Morgenbladet 15. jul 2016
Heller ikke de som misliker Skandinavia, liker å få sine fordommer avkreftet, skriver Asle Toje.
Jeg er skandinav, det er derfor jeg sitter når jeg tisser. Men jeg har en skikkelig pen kone, latterlig pen. Begge mine barn heter Kim – både hen og hen. Staten min har masse penger som du kan få, bare du sier ord den liker. For tiden liker den «interreligiøs dialog». Jeg tror meg selv når jeg sier at «islam kan ikke ha noe med terrorangrepet å gjøre». Jeg sier «kan» når jeg mener «bør».
Jeg gir penger til tiggerne som har reist gjennom hele Europa for å tigge i mitt lokalsamfunn. Hvis jeg ber en av dem slutte å rote i søpla mi, blir jeg så skamfull at jeg angir meg selv i leserinnlegg til Aftenposten. Jeg ville resirkulert selv om resirkulering bare var tull. Det føles nemlig godt å sortere sitt søppel. Men jeg er motstander av sorteringssamfunnet. Derfor betaler jeg 50 prosent av inntekten min i skatt for at vi skal ha den høyeste andelen uføre i noe land uten borgerkrig.
Men jeg har likevel villa, båt og hytte. Og jeg flyr en masse. Det er derfor jeg kjører Tesla. For miljøets skyld. Jeg hører på verdensmusikk, som jeg avskyr, og jeg får mine nyheter fra statskanalen, som jeg mistror. Jeg stemmer på syv ulike sosialdemokratiske partier. Jeg er glad i innvandrere og unngår dem når jeg kan. Hvis jeg blir ranet, skylder jeg på meg selv. Jeg synes en god klem er den beste straff for ran. Men jeg liker ikke ordet «straff» og lager hermetegn i lufta når jeg sier det.
Dette er skandinavene som britiske Michael Booth tar et oppgjør med i boken ‘Nesten perfekte folk’, hvor han vil avsløre at det skandinaviske Utopia er en myte. Han har oppdaget at nøytrale Sverige egentlig selger en masse våpen, at sekulære islendinger egentlig tror på vetter, og at internasjonalistiske nordmenn egentlig er kraftpatrioter. Tenk det, du. Mens tyske Hans Magnus Enzensberger fortalte oss skandinaver ting vi hadde fortrengt, holder Booth dommedag over vår egen påtatte naivitet. Sånn er livet. Vi blir sjelden elsket eller foraktet for det vi egentlig er.
Det er ikke stort bedre å bli utsatt for utlendingers avgudsdyrking. Skandinavia er nemlig et yndet onaniobjekt for sosialdemokrater i opposisjon. Enkelte ser for seg en sosialdemokratisk hakkebakkeskog hvor alle jobber i offetlig sektor og regnbuen er laget av trygd. De har statistikk å vise til. Denne forsommeren har skandinaviske land innkassert nesten alle tungvekstbeltene i klassen «verdens beste samfunn» – selv om kriteriene synes skreddersydde. «Skandinaviske land vant nok en gang prisen for verdens mest skandinaviske samfunn» har kanskje ikke den samme klangen.
Vi sier sjelden imot når vi får ufortjent skryt, og vi tier også når vi får ufortjent tyn fra de som ser Skandinavia som Europas svette skritt – et lummert sted hvor janteloven råder, hvor takhøyden er så lav at alle er duknakkede, hvor vi i iveren etter å regulere bort enhver mulighet til å mislykkes også har regulert bort muligheten for å lykkes. Amerikaneren Jay Nordlinger ville skrive en bok om at Nobels fredspris egentlig er en «sosialistpris». 418 sider senere måtte han konkludere at det ikke stemte. Boken solgte dårlig. Heller ikke de som misliker Skandinavia, liker å få sine fordommer avkreftet.
Jeg tror at mange av misforståelsene bunner i at vi snakker engelsk. Skandinavens iver etter å snakke utenlandsk er så stor at det utgjør et formidabelt hinder for å lære seg språkene våre. Dette får slike som Booth til å tro at han ikke trenger å forstå språket for å forstå samfunnet, en tabbe han trolig ikke ville begått med noe annet samfunn. Slik oppstår misforståelser som at vi faktisk tror på våre politikeres trusler om å om «å eksportere den nordiske modellen». Vi er ikke idioter, vi vet at samfunnsordenen ikke kan flatpakkes.
Skandinavia er både – og. Vi er turbokapitalister med kompostkvern til munn og vi er introverte allværsjakkeeiere som gir til tv-aksjonen gjennom halvt lukket dør. Du kan sitere levekårsundersøkelser til rådhusklokken kimer, men fakta består: Skandinavia er hverken himmel eller helvete. Hva Skandinavia er, er moderne. Vi var først ut av startblokka da verden gikk inn i den store transformasjonen som kalles globalisering, en trend som på få tiår har gjort verden stadig mer ensartet. Som resultat er den moderne verden forbausende nordisk.
Ungdom i Beijing, Athen og Seattle innreder sin første leilighet på Ikea, de kler seg opp i rimelige moteklær fra H&M og forelsker seg keitete dansende til resirkulerbar skandipop. De tar (om de er heldige) etter vår seksualmoral og avbryter foreldrenes nordiske tv-krim med vår mobilteknologi når de lommeringer på et uheldig tidspunkt. Jeg vet jeg høres ut som faderen i Mitt store fete greske bryllup, som insisterte på at «alt er egentlig gresk», men det er oppsiktsvekkende hvor mye våre 20 millioner av verdens 7400 millioner mennesker har bidratt til verden av i dag. Det borger for det eneste ordet utlendinger alltid lærer: skål!