Bærer av den nasjonale arven: Et forsvar for det gamle «vi»
Dublin er kjent for sine fargerike ytterdører. Tunge eikeplater rammet mellom søyler av stein. Messingbeslag og det hele. Kanskje fordi byen er forbausende fattig på billedskjønn arkitektur er dørene blitt en favoritt for turistenes postkort. Dørene finnes i alle regnbuens farger – gule, grønne og blå, til og med oransje. Døra jeg stod utenfor i bydelen Donnybrook var hvit.
Den metalliske lyden av dørhammeren døde hen. Jeg hadde svette hender. Shane MacGowan er kjent for å være et vrient intervjuobjekt. Mange har forsøkt. Langt færre har lyktes i å få noe fornuftig ut av ham.
Som en følge legger journalistene desto mer vekt på dårlige tenner, og MacGowans karakteristiske gurglelatter. Gjerne ledsaget av litt for tydelige referanser til Fairytale of New York, julesangen som får folk til å si – åh, han ja…
Shane MacGowan er Irlands største nålevende poet. I alle fall slik jeg ser det. Jeg er ikke uhildet i dette spørsmålet. Når det gjelder Shane MacGowan er jeg hildet – hvis det ordet finnes.
Jeg ville satt ham ved siden av William Butler Yeats og Brendan Behan, om jeg ikke hadde vært redd for at han skulle kaste opp på skoene deres. I likhet med Behan har MacGowans kunst i blitt overskygget av hans kaotiske livsførsel. Sprit og dop, for det meste. MacGowan, som ikke har skrevet eller sunget noe nevneverdig på et tiår, er fortsatt i mediene søkelys. Mens enkelte fortsatt er tiltrukket av hans geni, trekkes andre mot sangeren av samme årsak som folk stimler sammen ved et ulykkessted.
Victoria Mary Clarke, MacGowans livsledsagerske, åpner døren med et bredt smil. Hun peker meg inn i den smale stua, og roper «Shane? Shane!! Du har besøk!»
Det er som å være hjemme.
Shane tramper ned trappa, fast håndtrykk og nye tenner. Han er nykter. Praten går lett.
Shane er inne i en forklaring av Jean Genets bok Our Lady of the Flowers da vi blir avbrutt av Victoria. Hun rekker oss et irrgrønt avkok. Det smaker nyslått gress. Shane vinker glasset bort. Han hvisker til meg, så hun skal høre det:
– Victoria er opptatt av alternative greier. Hun sier at hun tror på engler, men hun gjør egentlig ikke det.
Han høster et klaps og lattermilde protester. Før vi kommer oss ut, gir han meg ei bok av Flann O’Brien. Han skribler på innsiden: «Dear Asle – Kill ‘em all in Killenall.» Jeg vet ennå ikke hva det betyr.
The Pogues ga ut fem album, tre av dem klassikere. De hadde 20 låter på britiske hitlister. De dannet skole med sin blanding av raseri, patriotisme og sentimentalitet. Nick Cave sier, i filmen «The Shane MacGowan Story», at mannens geni lå i fullendte åpningslinjer av typen «It was Christmas evening in the drunk tank».
På mange måter er Shane MacGowans prosjekt ikke ulikt det til J.R.R. Tolkien, nemlig å skrive en mytologi. En samling enkeltskjebner som alle er del av den samme, store kampen for tilværelsen. Der Tolkien skrev om lordene, skriver MacGowan om fotfolket.
MacGowans univers er fullt av motsetninger. Han synger om arbeidsfolk og Navere; om dyp religiøsitet og blasfemi; om krass kroppslighet og romantisk lengten. Han skriver om dem som ble og om dem som dro. Sanger som syder av irsk nasjonal stolthet, skrevet på engelsk.
The Pogues slo seg opp som et hardtdrikkende arbeiderklasseband. Da de startet i 1982, var de ulik alle andre band, med sin dampende lapskaus av punk og irske folkeviser.
Med tiden gled pressens blikk bort fra musikken og over på alkoholen. Forrige gang jeg så The Pogues var på Sentrum Scene i Oslo i 1993. Bandet var på scenen. Alle, unntatt vokalisten. Det var pakkfullt, med tilløp til allsang, før første låt var spilt. Jeg var på jakt etter et lurt sted å legge frakken da en fyr trynet gjennom sidedøra, kastet opp i steget og strøk nonsjalant spy av brystet som om det var flass. Så vaklet han opp på scenen. Det var Shane MacGowan.
Et par år senere, da bandet skilte lag, var halvparten av medlemmene på avrusning. Men ikke Shane. Han valgte i stedet å bli den siste inkarnasjonen av den irske arketypen: geniet som drikker bort sitt talent.
The Pogues var irske patrioter på en tid da slikt ble forbundet med menn i sorte finlandshetter og med våpen i hendene. Den anglo-irske sekstetten ga nytt liv til en folkemusikktradisjon som lå brakk i en generasjon. Noe for menn med for mye hår i ansiktet.
