BERGENS TIDENDE 04.10.2015 Side 2-3
Liberalismen gikk på et nederlag Wien.
Professor Carl Emil Schorske gikk bort den 13. september 2015. Jeg tok nyheten forbausende hardt, gitt at jeg knapt kjente ham, vi vekslet kun ord ved én anledning. I senere tid har en rekke av mesterne som formet min akademiske tankeverden gått over i preteritum. Kenneth Waltz, Albert Hirschman og Stanley Hoffman var alle arvtakere til en distinkt tysk akademisk tradisjon som, karakteristisk nok, blomstret i USA mens den visnet ved Tysklands politiserte universiteter.
Det er ytterst sjelden at et enkelt essay forgyller karrieren til en professor ved et ledende amerikansk universitet. Schorskes lille mesterstykke fikk sitt grunnriss i 1967 og forklarer liberalismens kollaps i Habsburgernes dobbeltmonarki. På 1860-tallet inntok klassisk liberal politikk imperiehovedstaden. Den liberale gullalder ble bemerkelsesverdig kortvarig, innen århundreskiftet var den forbi.
Wiens Fin de siècle – altså slutten på 1800-tallet- er et yndet onaniobjekt for Norges intellektuelle, spesielt av den selverklærte typen. Det Wien de dyrker oppsummeres i den berømte innskriften på Wiens utstillingsbygning: Der Zeit ihre Kunst, der Kunst ihre Freiheit: «Tiden får sin kunst der kunsten har sin frihet» – uendelig mer løfterikt enn skandinavenes toppuniversitet, Uppsalas snusfornuftige motto: Tänka fritt är stort, men tänka rätt är större. Dette Wien fostret Stephan Zweig, Karl Popper, Sigmund Freud, Rudolf Steiner, Robert Musil, Karl Polanyi – og så Adolf Hitler, naturligvis.
Schorske henger seg opp i nettopp dette – at den liberale kultur og politikk steg som en kompromissløs og selvtilstrekkelig Fønix og etterlot seg en arv av aske. Han finner i disse årene, da Wien funklet mer forførende enn andre Europeiske byer, «en av de mest fruktbare yngleplassene for [1900-tallets] ahistorisk kultur». Hva mente han? Kort fortalt (og grovt forenklet) hevdet Schorske at det liberale Wien muliggjorde og til dels skapte politiske skikkelser som «ble inspiratorer og politiske rollemodeller for Adolf Hitler».
«De sosiale kreftene som reiste seg og utfordret liberalismens dominans», skriver Schorske, «kunne ikke unnlate å forbløffe observatører som så dem gjennom liberalismens forståelsesbriller og med liberale forventninger til historien.» Han påpeker den liberale elites bedrevitende postnasjonale politikk, som «utgjorde en del av en bredere kulturell revolusjon ved inngangen til det tjuende århundre» og bidro til «Europas sosiale og politiske fragmentering».
Imperiets kjerneområder opplevde masse- innvandring på samme tid som den industrielle revolusjonen endevendte økonomien. På de førti årene fra 1860 til 1900 endret livet seg mer for folk flest enn på de foregående 400. De store fremskritt, velstand, vitenskap, kunst og teknologi, inntraff samtidig med at den nye tid også skapte riktig mange tapere. Mange følte at den liberale orden ikke lønnet seg, ikke for dem selv, i det minste. Samfunnets lavere lag konkluderte at det liberale demokratiet ikke beskytter sine borgere mot de negative følgene av liberal politikk.
Liberalismens banemenn «grep tak i en sosialpsykologisk virkelighet som liberalerne ikke evnet å se». Noe av problemet lå i hva statsvitenskapen kaller «relativ gevinst». Dette at liberal politikk skapte større verdier, ble overskygget av at den lønnet seg mer for enkelte. Frigjort fra adelsveldets lenker valgte ikke den nye økonomiens tapere liberale løsninger, men kommunismens og nasjonalismens «ideologiske kollasjer satt sammen av fragmenter av modernitet, glimt av fremtiden og resirkulerte rester av en halvglemt fortid».
Wienerelitenes tro på den helsebringende effekt av folkeviljen på politikk, var koblet med en implisitt forståelse av at politikken skulle bære frem en «høyere», universell form for folkevilje, den skulle representere hva folket burde ønske seg. I forlengelsen av dette var man opptatt av å stenge dørene for meninger som i liberale øyne var irrasjonelle, fordomsfulle; nedrige. Wiens liberalere skammet seg ikke over å se ned på dem som ikke var like tolerante og progressive som dem selv.
Dette snevret inn politikken til et punkt hvor deler av den politiske debatten migrerte bort fra liberale fora, bort fra parlamentet, bort fra fullformatavisene og ned på gateplan hvor politiske kannestøpere sa hva mange tenkte, og kalte det for politikk. Schorske maner frem denne brytningstiden gjennom livshistorien til tre ideologer som alle brøt med sine liberale røtter: Karl Lueger, Georg von Schönerer og Theodor Herzl. De tre var sentrale i prosessen hvor den politiske energi som liberalismen hadde sluppet fri ble rettet mot liberalerne.
De tre spilte, hver på sin måte, på et folkelig behov for fellesskap – hva vi på akademisk kaller «kollektivisme». De var de «opprørske barna av den østerriksk-liberale kultur», en rasjonalistisk verdens-anskuelse som vel kunne tilfredsstille sinnet og sågar legemet, «men sultet sjelen» til en befolkning som fortsatt husket verden av i går.
Dette er fortellingen om en politisk elite som var kommet så langt forut for dem den var ment å representere, at de mistet hverandre av syne. Kanskje kan vi, for å låne en vending fra historikeren A.J.P. Taylor, si at det liberale Østerrike ved århundreskiftet kom til et vendepunkt, og unnlot å vende.
Spørsmålet Schorskes analyse etterlater, er; kan dette skje igjen? Vi er nå snart fire tiår inn i en ny, liberal gullalder og motkreftene synes, etter tiår i eksil, å vende tilbake i nye inkarnasjoner.
En mulig lærdom fra Habsburg-liberalismens nederlag kan være å komme de brede lags bekymringer i møte, også når de formulerer seg i vendinger som støter sarte liberale sinn. Den forståelige hang til å snevre inn det politiske ordskiftet til det kun rommer liberale meninger, kan stable tennved til politiske pyromaner med fyrtøy til munn.