Dagens Næringsliv 06.02-2020
Ny Stortingsmelding viser avgrunnen mellom idealer og realiteter i norsk utenrikspolitikk.
Solen glimtet fra en spraglet himmel da Utenriksminister Ine Marie Eriksen Søreide la frem sin utenrikspolitiske masterplan i forrige uke. Tysklands utenriksminister Heiko Maas var, høyst uvanlig, flydd inn for å bære vitne om dokumentets kraft.
De to utenriksministerne utvekslet forsikringer om gjensidig respekt, sågar kjærlighet og Søreide presenterte den nye Stortingsmelding 27: «Norges roller og interesser i multilateralt samarbeid». Dette var Utenriksministerens debut som utenrikstenker og er således interessant.
Fra podiet meddelte Søreide at hun aldri ville trodd at hun som ‘Umin’ ville bruke mer enn halvparten av sin tid på å forsvare formuleringer i multilaterale avtaler fra forsøk på endring. Den prioriteringen overrasket nok enkelte i publikum også.
I meldingen, som snor seg over 76 velskrevne sider, presenteres multilateralisme som sverd og skjold i norsk utenrikspolitikk. Rapporten refererer, forvirrede, til liberal internasjonalisme som ‘realisme’ og ‘realpolitikk’(!) – kanskje for å dempe det rødgrønne inntrykket.
Analysen som legges til grunn, er oppdatert og klartenkt. Maktforholdene i verden er i endring. Tiltagende stormakts-rivalisering ledsages av svekkelse av multilateralisme og internasjonale institusjoner til fordel for bilateralt samarbeid og ad hoc kraftsamlinger.
Tanken er at Norge er unikt begunstiget av et regelstyrt og institusjonalisert internasjonalt system. Dette stemmer, delvis. Deretter følger konklusjonen at Norge nå må gå ‘all in’ for å hindre at multilateralisme svekkes ytterligere. En ambisiøs oppgave for et lite land.
Regjeringen praktiserer virkelig multilateralisme som en dyd. Ett eksempel: FNs ‘globale migrasjonsplattform’ løftes ofte frem som kroneksempel på feilslått multilateralisme. I meldingen presenteres denne Marrakech-erklæringen som et steg i riktig retning, tross alt.
Tro reflekteres i betalingsvilje. Norge er i særklasse er det landet i verden som bidrar mest per capita til det multilaterale systemet, 399 dollar per år. Ingen andre er i nærheten av slike summer.
I så måte rettferdiggjør stortingsmeldingen hva vi alt gjør mer enn å reflektere om hva vi gjør er formålstjenlig. Om Norge ble uavhengig i går, ville de færreste foreslått at vi skulle bruke tid og penger på å understøtte ineffektive institusjoner.
Rapporten erkjenner at det ikke bare er egennyttige stormakter som har svekket institusjonene. Mange sliter med lav måloppnåelse, ineffektivitet og begrenset innflytelse på de områder de var opprettet for å ivareta.
Regjeringen tror veien til fornyet relevans for institusjonene går gjennom å kjempe med nebb og klør mot at liberale seire reverseres. En tenkelig innvending vil være at dersom nye stormakter ikke får bidra til å forme de etablerte rammeverkene, vil de simpelthen lage nye.
Snarere enn å kutte støtten til organisasjoner som ikke leverer, tar rapporten til orde for at Norge skal være pådriver for reform. Det har vært en sentral norsk målsetning i 30 år.
Det er reformere internasjonale institusjoner er notorisk vrient. Derfor stiger spenningen når det på side 29 det står at Norges unike innfallsvinkel for å reformere er beskrevet i seksjon 6.2 Dessverre omhandler denne seksjonen noe annet.
Et virkemiddel som nevnes, er at Norge skal vri overføringene til ‘kjernestøtte’ – penger som kan brukes til å drifte organisasjonen. Det er ikke helt klart hvordan det vil fremme reform, siden det ikke legges opp til at Norge skal kreve spesifikke reformer for pengene.
FNs mye kritiserte hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger (UNRWA) kan her tjene som eksempel. Andre land har i senere tid kuttet kjernestøtten, dels grunnet omfattende korrupsjon, mens Norge har under sittende regjering økt sitt bidrag.
De som føler en voksende uro over at Norge vil bli stående som den hollandske gutten med fingeren i diket, frykt ikke. Norsk diplomati er faktisk ganske gode på å ta seg frem i den fremvoksende multipolare jungelen.
Norge snakker multilateralisme, men vi foretrekker topartssamarbeid når vi vil få ting gjort. Vi er, for eksempel, Europamestre i bilaterale returavtaler. I rapporten beskrives dessuten tettere samarbeid med utvalgte land, altså bilateralisme, som multilateralisme. Det hjelper også.
Stortingsmeldinger om norsk utenrikspolitikk har tradisjonelt vært et rom for idealistisk headbanging til tonene av ‘en himmel full av stjerner’. I praksis synes Søreide å bruke mye tid på å pleie partnerskapene som betyr mest for Norge; med USA, Tyskland og Kina.
Det distinkte ved IMES metode, synes å være en handelsdrevet utenrikspolitikk hvor utenrikstjenesten curler for norsk næringsliv. Dette er tidsriktig, det er innovativt. Hvorfor de ikke valgte å heise dette banneret, i stedet for å blåvaske liberal internasjonalisme, er underlig.
At stortingsmeldingen for første gang kom ut på engelsk samtidig som på norsk, kan tyde på at den er et valgkamputspill i arbeidet for å vinne plass i FNs sikkerhetsråd.
Allikevel må konklusjonen være at Høyre heller ikke denne gangen grep muligheten til å stake ut ny kurs i tråd med endrede premisser for norsk utenrikspolitikk.