Statsviteren Fran Morran mener at bandet «gjenopplivet og vedlikeholdt en form for irsk nasjonalisme på et tidspunkt i irsk historie da dette var spesielt risikabelt, og det var spesielt viktig at dette ble gjort.»
Sangene er fulle av kodede budskap til de innvidde. Som «with a sláinte Joe and an erin go», i låta «The body of an American». Den er kjent fra TV-serien The Wire. MacGowan forklarer at ‘Sláinte’ betyr «skål». Han uttaler ordet med perfekt norsk diksjon. «‘Erin go’» er kort for «Erin go brách». Det betyr noe i retning av «Lenge leve Irland».
Konflikten i Nord-Irland forpestet forholdet mellom Irland og Storbritannia gjennom 1970 og 80-tallet. De andre medlemmene i bandet forsøkte å tone ned politikken. MacGowan la aldri skjul på at han støttet et samlet Irland. Flere av bandets låter ble bannlyst på BBC, under henvisning til terrorlovene. The Pogues ble svartelistet for å ha sunget at de fire som ble dømt for en terrorbombe i Guildford var uskyldige. Noe det senere skulle vise seg at de var.
Jeg spør om han ser på seg selv som en irsk patriot, eller en irsk nasjonalist? Shane ser spørrende på meg.
– Det går da ut på det samme, gjør det ikke?
Shane forteller at han ble født i Irland. Han vokste opp på en liten gård i Tipperary.
– Vi var fattige og takk og lov for det, for det er ikke universitetene som bærer den nasjonale arven.
Han dunker pekefingeren mot tinningen:
– Vi som drikker er klokere enn andre, fordi vi tilbringer hele dagen på pub og da får du tid til å tenke over ting. Jeg vokste opp på en gård der det alltid var musikk, hvor man sang de gamle sangene.
Han halvveis nynner ei verselinje: «… there were uncles giving lectures on ancient Irish history».
Jeg lar meg rive med og forteller om min egen barndom, om storfamilien fra Utsira. Om onklene som fortalte historier om sagakongene, og om de som dro over havet i vest. Irland og Norge deler erfaringen med hundreår under fremmed styre, fattigdom og utvandring. Etter Irland var Norge det landet hvor størst andel av befolkningen utvandret til Amerika.
Vi stumper sigarettene og går inn på puben O’Connell’s. Kelnerne står på pinne for MacGowan.
– Ja, Sir – naturligvis, Sir.
Klokken er litt over ett på formiddagen. De gamle damene nikker nådig over tekoppene idet vi passerer. Shane er profet i eget land. Vi setter oss ned ved et bord i hjørnet. Jeg slår på båndopptageren. Han bestiller gin og tonic til oss begge. Jeg har ikke hjerte til å fortelle ham at jeg sluttet å drikke for to år siden. Kanskje var det like greit at den siste drinken jeg tok, var med Shane MacGowan, Irlands største drukkenbolt.
Shane spør om jeg vil ha noe å spise, men jeg hadde alt spist en «full Irish breakfast». Jeg var mett inn i neste uke. Så vi bestiller en ny runde med gin. Vi snakker om det norske kongesetet i Dublin, om Olav Kvite og Brian Boru, han som forente irene i kampen mot vikingene.
Samtalen dreier over på tiden i England d. Dit utvandret Shane sammen med foreldrene, åtte år gammel. Han hatet London, hatet skolen, hatet engelskmennenes nedlatende toleranse.
– Men jeg visste det fantes et annet land, et land som var mitt.
Han skriver: «This land was always ours; was the proud land of our fathers; it belongs to us and them; not to any of the others». Ikke noe tysk band, engelsk eller noe norsk band for den del, ville kunne ha ytret noe slikt i dag. Ikke nå som vi har hatlover. Men Shane er ikke en hatefull fyr, han er ikke som Ernie O’Malley, forfatteren som skrev om irenes «medfødte hat» mot alt som er engelsk. MacGowan viser, uten beklagelse, til at Irland har fått titusener av innvandrere; «for slik er den moderne verden, forstår du?»
Pogues-sangene tar parti for dem på bunnen, de som det diskrimineres mot. Det være seg fylliker, narkomane eller «svarte, pakistanere og skotter».
Musikk gir samhold. De gamle sangene forteller oss hvem vi er, hvem vi var. Da det Irske landslaget ble nedsablet 4-0 av Spania i EM i fotball 2012 var det mest oppsiktsvekkende at de siste femten minuttene av spanjolenes jubel druknet i av de Irske fansen som sang «The Fields of Athenry», en hjerte-smerte-ballade fra 1800-tallet. Sportslig nederlag ble til en moralsk seier.
MacGowan mener Irland har bevart en positiv nasjonal identitet, nettopp fordi irsk identitet er uløselig knyttet til de ulykker og de overgrep som har rammet nasjonen, som tvang titusener i eksil og som gjorde at irske katolikker ble annenrangs borgere i sitt eget land.
