Dagens Næringsliv 5. sep, 2016
Hvor mye hud skal vi vise? Den store tungvektskampen mellom det sekulære og det liberale Frankrike har gått to runder. I første runde vant det sekulære da burka ble forbudt og Frankrike stirret Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) i senk.
I sommer var tiden kommet til burkinien, det islamske bikini, som ble forbudt i 16 franske badebyer til stormende jubel fra det populistiske sentrum. Nå skulle det bli forbudt å bade i heldekkende badedrakt.
For sekulære har disse plaggene til felles at de signaliserer utenforskap. I en tid preget av islamistisk terror tar enkelte islaminspirerte klesvalg som et tegn på manglene respekt for, og lojalitet til, nasjonen de har innvandret til. Andre ser burkini – et plagg sjeldent sett på franske strender – som et forsøk på snikislamisering.
Fra et liberalt ståsted er det feilslått å lovregulere klesdrakt: Religionsfriheten er nettopp ment å hegne om religiøs praksis og at slike særlover bare vil øke segregasjon og mistillit, som er vel så samfunnsnedbrytende som terror. Denne gang triumferte liberalerne da dommerne i Conseil d’Etat 24. august konkluderte med at burkiniforbudet var lovstridig.
Vel så interessant som burkinidebatten er hvorfor den blusser opp akkurat nå. Det har å gjøre med utrygghet. Politikerne henfaller til symbolpolitikk fordi innvandringen overstiger samfunnets evne til å integrere. Dette aktualiseres av terror og den vedvarende migrasjonsbølgen.
Ifølge FNs høykommissær for flyktninger har 216.000 illegale migranter ankommet Europa så langt i år. Meningsmålingsinstituttet Gallup har funnet at 164 millioner mennesker ønsker å migrere til Europa. Dette kommer, paradoksalt nok, delvis av økonomisk utvikling: flere har nå aspirasjoner og penger til å gjøre reisen.
Europeiske ledere har, merkelig nok, ikke overhalt asylsystemet som havarerte i 2015. De hastig bygde diplomatiske dikene på sørsiden av Middelhavet truer med å gi etter. Hvis dette skjer vil de politiske konsekvensene kunne bli uoversiktlige. Derfor forsøker makthaverne å distrahere velgerne med flyangrep, trygdeinnstramninger og burkiniforbud.
Angela Merkel synes å ha innsett at det var uklokt å slå portene åpne uten å konsultere sine europeiske partnere og deretter kreve at de skulle ta ‘sin del’ av migrantene hun hadde invitert med hjem. Hun turnerer nå Øst-Europa på jakt etter en felles migrasjonspolitikk, men det går trått. Enkelte har fått det for seg at muslimer ikke kan integreres, på tross av betydelig bevis for det motsatte.
Og det er her burkini og asylinnvandring møtes. Det liberale premiss for åpne grenser er at innvandring beriker samfunnet – nye fellesskap oppstår gjennom gjensidig utveksling. Problemet er at mange europeiske samfunn nå opplever betydelig segregering. Det synes å være et gap mellom hvor mye assimilering liberale stater mener det kan kreves av individet og hvor mye flerkultur borgerne ønsker å ha i sine umiddelbare omgivelser.
Mange i Europa er urolige for at prisen på masseinnvandring er nasjonale fellesskap, høyere skatter og tryggheten i nærmiljøet. Paradoksalt nok gjør flyttemønstrene den fremtiden de frykter mer sannsynlig. Når integreringsagentene flytter, blir det vanskeligere for nyankomne å lære kodene i samfunnet. Dette er bakgrunnen for den nye viljen til å slå ned på selvsegregering. Selv Tyskland vurderer burkaforbud.
Så en ny tvist: Masseinnvandring synes å avstedkomme masseutvandring i stater med generøse velferdsordninger og milde integrasjonstiltak. I 2008 fant forskerne Hendrik van Dalen og Kène Henkens at for femte året på rad, overskred utvandring fra Nederland innvandringen. Uheldigvis for statskassen er det den høyskolerte middelklassen som utvandrer.
Tallene er motstridende, men Sverige synes å se en lignende trend. Hvert år utvandrer en mellomstor kommune fra landet. Utvandringen overstiger nå toppårene på 1800-tallet. Van Dalen og Henkens konkluderer sin studie av Nederlands utvandringsbølge med: «at kvaliteten på den offentlige sfæren er en viktig del av livskvaliteten, og de nederlandske utflytterne har implisitt gitt et mistillitsvotum mot dem som styrer landet. »
Dette bidrar til å forklare hvorfor det idiotiske burkiniforbudet var forbausende populært. Frankrikes historie med vellykket assimilering har vært avhengig av at innvandrerne omfavner sekulære verdier fremfor etniske, kulturelle eller religiøse identiteter. At enkelte ikke gjorde dette, var ikke et problem før det ble så mange av dem. Opinionen frykter for den sosiale stabiliteten.
I så måte var burkinien en felle. Forsøket på forbud signaliserte til Frankrikes muslimer at de anses som fremmedlegemer, i tråd med islamistenes syn. Men for tiden er politiske eliter mer redde for en fryktsom majoritet enn fremmedgjorte minoriteter. Trenden i Europa går mot å skyve integreringsbyrden over på innvandreren.