MORGENBLADET 20.11.2015 Side 24-25
Når nasjonen trenger en sval hånd på en varm panne, reduserer NRK komplekse spørsmål til banale moralske dikotomier. Da flyktningkrisen slo over i folkevandring i september, sviktet allmennkringkasteren.
Jeg burde ha takket nei. Ingen akademiker med vettet i behold stiller opp i NRK for å diskutere innvandring fra et kritisk perspektiv. Men Ole Torp insisterte på at mine fordommer mot NRK på dette punkt var nettopp dette, fordommer. Jeg kom greit ut av den påfølgende sendingen, kanskje for greit. For dagen etter viet P2-programmet Salongen mye av sendingen til å fremstille meg som en inkompetent rasist.
NRK har nektet å beklage overtrampet, og saken er blitt en knagg mange har hengt sine gamle plagg på. Enkelte på venstresiden har anklaget meg for å innta offerrollen, selv om jeg ikke har gjort annet enn å takke nei når NRK ringer. For enkelte på høyresiden ble jeg over natten et sannhetsvitne på det venstrevridde NRK. Så er det noe i påstandene som man ofte hører på høyresiden, om at NRK er venstresidens mediehus?
Det ærlige svaret på dette spørsmålet, er at vi ikke vet. Det finnes forskningsmetoder for å vurdere mediers vridning, blant annet utviklet av Tim Groseclose, men NRK har unndratt seg den typen revisjon som BBC regelmessig underkastes. Partisk nyhetsformidling forekommer i fem hovedformer: (I) Over- og underrapportering av visse sider av saken; (II) partisk valg av kilder; (III) partisk utvalg og plassering av saker; (IV) bruk av merkelapper som styrker eller svekker kilders troverdighet og (V) partisk fortolkning av hendelser.
Kategoriene kan klargjøre hvorvidt NRK svikter som nyhetsformidler. De forklarer ikke hvorfor NRK har en tendens til å svikte når det teller som mest. Når sterke følelser er i spill og nasjonen trenger en sval hånd på en varm panne, har allmennkringkasteren en tendens til å redusere komplekse spørsmål til banale moralske dikotomier. NRK går i «tv-aksjonsmodus». Dette ville ikke vært noe problem om NRK bevisst vektet nyhetene slik at de ulike politiske demografiene får «sine» saker. BBC gjør det slik. Alternativet er å forsøke å rapportere fra midten; balansert og nøytralt.
Jeg intervjuet nylig den forhenværende redaktøren i The Economist, Bill Emmott, som beskrev det ideelle blandingsforholdet som «to tredeler formidling og en tredel analyse». Når NRK i krisetider har en tendens til å snu denne oppskriften, fordrer dette et fungerende redaksjonelt ilter som hindrer at redaksjonens fordommer lyter ufiltrert ut på eteren.
Dette har vært et spesielt problem under flyktningkrisen, der bistandsorganisasjonene ble tildelt rollen som, ikke part, men ekspertkommentatorer. På tross av at organisasjonene har åpenbare økonomiske egeninteresser knyttet til utfallet av debatten. Perspektiver som i Tyskland, Danmark og Nederland utgjør selvfølgelige motforestillinger – økonomiske, nasjonale og kulturelle – mot å slå dører og vinduer åpne, synes meg å ha blitt kraftig underrepresentert i NRKs dekning. Ikke nå, men da det gjaldt som mest – i september og oktober.
Hvorfor ble det slik? En hypotese kan være at det simpelthen ikke finnes artikulerte folk som var skeptiske til håndteringen av krisen. Slik er det ikke, ikke minst fordi det fantes vektige innvendinger som ble anført av folk som ikke var det minste ekstreme, bare ikke på NRK. En konkurrerende hypotese kan være at folk ikke ville stille opp fordi de de ikke ønsker å representere «de slemme» i et sakskompleks som alt er formgitt innenfor de nevnte moralske dikotomier.
De færreste ønsker å fremstå som slemme, ikke når de i utgangspunktet vet at oddsene alt er overveldende i «de snilles» favør – dels på grunn av de fem mekanismene nevnt over. Det hjelper nok heller ikke at programmer som Salongen sjikanerer i det godes tjeneste. Dette kan være noe av grunnen til at NRK synes å slite med å finne stemmer som er villige til å representere perspektiver som utgjør naturlige deler av ordskiftet utenfor Norge og Sverige.
Jeg er ikke blant dem som mener at NRK formidler noe bestemt partis agenda, at NRK er «ARK». Problemet synes meg snarere at NRK som nyhetsformidler sier mest om hvordan verden oppfattes blant slike som jobber for NRK. David Brooks skriver i boken Bobos in Paradise – The New Upper Class and How They Got There om fremveksten av hva han kaller de «borgerlige bohemene», også kjent som den kreative klasse, trendsettere eller smaksdommere.
Dette segmentet er ordskiftets dørvoktere. Som Frank Rossavik påpekte: «Selvsagt betyr politiske holdninger noe for utføringen av jobben. Det skjer ikke ved at journalister på morgenmøtet blir enige om at ‘i dag skal vi lage en sak som gagner Ap’». Men holdninger påvirker hvem journalisten instinktivt føler sympati med eller avsky for; hvor han leter og hvordan han vinkler. Som da NRK under valgkampen i 2009 kom på å sende innvandringsdebatten fra en moské.
NRKs journalister er nesten rørende lite bevisste sine egne fordommer. De minner mer om «hvite folk» slik de fremstilles i bloggen Stuff White People Like. På listen er «religioner som foreldrene deres ikke bekjenner seg til», «organisk mat», «NGO-er» og «doble etternavn». Når det gjelder utenrikspolitikk er det en del ting NRK-folk liker, blant annet innvandring, bistand, idealisme, overnasjonalt styre og alt som har humanitært eller miljø knyttet til seg. Den som vet å kle seg opp i slike gevanter, vil komme godt ut av det på NRK. Bare spør Petter Stordalen.
Vi har alle en tendens til å tro at våre egne meninger er mer representative enn de egentlig er, men ikke alle har sendetid. Problemet er når journalisten kommer i veien for nyheten eller vinkler dekningen slik at det faktiske utfallet fremstår som irrasjonelt, umulig, umoralsk. Jeg vil hevde at NRK i september, da flyktningkrisen slo over i folkevandring, gikk i denne fellen. I bakrusen som har rammet Europa i november, synes den euforiske entusiasmen som ble pisket opp, å ha vært, om noe, malplassert. Jeg skynder meg å si at dette ikke er normen. I normale tider fremstår
NRKs nyhetsformidling som kompetent og nyansert. Jeg har stilt opp på NRK ved en del anledninger og har sjelden hatt noe å klage over. Men jeg har aldri før argumentert mot NRKs redaksjonelle standpunkt i krisetider. Erfaringen frister ikke til gjentagelse. Enkelte medier håndterer meningsmangfold, andre ikke. Det handler om intern kultur, ikke politiske preferanser.
NRK er landets overlegent best finansierte og største medieaktør. Det er derfor uheldig når mediehuset fremstår som Mikke Mus’ klubbhus. Mens folk kan velge om de vil kjøpe Dagbladet, må alle være med å betale for NRK. For å være «allmenn» må allmennkringkasteren formidle nyheter og gjøre det på en måte som mottageren oppfatter som balansert. Når klagene strømmer inn til Kringkastingsrådet, kan det være et tegn på at de har trådd feil.