Jeg spør ham om han er katolikk? MacGowan fnyser:
– Jeg tror ikke på Gud, men jeg er irsk katolikk – jeg gir faen i paven i Roma! Vi irer er katolikker om vi tar nattverd eller ei, det er vår kulturelle identitet – forstår du?
Musikken til The Pogues viste for irene at den samme kulturen som hadde avfødt uforsonlig hat, terrorbomber og mafiajustis også bar i seg en felles historisk opplevelse som bandt dem sammen på tross av alt.
– Alt vi sa, var at vi er en nasjon som var verdt noe, noe som var verdt å forsvare. Shane ser på meg med sine vasne, blå øyne og ett øyeblikk er det som å møte blikket til et lite barn.
Også Irland opplevde masseinnvandring forut for finanskrisen. Ifølge folketellingen i 2006 var det 63 276 polakker i landet, mange av dem i Dublin. Jeg spør om innvandringen har endret irenes selvbilde?
– Ikke så mye som utvandringen. 37 millioner amerikanere hevder irsk slektskap. Dette har forandret irsk identitet mer enn Dublins polskspråklige aviser vil gjøre. Innvandrerne må gjerne dyrke sin egen kultur, men vi må også verdsette vår. Og de er velkommen til å slutte seg til den.
Han viser til at den irske landsfaderen, Éamon de Valera, var halvt kubaner, født i New York.
– Vi skal huske dem som gikk før oss, dem som gjorde oss til hva vi er.
Statsviteren Samuel Huntington gjorde det samme poenget i boka «Hvem er vi? Utfordringen for USAs nasjonale identitet». Der hevder han at det er misvisende å se på USA som «en nasjon av innvandrere». Huntington mener at den er feil, denne ideen om Amerikansk identitet som et ‘kulturelt spleiselag’. Tvert om, har nyankomne tatt til seg de opprinnelige nasjonsbyggernes anglo-protestantiske kultur.
Det kan synes merkelig dette at Irland omfavner The Pogues, all den tid bandet ikke er heimfødinger. Bandet kommer fra London. Musikerne er alle første- og annengenerasjons innvandrere. Det spørs om the Pogues heltedyrkende sanger om Irland og irene kunne ha blitt skrevet i Irland. Romantisk lengten krever avstand til objektet.
Den karibiske forfatteren V.S. Naipaul skrev på 1980-tallet hvordan utvandrere bærer med seg sin barndoms dal, den stedet hvor de lærte verden å kjenne og hvor de har tilhørighet til sine myter, helter og skikker. Naipauls familie hadde transplantert sine skikker fra India til Trinidad. I en av de mest rørende passasjene skriver han hvordan ble denne hybridkulturen ble vanskelig den neste generasjonen. Teksten går omtrent som følger:
«Vår magiske verden – guddommene som var blitt overført til oss gjennom vår familie, vår barndoms hellige steder, hellige fordi vi hadde opplevd dem som barn og hadde fylt dem med barnets undring, steder som var dobbelt så, tredobbelt så hellige for meg siden, da jeg senere bodde i England, hadde levet i dem i drømme, og hadde i fantasien gjort dem til stedene der alt begynte, ut av dem hadde jeg bygget et drømmehjem, men senere lærte jeg at bakken var blodig, at det hadde fantes urfolk der en gang, som ble drept eller fordrevet—vår magiske verden hadde gått tapt. Hver generasjon tok oss lenger bort fra disse helligdommene. Men gjenskaper verden for oss selv, hver generasjon gjør det…»
MacGowan gjør et lignende poeng i flere av sine sanger. Den som utvandrer blir rykket opp med røttene og sleper ofte røttene etter seg resten av livet. Jeg spør ham om de ikke har rett, de som hevder at han dyrker et Irland som aldri var? Han slår ut med armene:
– Hvem faen bryr seg?! Jeg er ikke historiker, jeg er musiker.
Han er inne på noe. Vi mennesker bærer alle i oss en lengten etter visshet og etter avklaring. Men det ene øyeblikkets sannhet det neste øyeblikkets illusjon. Sjelefred er ikke menneskets skjebne. Den franske historikeren Ernest Renan satte det på spissen. Der står det jo ofte best: «Å ha feiltolket historien er en essensiell del av det å være en nasjon.»
Hvorvidt de irske arbeiderne «aldri drakk vann, men whisky i halvlitervis»– er kanskje ikke viktig. Ikke når sangene gir mening til de som hørte dem. Og The Pogues traff ikke bare irer, men også nordmenn og engelskmenn og tyskere i hjertet, noe som viser at patriotisme også er en forenende kraft.
Intervjuet er over. Shane insisterer på å praie en drosje for meg på gata. På vei til flyplassen spør sjåføren:
– Var det Shane MacGowan du var sammen med?
Da jeg svarer bekreftende, skrur han resolutt av taksameteret.
Trykket i ErlikOslo 18.06.2012