Publisert i Weekendavisen 24 Mar 2026
Det danske valget forener taktisk mestring med strategisk blindhet.
Skandinavisk politikk er ikke synkron, men den rimer. Utviklingstrekkene i Danmark, Sverige og Norge følger ikke identiske tidslinjer, men de peker i samme retning: En uthuling av sosialdemokratiet, press fra den nye høyresiden og et sikkerhetspolitisk landskap i rask endring.
Det danske folketingsvalget våren 2026 gir derfor ikke bare svar på nasjonale spørsmål – det fungerer også som et speil for Sverige og Norge. Alle tre land kan ende opp med med svake mindretallsregjeringer.
Dette bryter med tidligere forestillinger om nødvendigheten av brede flertallskoalisjoner, og reflekterer en fragmentert velgerskare. Partilojalitet svekkes, velgerne er mer irritable, og politisk tydelighet belønnes i mer enn nyanser og kompromissvilje.
Dansk ‘fotnotepolitikk’ (1982 til 1988) mot amerikansk overhøyhet ble lenge husket som et feilgrep. Men den geopolitiske situasjonen har endret dette. Ikke minst etter Donald Trumps gjentatte krav på Grønland har alliansepolitikk igjen fått en bitter bismak.
Ifølge målinger fikk statsminister Mette Frederiksen en markant økning i oppslutning etter sin håndtering av Trump. Det illustrerer et bredere poeng: sikkerhetspolitikk klatrer i relevans i nordisk politikk. Sakskomplekset har alt passert klima og miljø på rankingene.
Sett fra Norge har den danske valgkampen vært underholdende: Kokain og tannpuss med håndsåpe. Men det er dybde under krusningene. Tillitskriser i politi og overvåkningsapparat, frykt for utenlandsk påvirkning, økende polarisering og internt kaos i flere partier.
I Danmark, som i Norge, slites høyresiden av mangelen på samhold og måtehold. I begge land ligger borgerlig blokk ofte rundt 45–50 prosent på målingene, men uten evne til å samles om et troverdig styringsalternativ.
Parallellen er tydelig: Danske Venstre har stabilisert seg rundt 10 prosent, mens norske Høyre i 2025 gjorde et historisk svakt valg med 14,6 prosent. Fragmenteringen er uttrykk for dypere politiske og organisatoriske spenninger.
Splittelsene innen «blå blokk» følger i stor grad de samme linjene i begge land: Ulike syn på EU-, der noen partier ser unionen som Løsningen og andre som Problemet; ulik økonomisk politikk, fra Davos-liberalisme til DC-dirigisme og mye dårlig personkjemi.
Et sentralt spørsmål er hvordan styringspartier skal forholde seg til den nye høyresiden. I Skandinavia har to strategier utkrystallisert seg. Den ene, tydeligst i Danmark, er å innføre streng innvandrings- og kriminalpolitikk for stjele den nye høyresidens vinnersak.
I Sverige og Norge, har man inkludert den nye høyresiden i styringsgrunnlaget, noe som har gjort Fremskrittspartiet og Sverigedemokratene størst på borgerlig side. I Danmark er Venstre fremdeles størst, selv etter Moderaternes Lazarus-aktige oppvåkning i meningsmålingene.
Empirisk fremstår den danske modellen som effektiv. Dansk Folkeparti har falt fra over 20 prosent oppslutning i 2015 til under 5 prosent i nyere målinger. Velgergrunnlaget er ikke nødvendigvis forsvunnet, men det er fragmentert og absorbert av flere partier.
Resultatet er at konkurransen om disse velgerne foregår innenfor et mer etablert politisk rammeverk. Danmark har hjulpet sine naboland med å besvare det gamle spørsmålet: Innebærer en strengere innvandringspolitikk et brudd med sosialdemokratiets kjerneverdier?
