Den nye livssynsloven viser at staten ikke kjenner sine grenser.
BERGENS TIDENDE ONSDAG 18. OKTOBER 2017
En ny lov for tros- og livssynssamfunn er nå ute på høring. Loven tar mål av seg å snu på forholdet mellom stat og kirke, tros -og livssynssamfunn.
Mens den foreslåtte lovteksten er heller kort, er det ledsagende høringsnotatet langt som et vondt år. Det starter med å påpeke at den kristne enhetskulturen er avløst av et stadig større mangfold.
Er det slik? Hva mener de med «kultur»? Vi nordmenn er kulturelt sett protestanter, om vi er kristne eller ei. Ordet er viktig, fordi det er nyordningens begrunnelse, og fordi det etterlater et uheldig inntrykk av at målet er multikulturalisme.
Om dette er en «glasset er halvfullt eller halvtomt»-debatt, så er glasset 73 prosent fullt av statskirkemedlemmer. Jeg nevner det fordi loven synes å overse at det finnes en overveldende majoritet med tusenårig tradisjon i Norge.
Den nye loven har ulike motivasjoner. Staten ønsker å slå sammen de tre lovene som regulerer kirke-, tros- og livssynssamfunn. Man vil også rydde opp i en rotete finansieringsordning.
Et tredje aspekt er at dette er en følge av skilsmissen mellom kirke og stat; øyeblikket da noen pakker eiendeler i pappesker mens de unngår blikkontakt.
Den norske kirke er opptatt av mangfold i alle former, unntatt i bispekollegiet, der konservative stemmer glimrer med sitt fravær.
Bispene er for opptatt med klima, asyl og homopolitikk til å bry seg om at de er i ferd med å gi opp privilegiene som følger med å være en statsreligion, men blir sittende igjen med ulempene. Staten forblir i sakristiet.
Uten å ta til motmæle gir de opp en stilling som fordums norske biskoper var villige til å gå i døden for å forsvare.
Den lutheranske teologen Richard Niebuhr så liberalernes komme og hvor de ville føre oss: «En Gud uten vrede førte mennesker uten synd til et kongedømme uten dom gjennom en Kristus uten korset».
Til sist blir det som i ostereklamen: «religion er religion».
I arbeidet med den nye loven har kulturminister Linda Hofstad Helleland (H) børstet støv av Stålsett-utvalgets (2013) visjon om «det livssynsåpne samfunn» preget av «meningsmangfold uttrykt i en åpen og respektfull dialog».
Er det ikke rart å velge akkurat dette ordet; mening? For både verdensreligioner og sekulære menneskerettigheter handler strengt tatt ikke om meninger, men om tro – og å gjøre krav på universell sannhet?
Menighetsfakultetets Silje K. Bjørndal kritiserte Stålsett-utvalgets forslag om å fjerne grunnlovens henvisninger til Norges kristne arv for påstanden om «at dialog om ulike kulturer og religioner blir enklere dersom vi nøytraliserer verdiene ved å fjerne den historiske forankringen og tradisjonelle tolkningsrammen».
Denne multikulturelle tanken på at man skaper harmoni ved å fornekte seg selv er tydeligvis en tre-nedtrekks-dupper.
Behovet for Stålsets sofismer kommer av selvmotsigelsen som ble skrevet inn i den reviderte grunnlovens paragraf 15.
Der står det å lese: «Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten (). Alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje.» Alle er like, men noen er likere enn andre.
Motsigelsen kommer i spill i den nye livssynslovens kjerne: mammon. Det handler om statsstøtte; store, faste overføringer over statsbudsjettet – rett på konto. Det presenteres fem alternativer:
- Den norske kirke får tilskudd fra stat og kommuner, som før, mens andre tros- og livssynssamfunn skal få sine penger fra staten.
- Samme modell, men med mindre detaljregulering, pluss at kirken kan innføre medlemsavgift.
- Samme modell, minus kommunale bevilgninger.
- Ny skatt, livssynsavgift – som alle skattebetalere betaler.
- Medlemsavgift som erstatter offentlig finansiering for alle og som staten kan kreve inn.
Dette går ut på ett. Den reelle beslutningen, altså hvilken del av grunnlovens paragraf 12 man vil betone, er alt tatt.
Derfor presenteres ikke det mest åpenbare alternativet; den danske modellen hvor folkekirkens utgifter dekkes gjennom skattlegging av kirkens medlemmer og ved statstilskudd til lønn og bevaringsverdige kirker.
Andre trossamfunn får verken statstilskudd eller hjelp til innkreving.
Livssynsloven er en bro fra tilstanden med en statsreligion til flere statsreligioner. Skattebetalerne skal få betale for alle.
Andre trossamfunn er så blendet av pengene, at de er nesten rørende ubevisste at de ved å ta disse pengene, aksepterer storsamfunnets normer som teologiens prøvestein.
Den norske kirke har måttet akseptere at det knapt finnes noen annen etikk enn stortingsflertallet. Derfor har kirken mer å si om kjøttfrie måltider, enn om bekvemmelighetsbegrunnet abort på halve tvillingpar.
Det er forståelig at staten ser seg tjent med en ordning der det skjeve forholdet mellom kirke og stat overføres på alle ‘livssynssamfunn’.
Staten vil således få et avgjørende pressmiddel. Burka-saken og Islamsk Råd er i så måte et frempek. Burka er ikke forbudt, men støtten røk lell.
Dette gir seg uttrykk i høringsnotatets «forslag om klarere og noe mer omfattende vilkår enn de som gjelder» i dag. Et av de foreslåtte kravene vedrører praksis som er «skadelig» for barns utvikling, noe som jo er åpent for fortolkning, for å si det mildt.
Det er grunn til å spørre seg om livssynslovens stålsatte ideal vil oppleves som å gi mindre, og ikke mer, religionsfrihet når minoriteter opplever å bli overkjørt i spørsmål om det de holder hellig.
Den nye loven er et eksempel på en stat som ikke kjenner sine grenser.
