Trykket i ErlikOslo oktober 2008
Asle Toje
Oktobermålingene viser at det er dødt løp mellom de to presidentkandidatene. Barack Obama og John McCain sirkler hverandre som to knivkjempere i en operette. Overdrevne bevegelser og dramatiske utfall. Runddansens første klimaks var da Obama ble salvet under partikongressen i Denver og McCain ditto i St Paul – i en orkan av flagg og koreografert entusiasme.
Verdens gang har endret dynamikken i den amerikanske valgkampen. Den dystre politiske situasjonen ute og den svake økonomien hjemme – får Barack Obamas snakk om «Hope, Change og Yes-We-Can» til å virke lettsindig. Samtidig sliter den aldrende John McCain med å markere seg som et bedre alternativ. Begge trenger drahjelp. Det er her visepresidentkandidatene kommer inn i bildet.
Sett fra Norge er Obama en sikker vinner. I USA er bildet mindre entydig. Det er langt fra sikkert at regnestykket går opp, at Obama vil vinne de nødvendige vippestatene. Til tross for alle sine fortrin er han en uvanlig kandidat. McCain har en mer president-aktig biografi. Det er urovekkende – sett med demokratiske øyne – at Obama appellerer så sterkt i til Europas venstreside det har jo ofte vært adelsmerket til tapende kandidater.
I det demokratiske partiet er en stille uro i ferd med å bre seg. Hva om Obamas kampanje kan komme til å gå opp i limingen slik Ségolène Royal gjorde i den franske valgkampen i 2007? Forspranget har skrumpet inn på meningsmålingene. Kommentatorer spekulerer nå om hvorvidt Obamas idealisme kan komme til å skremme demokratenes høyreside over til republikanerne – til å bli «Reagan-demokrater» som de kalles i USA.
Den politiske tyngdekraften – som Obamas unike talegaver tilsynelatende opphevet – er tilbake. Gideon Rachman i Financial Times kaller han en «svak kandidat» og oppgir fire grunner: Han mangler ledererfaring; han kommer fra Nordstatene; han har elitebakgrunn og han er svart. Å vinne et demokratiske nominasjonsvalg – med høy andel minoriteter og venstrevridde velgere – er en ting. Å bli valgt av befolkningen som helhet, en ganske annen.
Valget av parhest var derfor vanskelig for Obama. Skulle han velge en visepresidentkandidat som kunne forsterke budskapet om håp og endring, eller skulle han satse på noen som utfylle hans svakheter? Med Joseph «Joe» Biden falt valget på sistnevnte. Bidens største styrke er at han appellerer til velgere i begge leire. Etter 26 år i Washington er han kjent som en «insider». Obamas manglende erfaring veies opp av Bidens lokalkjennskap til maktstrømmen og dens sideelver.
New York Times hevder at bakgrunnen for valget av Biden med behovet for å komme den hvite arbeiderklassen i møte, en gruppe som Obama har hatt problemer med å nå fram til. Representanten fra Delaware har økonomisk og utenrikspolitisk erfaring. Biden betoner sine irskkatolske blåsnippbakgrunn. Han er også en av meget få senatorer med barn som skal tjenestegjøre i Irak.
Biden trives i bulldogrollen. Han innledet sin kampanje for Obama med et personangrep på McCain. Han konstaterte at amerikanere nå snakker ved kjøkkenbordene om de harde økonomiske tidene. Men, la han til, det er annerledes for McCain. «Han må finne ut hvilket av sine syv kjøkkenbord han skal sitte ved». Angrepet på McCains formuenhet ble møtt med jubel fra de som i Obama har savnet vilje til å hamre, ikke bare hamres.
I en tvekamp som denne er det ingen aksjon uten reaksjon. Valget av Biden kan sies å ha lukket døren for McCains foretrukne parhest, Joe Liberman og åpnet døren for Sarah Palin. Fembarnsmoren fra Alaska representerer ungdom og jordnærhet der demokratene satset på et trygt kort. Det er også et stikk til demokratene som takket nei til Hilary Clinton. Palin har også en sønn som skal stasjoneres i Irak. Som selverklært pitbull, er hun like stridbar som Biden.
