13.–19. mai 2011 morgenbladet
Norman Lewis
Napoli 1944 – en etterretningsoffiser i den italienske labyrinten.
Arneberg Forlag 2011
Oversatt av Dag Biseth
Det finnes enkelte forfattere som skriver elegant, vittig og tidsriktig, men som allikevel ikke spres utenom en liten, hengiven beundrerskare. Norman Lewis er blant disse.
Han har blitt kalt «en av de beste forfatterne, ikke av et bestemt tiår, men i vårt århundre» av Graham Greene og Auberon Waugh kalte han «en som gir historien klarere farger enn virkeligheten». Til tross for dette har Lewis enda ikke krysset den tynne stiplede linjen som skiller de beundrede fra de berømte. Det er synd, for «Napoli 1944» ligger ikke tilbake for Dino Buzzatis «Tartarsteppen» i politisk klarsyn, eller Fitzroy Macleans «Eastern Approaches» når det gjelder innsikt i menneskenaturen. Begge disse styrkene er utmerket ivaretatt i Dag Biseths oversettelse når boken nå, for første gang, kommer ut på norsk.
Lewis tilbrakte 2. verdenskrig i den britiske hærens etterretningstjeneste i Algerie, Tunisia og Italia. I september 1943 ble han beordret til Napoli. Han førte en detaljert dagbok som senere ble til Napoli ’44. Beretningen fra hans 12 måneder i den okkuperte byen, er en av de store øyevitneskildringene fra andre verdenskrig. Den er skrevet i kortkipt, hemingwaysk prosa – bestykket med britisk ironi og italiensk komedie. Boken glir fram som et slagskip, dekkene ryddet til kamp. Den dokumenterende innfallsvinkelen peker fram mot Aslak Nore og Åsne Seierstads deltakende journalistikk.
Morgenbladets lesere vil identifisere seg med Lewis som, fordi han har utdannelse, blir sendt til hærens etterretning. Lewis er pliktoppfyllende, om ikke entusiastisk. Han blir vitne og deltaker i et kaotisk forsøk på velmenende okkupasjon. Gode intensjoner har en tendens til å legitimere mangel på planlegging, noe som så bidrar til å gjøre intensjonene urealistiske. Boken bærer vitnesbyrd om okkupasjonens destruktive logikk, som ruster alt den kommer i kontakt.
20. september, 1944: Lewis bevitner en britisk offiser som «forhørte en italiensk sivilist og slo han gjentatte ganger i hodet med en stol», en behandling som Italieneren, ansiktet dekket av blod, «utholdt med stoisk ro». Offiseren spør en menig om han har noe imot å skyte fangen? «Den menige spyttet i nevene og svarte: Det vil være min glede, sir». I Lewis bok er ikke krigsforbrytelser forbeholdt fienden.
Pod-historikeren Dan Harlin tok i ett av sine show utgangspunkt i hvor harde dagens menn er, sammenlignet med sine forfedre. Ville du blitt på post i gjørma på Stiklestad, eller da kavaleriet braste inn i de tettpakkede rekkene ved Lützen eller ved stormingen av Omaha-stranden? Ville min generasjon menn gitt våre bestefedre kamp? De fleste krigsbøker gir dårlige odds for moderne menn. Bestefedrene fremstilles som kjemper – slike som svømte over islagte fjorder med en fregatt på slep etter tennene. Lewis driver ikke med mytebygging. I hans krig har heltene kjønnssykdommer og spitfire-flyene blir nesten uten unntak skutt ned av amerikansk luftvern.
Napoli 1944 er en hyllest til napolitansk sjarm og list. Dette er et lettlest epos, rikt på menneskelig koloritt. Flere av de beste episodene involverer byens stolte, men akk så insolvente aristokrater – slike som frykter døden mindre enn hva de gjør ærlig arbeid. Lewis blir spurt av en av disse om han kan være så snill å finne plass til dennes søster på et militært bordell? Adelsmannen reagerer med skuffelse og vantro da Lewis informerer han om at den britiske hæren ikke driver slike. Napolis borgere har moralske skrupler, men disse er tøyelige. Siden treffer Lewis en gynekolog som «spesialiserer seg i å gjenskape tapt møydom».
Som britisk etterretningsoffiser inkluderer Lewis’ arbeidsoppgaver å lete etter tyske agenter (han finner ingen); å bekjempe den napolitanske mafiaen (lettere sagt enn gjort); å stanse omsetning av stjålet militært materiell på det svarte markedet (en oppgave Sisyfos verdig); å undersøke egnetheten til italienske jenter som vil arbeide for den britiske hæren (uten unntak særdeles uegnet); å pågripe desertører (han finner én); og, i en kort periode, styre Benevento – byen som Talleyrand i sin tid fikk i gave av Napoleon.
Boken føles virkelighetsnær. Du tror på at det som står skrevet har hendt. Her er dagboksnotatet fra 1. november, 1943. Lewis spiser lunsj på en lokal restaurant da: «Plutselig dukket det opp fem eller seks småjenter på mellom ni og tolv år i døråpningen. De var iført enkle, sorte uniformer som var kneppet opp under haken, samt sorte støvler og strømper, og håret var kortklippet som på fanger. Alle gråt, og mens de klynget seg til hverandre og famlet seg fram mot oss og skumpet borti stoler og bord, gikk det opp for meg at samtlige var blinde».
Lewis’ blodfattige følgesvenn, Latarullo, forklarer han at jentene kommer fra et barnehjem «hvor han hadde hørt – og han skar en grimase – at forholdene var elendige». Lewis’ fortrøstelsesfulle tro på at mennesker «til slutt lærer seg å leve med smerte og sorg» får seg et skudd for baugen med denne opplevelsen. «Disse småjentene, hver og en av dem kunne vært datteren min, kom gråtende inn i restauranten, og de gråt da de ble ført vekk. Jeg visste at de, dømt som de var til evig mørke, sult og savn, ville forsette å gråte i det uendelige».
Enkelte deler av boken vil kime uhyggelig relevant for de nordmenn som i dag kjemper i fjerne land. Plyndringen, for eksempel. Et orkester som spiller på San Carlo får alle instrumentene stjålet under pausen. En uvurderlig samling av romerske gjenstander blir borte fra museet og erstattet med moderne etterligninger. Den uheldige tyven oppdager så at de stjålne originalene også er forfalskede. Statuene forsvinner fra offentlige parker. Da tyvene oppdager at kumlokk har verdi som skrapmetall, stjeles disse en masse – noe som, kombinert med manglende gatebelysning, fører til en eksplosjon i antallet forsvinningssaker.
Lewis er et barmhjertig vitne til en hjerteskjærende tragedie. Boken er ikke bare en betenkning over krigens grusomhet, men også krigens surrealisme. Napoli ’44 er en engasjerende bok som i sin skildring av effektene av okkupasjon på okkupert og okkupant fortjener en plass mellom «Catch 22» og «Slakterhus 5» i bokhyllen. Tatt i betraktning utviklingen i Afghanistan gir den enda mer resonans og mening. Selv om Napoli anno 1944 naturligvis ikke er fullt så trøstesløs som Kabul av i dag.