Morgenbladet 7. okt 2016
Dalende tilliten til nedarvede institusjoner og eliter er vår tids lydspor. I USA kunne Gallup nylig fortelle at 42 prosent av de spurte angir å ha «mye» eller «rimelig mye» tillit til landets politiske ledere. Dette tallet har hodestupt siden kriseåret 2008, et fall på mer enn 20 prosent.
Her ligger en av kildene til Donald Trumps fremganger. Mange stoler mer på legmenn som «sier det som det er» enn på politikkens fagfolk. Mens Ronald Reagan i sin tid senket norskættede Walter Mondale med ord-torpedoen «Jeg vil nødig utnytte min motparts ungdommelighet og uerfarenhet», er Donald Trumps manglende erfaring en styrke – som folkets representant mot eliten.
«Men han er jo riiik», synger journalist-koret. «Han kan da ikke være folkelig når han ble født med en sølvskje i munnen?» Vrøvl. Trump er en sann representant for hva George Orwell kalte «øvre nedre middelklasse». Han bekrefter dette i sin smak og væremåte. Trump er slik mange forestiller seg at de selv ville vært, om de var rike. Det er mange som ville hatt gullkraner på do om de bare hadde hatt råd.
Politikken er alltid full av åttere som hevder å være ess. Hvorfor har mannen som en britisk avis avskrev som «en performance-kunstner» da han lanserte sitt kandidatur, nådd så langt? Det er som i sangen: Han vet ikke mye om historie, han kan ikke mye om biologi, han vet ikke mye om vitenskapsbøker, ikke mye om fransken han tok… Trump vet mest én ting, egentlig: at folk vil ha endring.
Ikke regnbuer og allsang-endring à la Obama. Nei – kald, hard endring av den typen som rammer dine uvenner og gagner deg selv. Tenk på «madman-teorien» som Richard Nixon gjorde bruk av. Kommunistblokken skulle tro at han var uforutsigbar og litt irrasjonell. Kanskje er Trump sprø nok til å skremme europeere til å betale for eget forsvar, skvære opp med Russland, fikse handelsbalansen med Kina og tette grensen i sør?
La oss ikke glemme at det for åtte år siden var Barack Obama som var den uerfarne populisten som med mye form og lite innhold ble feid inn i Det hvite hus på en bølge av folkelig entusiasme. Denne gangen er den folkelige entusiasmen bak Trump – hos demokratene døde begeistringen den dagen Bernie Sanders trakk seg.
For akademikere representerer Trump et grunnleggende spørsmål. Er han utglidningen Machiavelli advarte mot, hvor demokratiet blir tøylesløst og spiser seg selv? Eller vi er vitne til en transformasjon hvor ett sett forstokkede politikere erstattes av nye politiske krefter, slik sosialistene veltet makttrianglene i Norge på 1920- tallet?
Obama og Trump har begge forstått at folk flest egentlig ikke er interessert i politikk. Politikk er nemlig motsetningsfylt og komplisert. Det gir to veier til seier: en er å forklare velgerne politikk på en måte som engasjerer dem, den andre er å distrahere dem med show og slagord. Begge fungerte så lenge kloke hoder ble nominert og som under valgkampen gjorde sitt beste for å skjule kvalitetene som gjorde dem egnet til å bli president.
Donald Trump knekte også en annen kode. Richard J. Hofstadter beskriver den i sitt berømte essay «The Paranoid Style in American Politics» fra 1964. Det er en lang tradisjon i amerikansk politikk hvor outsidere utfordrer etablissementet gjennom å skamløst appellere til velgernes frykt for indre fiender. Finanskrisens sosialisering av tapene og privatisering av gevinstene ga konspirasjonen nytt liv. Det at du er paranoid, betyr – som kjent – ikke at de ikke er ute etter deg.
Men det viktigste Trump har forstått, vet du hva det er? At mediene ikke klarer å la være å trykke kjendisnyheter. Å lese de rasende avsvergelsene av Trump på ledersiden etterfulgt av side etter side med kjendisnyheter om den samme mannen minner om alkoholikeren som med djerve ord avsverger alkoholens skadevirkninger, for så med tårer rennende ned over røde, pløsete kinn omfavner nederlaget og tyller i seg Trump Vodka (registrert varemerke).
Maureen Dowd, New York Times’ ledende spaltist, beskriver sirkelen med følgende ord. «Vi klarer ikke å stoppe, fotografene klarer ikke å stoppe, reporterne klarer ikke å stoppe og produsentene klarer ikke å stoppe og konsumentene klarer ikke å stoppe».
Ved siden av å være A-kjendis har Donald Trump en annen styrke. Hun heter Hillary. Det skal godt gjøres å inne en bedre representant for de politiske eliter mange amerikanere er hjertens lei av. Vi snakker her om en kandidat som målrettet har søkt kampanjebidrag fra de samme bankene som vant finanskrisen. Av de 23 bankene som er «systemisk viktige», har 12 betalt Hillary. Dersom Trump vinner, vil noe av skylden ligge hos demokratene som nominerte en svak kandidat fordi hun hadde kapital, kontakter og en uuttalt antagelse om at det «var hennes tur».
Vi mennesker har en tendens til å rakke ned på, eller å opphøye, det vi ikke forstår. Enkelte ser Trump som et politisk geni som har avdekket innsikter skjult for oss dødelige. Dette er Max Webers definisjon av «karismatisk autoritet». Clinton representerer hva han kalte «den evige fortids autoritet» – dynastiet gitt styrke av gammel vane. Problemet er at embetet de kives om, er viet til Webers tredje type autoritet, «den legale», den regelbundne. I fravær av gode alternativer vil mange stemme mot og ikke for en kandidat. I sum: Det är synd om amerikanerna.