DAGENS NÆRINGSLIV 25.11.2015 Side 3
Om Frankrikes respons på terrorangrepene
Da jeg flyttet til Paris ved årtusenskiftet, var byen som en gå-sakte-aksjon i stor skala. Jeg lærte meg aldri å be om et møte på mandag eller fredag, siden mange franskmenn i all stillhet har implementert firedagersuken.
Følelsen av stagnasjon ble bare mer påtrengende av at Paris er full av minner om bedre tider, storslagne tider. Det var i de dager at en meningsmåling i avisen Le Figaro viste at franske universitetsstudenters fremste ambisjon var en jobb i offentlig sektor. Slike antas å tjener mer og jobber mindre.
Naturligvis er ikke alt svart. Verdens favorittferieland har høy produktivitet, bra fôr, og togene går når de skal. På tross av dette synes franskmenn å ha mistet troen på framtiden. I 2013 oppga bare fem prosent av de spurte i en meningsmåling utført for Ipsos at de trodde «ting vil bli bedre».
Et stort flertall av de spurte oppga at de så på globalisering var en «trussel». Meningsmålingen avdekket også en bred mistro mot muslimer og at riktig mange franskmenn mener at deres meninger ikke er politisk representert. 62 prosent oppga at de ikke føler seg hjemme i sitt eget land.
Frankrike er stolt av sine intellektuelle. De har hatt rollen som nasjonens veivisere. Franske tenkere var ferjemenn i overgangen fra det før-freudianske til det post-freudianske trusselbildet. Før Freud var ‘det farlige’ noe som var der ute, i mørket. I den postfreudianske anskuelsen er mørket noe som skjuler seg inne i hver enkelt av oss.
Denne innsikten står sentralt i den innadvendte franske postmodernismen. Franske tenkere undervurderte i hvilken grad interessen for de finere nyanser i ens egen sinnsstemning var avhengig av et fravær av eksterne trusler. Hvis det virkelig er en lystmorder der ute i natten, synes sinnets og språkets irrganger irrelevante. Det gjør også de som vandrer dem.
Følelsen av forfall og fraværet av kyndige veivisere gjør franskmenn uforutsigbare når faren utenfra nå manifesterer seg i all sin gru. De lever i den 5. republikk fordi de fire foregående ikke klarte å forløse sin tids store spørsmål. Mens endre Europeere har en tendens til å se Frankrike som en sterk enhetsstat, er landet i realiteten dypt splittet og ustabilt.
Terrorangrepene den 13. november kunne knapt skjedd et verre sted. De er de siste i en lang rekke islamistiske terroranslag. Lenge var Frankrike forskånet for slikt. Enkelte mente at det var et resultat av landets forsøk på assimilering av innvandrere, som ble positivt sammenlignet med britenes multikulturalisme.
Landets åtte ulike etterretningstjenester med kompetanse på radikal islam var nok vel så viktig. Men kombinasjonen av masseinnvandring, ny kommunikasjonsteknologi og islamisme som ungdomsopprør overstiger statens evne til å beskytte sine egne borgere.
Når Frankrike nå rammes, har dette dels å gjøre med at sosialisten Francois Holland har brukt sin presidentmakt til en særdeles aktiv intervensjonspolitikk i Afrika og Midtøsten. Fransk styrker har påført islamister av ulike akronymer sviende nederlag.
I Norge har fokus vært på om NATO vil bruke artikkel 5 på angrepene, slik vi gjorde i etterkant av 11. september 2001. Frankrike har klokelig takket nei. Det er ikke i alliansens interesse at den jernbeslåtte Artikkel 5s løfte om kollektivt forsvar nok en gang reduseres til en høystemt sympatierklæring.
Frankrike har heller ikke søkt å «EU-ropeisere» krisen. Tvert imot har landet gjeninført grensekontrollen, i strid med Schengen-avtalen. Sett fra Paris har EUs planer om å tilby visumfri reise for Tyrkias 75 millioner og Ukrainas 45 millioner innbyggere fra 2016, etterlatt inntrykk av at Unionen ikke fotår sin samtid. Det synes politisk uklokt å øke innvandringen akkurat nå.
I stedet valgte Hollande det brutale men handlekraftige Russland som sin foretrukne partner. I kjølvannet av angrepepene har Frankrike gått i autoritært høygir – politi og gendarmeri driver klappjakt på islamister over hele landet. Presidenten har bedt om en 3 måneder lang unntakstilstand hvor grunnleggende borgerretter suspenderes. Det gjenstår å se om tiltakene vil gjøre landet tryggere. Mange av tiltakene synes å være et forsøk på å kommunisere med landets fremmedgjorte borgere med et løfte om at staten ikke har abdisert og står rede til å forsvare dem.
Etter massakren på Charlie Hebdos redaksjon i januar svarte Frankrike med rosetog. Franske eliter gikk arm i arm og det forhatte Front National fikk ikke være med. Når terroristene nok en gang rammet Frankrike, viser landet en annen, autoritær side. Dersom islamistene påny lykkes vil en rekke ubehagelige scenarier være tenkelige.