor Sylvis (hun er en av politikerne Norge er på fornavn med) landsmøtetale denne helgen var så viktig.
Dette var hennes sjanse til å vise hvor hun vil ta partiet, og kanskje en ny regjering. Et sprang i målingene før landsmøtet gjorde jobben lettere. Et snitt av målinger gir Frp 12,5 prosents oppslutning.
Dette er verdt å følge, for velgerne er på vandring, bort fra Senterpartiet, som på seks måneder har mistet to av tre velgere. For Frp er det livsnødvendig at mange av disse går til Sylvi.
Det var kanskje derfor partiet endret sin tradisjonelle opposisjon til subsidiert landbruk og omfavner selvforsyning som viktigere. Det har vært mange slike punktmarkeringer fra Sylvi, uten at noen har trukket en strek gjennom punktene, slik at de danner et bilde.
Vi er alle vant til at det er noen andre som tar seg bryet med å lese politiske programmer, høre landsmøtetaler; mens vi velgere kun leser ekspertenes dom. Det funker ikke når de politiske kommentatorenes førsteellever er så partiske som hva de nå er.
Du kan mistenke at dersom Trygve Slagsvold Vedum gikk på vannet, ville Aftenpostens Alstadheim håne ham for ikke å kunne svømme. Vi synes å ha glemt at demokrati er en krevende styreform, det krever informerte borgere.
Demokratiet kan ikke outsources til et kommentariat som ikke gir partier flest en sjanse. Ekspertene er ikke onde, eller slemme, de er gisler av en klikk-kultur der hån går til topps, mens nyansert analyse og «kjekt-å-vite»-journalistikk aldri når topp 10.
Det er derfor ikke underlig at Listhaugs første egentlige tale som leder fikk så lite medieoppmerksomhet.
Alt i alt leverte hun varene. Partilederen stotret litt her og der. Enkelte applauslinjer satt, andre ikke. Der Støre bygger opp som Simon & Garfunkel og Erna snakker seg fram som Jonas Fjeld, gasset Sylvi på som AC/DC.
Frp synes å være på vei til å bli et parti som står på lov, orden og sterkt forsvar; pro olje og eldre; mot overnasjonalitet og svenske tilstander. Frp vil også bygge vei, fjerne drivstoffavgiftene og gjøre maten billigere.
Innvandring er fremdeles en merkesak, Sylvi frontet Frp som originalen, de andre billige kopier. Hun hadde en sterkere brodd mot Høyre og Sp enn mot den røde venstresiden. Høyre fikk sågar ultimatum om at det ikke blir noen EU-søknad om de vil regjere med Frp.
Men hardest var hun mot Senterpartiet. Deler av talen var direkte til «Trygve» som hun igjen og igjen kritiserte for «å følge situasjonen nøye». Han oppmuntres til komme seg ut blant «folk flest» – det optimale Frp-slagordet som partiet av uforklarlige grunner har lagt til side.
Borte er mye av liberalismen som Siv Jensen brukte som landgang inn i regjering, ombudsmannspartiet til Alvheim er vanskelig å få øye på. Carl I. Hagens populisme har for det meste blitt mainstream, eller i stillhet dumpet over ripa.
Dagens Frp er merket av å ha makt. Fokus er på politikk som kan gjennomføres i praksis. Derfor krever ikke Frp at utenlandskablene, som representerer en av de mest groteske satsingene i Norges historie, må kuttes. De vil bare begrense eksport når det passer.
Listhaugs landsmøtetale var ment å samle partiet, og jeg tror dette lyktes. Det var nok av spekk til hver av partiets tre demografier; liberalere, sosialdemokrater og konservative. Alle fikk sitt. Det kan også fungere for velgere som kjenner det økonomiske presset.
Enkelte hadde håpet at Listhaug ville stjele Høyres klær og bli landets nye konservative parti. Den liberale drakten passer jo aldri helt. Og de konservative markørene var til stede, men listen var så lang og brokete at det ville vært uhørt å snakke om retningsskifter.
Den tyske kansler Helmut Schmidt sa en gang at «den som har visjoner, bør gå til legen». Norske velgere synes å være enige. De belønner ikke ideologisk renhet, de er ikke engang videre opptatt av konsistens eller hvem som fremmet utenlandskablene. Heldig for Frp.
Hva velgerne er opptatt av, er at politikere er opptatt av det samme som dem. I så måte kan Frp gå gode tider i møte, for i motgangstider vokser misnøyen. Ap vant valget i fjor under slagordet «Nå er det vanlige folks tur», som jo er et retorisk møllehjul rundt halsen i krisetider.