I dette har den danske fortelling seiret: Jonas Gahr Støre og Magdalena Andersson synger nå begge fra den danske salmebok: Kontrollert innvandring er en forutsetning for integrering og sosial utjevning. Tilhengerne av liberal innvandringspolitikk har evakuert ordskiftet.
Danmark speiler også norske debatter. Spørsmålet om formuesskatt illustrerer tydelige forskjeller. I Norge betaler rundt 300 000 individer – rundt 5–6 prosent av befolkningen – formuesskatt, rundt 1 prosent.
Skatten har sammenfalt med millionær-flukt i relativt stor målestokk. I Danmark er den effektive satsen lavere, rundt 0,5 prosent, og bunnfradraget langt høyere. Dermed omfattes kun rundt 0,3 prosent av befolkningen.
OECD-data viser at Norge har en av de bredeste formuesskattene i den industrialiserte verden. Dansk politikk peker i retning av en mer rendyrket «superrik-skatt», som trolig ikke vil hente inn like mye penger, eller skape like mye politisk støy som den norske versjonen.
Samtidig skjer det en ideologisk forskyvning i klimapolitikken. I Norge har fokus beveget seg fra globale klimamål til nasjonalt naturvern. Klima har gått fra å trumfe alle andre politiske henseender til å bli for spesielt interesserte.
I Norge har dette endret maktbalansen på venstresiden, hvor Miljøpartiet De Grønne har blitt frådende kulturradikale, mens SV og det grønne Venstre virker rådville. Det blir interessant å se om miljøsaken mister velgere -også i Danmark- og hvordan de mange miljøpartiene reagerer.
Det kanskje mest alvorlige bakteppet for Folketingsvalget er likevel sikkerhetspolitikken. NATO er i endring. Offisielle uttalelser fra amerikanske myndigheter i 2025 og 2026 understreker at Europa må «ta større ansvar» for egen sikkerhet.
Pentagon har signalisert at europeiske land bør overta hoveddelen av det konvensjonelle forsvaret innen få år. Dette representerer et brudd med etterkrigstidens transatlantiske orden. Det ser ut til at NATO er i ferd med å miste sin funksjon som forsvarsgaranti.
Alle har begge respondert positivt på franske initiativer om atomavskrekking – til tross for at Frankrikes lille arsenal av store bomber er av tvilsom relevans i så henseende. Skandinavene har enda ikke innsett at Frankrike vil forvente å få betalt for ‘masseødeleggelses-timeshare’.
For Danmark og Norge, er dette avgjørende. Begge land deler interesser i Arktis og har sammenfallende syn på Russland – og USA. Vi har begge underfinansiert forsvaret. Og vi har sikkerhetspolitiske fordringer som, i krise, kan overstige vår nasjonale evne til å leve opp til dem.
Donald Trumps stil – preget av trusler og alenegang – øker sjansen for et sammenbrudd. Faren er at våre land blir overlatt, beskyttelsesløse. Hva gjør vi om USA sier opp sitt NATO-medlemskap? Det snakker man ikke om. Selv om det er den største trussel vi nå står overfor.
Danmark fremstår i dag som fortropp for resten av Norden. Landet har vist hvordan styringspartier kan gjenerobre initiativet i møte med politiske vinder fra høyre, men også hvordan oppsplitting av det parlamentariske grunnlaget fratar systemet stabilitet og forutsigbarhet.
Når Skandinavia rimer, er det ikke tilfeldig. Spørsmålet er ikke bare hvordan politikk konvergerer, divergerer og flettes: Det er også en påminnelse om hvor idiotisk det er at vi ikke koordinerer våre valg slik at de sammenfaller – og et fellesskandinavisk politisk rom kan oppstå.
For i Danmark ser vi det samme som i Sverige og Norge: De virkelig store spørsmålene vi står overfor er for store for hvert enkelt land. Tiden kan komme da Skandinavene innser at vi må henge sammen – eller henges hver for oss.
