DAGENS NÆRINGSLIV MORGEN 30.12.2013 Side 3
Eurokrisen har avfødt et Europa hvor Tyskland spiller hovedrollen.
Tyskland, Alemania, Germany, Saksa, Niemsy, Deutschland. Kjært barn har mange navn. De ulike betegnelsene reflekterer Tysklands brokete opphav. Mange stammer delte det tyske språkområdet og naboene oppkalte dem etter den gruppen de hadde mest å gjøre med.
Også vår tids Tyskland er mangfoldig. Dypest sett finnes det ikke ett Tyskland. Landet er en føderalstat, som USA. De interne spenningene er endeløse. Nord mot sør, øst mot vest, liten mot stor, by mot land, Bayern mot røkla. En finkalibrert maktstruktur gir landet sin über-ansvarlige politiske kultur.
Kampen for å kontrollere det europeiske kjerneområdet, altså Tyskland, er noe av nøkkelen til å forstå europeisk historie, hevder Cambridge-professoren Brendan Simms. Han har skrevet «Europe: the struggle for supremacy, 1453 to the present». Simms påpeker i sine siste betraktninger at Tyskland etter finanskrisen «har blitt en mer “normal” og derigjennom en mer selvhevdende nasjon».
Det stemmer kun delvis. Tyskland har fortsatt samme forhold til makt som en tørrlagt alkoholiker har til alkohol, de stoler ikke helt på seg selv. Det er derfor riktigere å hevde at Tyskland selvsikkert fremmer visse økonomiske prinsipper, som av tyskere anses som universelle normer for godt styre, men som av andre oppfattes som distinkt tyske verdier.
Det EU som er på vei ut av finanskrisen, er mindre demokratisk og mer tysk. Grunnen er enkel. Da finansmarkedene var nær ved å kullseile, viste det seg at eurosonen var uforberedt på å takle økonomiske tilbakeslag. Tyskland viste lederskap fordi ingen andre gjorde det.
Da jeg diskuterte dette med en kilde ved kanslerens kontor, svarer hun retorisk: Wer, wenn nicht wir? «Hvem, hvis ikke vi»?
Under krisen har stadig mer beslutningsmyndighet migrert til uformelle fora, hvor staters makt avgjør, ikke formelle avstemningsregler. Tyske preferanser har mer enn noen andres formet Europas distinkte respons på krisen. Tyskland er blitt for EU hva USA er for NATO, altså den uunnværlige partner. Hva dette innebærer i praksis, ble åpenbart da de langdryge regjeringsforhandlingene i Berlin satte ikke bare Tyskland på vent, men hele integrasjonsprosjektet.
Finanskrisen har levert n stor innsikt og en liten. Den lille er at Europa sto ved et historisk vendepunkt og gikk ikke i retning av føderasjon. Drømmen om politisk union er således fjernere enn før.
Den store innsikten er at det fransktyske partnerskapet som skapte EU, har endret karakter. Den velbrukte metafor der Tyskland var hesten og Frankrike rytteren, er ikke lenger treffende. Kansler Merkel tar ikke diktat fra Paris.
En hendelse midtveis i 2011 blottla dette. Da gikk Merkel bort fra den fransk-tyske enigheten om å holde obligasjonseiere skadesløse og besluttet at internasjonale investorer må ta sin del av tapene. For Frankrike ble dette sett på som et svik. Franske banker er mer eksponert mot gresk gjeld.
Paris har siden presset på for å kollektivisere tapene gjennom å trykke euroobligasjoner. Tyskland nekter. De forsvarer sine investeringer.
Eurokrisen er ledsaget av en bred tillitskrise. Oppslutningen om EU er raskt fallende i alle medlemsstater, med ett unntak: Tyskland. En meningsmåling utført av PEW-instituttet i mai konkluderte slik: “Den langvarige økonomiske krisen har skapt sentrifugale krefter som sliter den europeiske opinionen fra hverandre, skiller franskmenn fra tyskerne og tyskerne fra alle andre”.
Det var forfatteren Thomas Mann som formulerte ønsket “ikke om et tysk Europa, men et europeisk Tyskland”. Det stemmer, i betydningen av at hvis du møter en person som kaller seg selv “europeer”, så har du trolig å gjøre med en tysker.
Sett fra Aten minner kravene om at landene i sør må slutte med budsjettunderskudd, betale sin skatt og kutte ut korrupsjon, om krav om å bli mer tyske.
“Tyskland har nå inntatt den plassen i Europa som de kjempet og tapte to verdenskriger for å vinne”. Mannen som sa ordene var ikke en tysker, men en britisk ambassadør.
Jeg var nylig på et NATO-seminar i Brussel hvor debatten kom inn på det berømte møtet som fant sted på Margaret Thatchers landsted i 1990. Ledende tysklandseksperter var invitert for å svare henne på ett spørsmål: Om landet ble gjenforent, ville tyskerne marsjere igjen?
Historikerne gjorde sitt beste for å forklare statsministeren at det Tyskland hun fryktet, ikke finnes lengre. Tyskere er dypt skeptiske til bruk av militærmakt. Men de har færre reservasjoner mot økonomisk makt. Sosiologen Ulrich Bechs nye bok “Das deutsche Europa” beskriver et Tyskland som påfører andre land økonomisk smalhans under en misforstått tro på at “lidelse lutrer”. Det er en overforenkling.
Krisen har vist at det eneste som er verre enn at tyskerne leder, er at de ikke gjør det.
Asle Toje, (d.phil), utenrikspolitisk forsker og kommentator