Den sittende presidentens upopularitet innebærer at enhver republikansk kandidat ville starte sin kampanje med gnagsår på begge beina og tom vannflaske. Det er opp til demokratene å tape valget. McCain har med vilje valgt en nedtont, neste amatørmessig stil i håp om å vende Obamas største styrke – hans medietekke – imot han. Allikevel har McCain enda ikke funnet en måte å fjerne hans høye alder fra regnestykket på samme måte som Obama har lyktes i å legge rasespørsmålet dødt.
Det vil være opp til velgerne å avgjøre om Obama/Biden eller McCain/Palin har funnet den rette balansen mellom fortsettelse og forandring. Valget av Palin er gambling, å satse alt på et usett kort. Hennes korte fartstid øker usikkerheten i forhold til hennes fortid. Finnes det noen skandaler? Hun har blitt løftet så høyt, så raskt at hun ikke har hatt tid til å «lufte ut» – til å innrømme alt hun har gjort galt. Det er ikke uten grunn at nøye timet avbikt er det tradisjonelle renselsesritualet før en kandidat går inn i amerikansk presidentvalgkamp.
Heller ikke Bidens kandidatur er uten svakheter. Han ikke representerer ikke noen viktig velgergruppe som kvinner, eller en stat som Obama ellers ville hatt vondt for å vinne. Biden har heller ikke har noe rykte som stemmesanker. Hans egne presidentkampanjer i 1998 og 2008 klappet sammen uten egentlig å ta av. Mest problematisk: Biden stemte for Irak-krigen. Krigsmotstanden er selve kjernen i Obamas kampanje. Nominasjonen av Biden har islett av en Faustiansk pakt, en handel hvor Obama bytter bort noe av sjelen i sitt kandidatur.
For når man går Biden litt nærmere etter i sømmene vil man finne at han ikke er mer irsk enn amerikanere flest, at hans arbeiderklassebakgrunn viser seg å være påtatt og at hans katolisisme en smule mediavennelig. Nå som Biden kan bli visepresident er det heller ikke sikkert at hans sønns må dra med det amerikanske heimevernet til Irak. Uten at noe av dette trolig vil bety så mye. Det viktigste er at Biden representerer erfaring og tøffhet.
I grunnen minner Joe Biden mye om John McCain. De to vennene er begge frittalende fritenkere som har blitt beskyldt for egentlig å høre hjemme i det andre partiet. Den republikanske leiren vil bruke dette for alt det er verdt. De slapp kort tid etter nominasjonen ut en video fra demokratenes nominasjonskamp hvor Biden hevder at Obama ikke «enda ikke rede» til å bli president. Dette er kryssklippet med en snutt hvor Biden tilsynelatende slutter opp om John McCain.
Også demokratene er datakyndige. Kun timer etter nominasjonen var kjede-eposter i sirkulasjon. Mer og mindre photoshoppede bilder av Palin i mer og mindre flatterende positurer. Til tross for at begge kandidatene har sverget å kjempe «rent», er det alltid noen som vil gjørmebryte. Palin synes villig til å delta i begge grener. Kan hende er hun mer villig til å gi alt. I motsetning til Biden kom Palin ut av intet, som også er hvor hun vil returnere skulle Obama vinne.
Uker før det amerikanske presidentvalget er resultatet så langt fra avgjort. Ingen av de to kandidatene har klart å ta en klar ledelse. Meningsmålinger fra PEW-instituttet tyder på at så mye som 25 prosent av velgerne fortsatt sitter på gjerdet. De fleste statene er allerede vunnet og tapt av de to partiene. Valget vil trolig avgjøres i om lag fem «vippestater». I disse statene kan velgerne forvente å se mye av de to kandidatene – mange vil til og med få treffe Obama, McCain, Palin eller Biden personlig.
Jeg hadde selv gleden av å snakke med Senator Biden i New York i 2005. Etter å ha endevendt pappeskene fra den tiden fant jeg til slutt notatene. Den gangen opplevde jeg Biden som kunnskapsrik om ikke blendende; frittalende og jordnær; sympatisk men ikke magnetisk. Jeg konkluderte den gang eplekjekt at Biden trolig ikke var rett mann til å vinne tilbake Det hvite hus for demokratene. Den 9 november vil vise om jeg tok feil.