Aftenposten 26 Sept 2025
Generalsekretær António Guterres står nå i lite misunnelsesverdig situasjon: Pengestrømmene tørker inn, kravet om reformer og kutt stiger fra medlemsland og givere, og omdømmet hans er svekket.
Det høres kanskje brutalt ut, men i det minste for Guterres innebærer hans egen upopularitet en slags skjult frihet: han kan nå presse gjennom endringer uten like stor frykt for å “skade sin arv”. Spørsmålet er: Hvem får svi mest når FN-systemet må spare?
Ifølge interne dokumenter planlegger FNs ledelse et kutt på rundt 20 prosent i staben, som kan bety at omtrent 6 900 stillinger forsvinner. Samtidig reduseres kjernebudsjettet fra omtrent US$ 3,7 milliarder til US$ 3,2 milliarder – et kutt på ca. 15 prosent.
Flere byer og hovedkontorer vil bli berørt: oppgaver som i dag ligger i Genève og New York vurderes flyttet til «billigere byer» eller regionale kontorer. Omstillingen markedsføres som en del av reformprosjektet «UN80».
Problemet er at regningen i praksis havner hos de mest sårbare: Juniorene. De som tjener minst, gjør mye av det operative arbeidet, men har minst beskyttelse når sparekniven ikke skiller mellom fett og muskler.
Når lønnskostnadene på toppen holdes uendret, betyr 15 prosent budsjettkutt ofte at nesten 19 prosent av de ansatte må gå. Logikken er enkel: Det er enklere å kutte flere i bunnen enn noen få på toppen.
Mønsteret går igjen i en rekke FN-organisasjoner. FNs høykommissær for flyktninger planlegger å kutte 3 500 stillinger, inkludert mange regionale funksjoner. I Den internasjonale organisasjonen for migrasjon (IOM) er rundt 20 prosent av staben ved hovedkontoret i Genève på vei ut.
Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) opplever tilsvarende. Selv om også noen seniorroller rammes, er det oftest midlertidige, lavere betalte og yngre ansatte som mister jobben først.
Denne utviklingen har konsekvenser utover enkeltskjebner. Juniorene utgjør ryggraden i FNs arbeid: De skriver rapporter, drifter prosjekter, og leverer den kontinuiteten som feltarbeid og politisk arbeid trenger. Når disse forsvinner, mister FN både kapasitet og fremtidig kompetanse.
Kritikken mot FNs organisering er ikke ny. Genève og New York er blant de dyreste byene i verden å drive virksomhet i. Høye lønnsnivåer, kontorleie og levekostnader gjør at store deler av budsjettet forsvinner før hjelpen når ut til mottakerne.
Det er derfor fristende å flytte funksjoner til billigere steder. Men dette kan skape nye problemer: Fjernstyrte regionalkontorer, dårligere koordinering, og tap av ekspertise-klynger som kun finnes i de store FN-byene.
Det er ingen hemmelighet at FN er blitt stadig mer topptungt. De høyeste lønningene går til en voksende gruppe seniorledere, som er mer opptatt av å unngå å gjøre feil enn å gjøre rett. Resultatet er en organisasjon som risikerer å miste både effektivitet og legitimitet.
Norge er en av de største bidragsyterne til FN-systemet. Ifølge OECD ga Norge USD 3 milliarder i multilateral bistand i 2023. Per innbygger betyr det at Norge ga hele USD 1 160 i bistand per person, mer enn noe annet land i OECD. Over halvparten av pengene går til FN-systemet.
Spørsmålet er om vi får valuta for pengene? Svaret er todelt: Ja, enkelte FN-organer gjør uvurderlig arbeid – særlig innen humanitær respons, flyktninghjelp og fredsoperasjoner. Samtidig forsvinner mye i administrasjon, overlappende organer og råflotte kontorer.
Kuttstrategien er i seg selv en viktig debatt. Er det klokt å bruke «ostehøvelen» og spre kuttene jevnt over hele systemet? Eller burde man heller ta modige grep og legge ned hele organer med uklare eller overlappende mandater?
FNs utviklingsprogram (UNDP) nevnes som kandidat for avvikling eller kraftig omstrukturering. De har blitt kritisert for ineffektivitet. Samtidig leverer UNDP nøkkelinfrastruktur for andre, mer resultatorienterte, organisasjoner – inkludert de «tre store» norske bistandsorganisasjonene.
Et kutt her kan få ringvirkninger langt utover UNDP selv. Uansett bør kuttene ledsages av reformer som gir tydeligere målbare resultater. Det politiske spillet er aldri langt unna. Når FN-organer skal bemannes, dukker spørsmål om nasjonal kvotering og personlige ambisjoner opp.
Ryktene går allerede om at Espen Barth Eide posisjonerer seg for en FN-toppjobb. En norsk toppkandidat stiller ofte med en «medgift» i form av økte norske bidrag. Ingen kan kalle dette renhårig offentlig forvaltning. Politikk bør aldri lønne seg for operatørene personlig.
Dette henger sammen med en mer grunnleggende utfordring: FN er ikke bare et byråkrati, men også en arena for symbolpolitikk og nasjonal markeringstrang. ‘Anerkjennelsene’ av en Palestinsk stat, som ikke finnes, er et eksempel. Hva hjelper det egentlig folket på Gaza?
Når NRK og andre medier drar til New York under høynivåuken i september, er det ofte mer for å kaste konfetti på norske politikere enn for å stille kritiske spørsmål om hva vi egentlig får igjen for vår enorme generøsitet. Norske journalister bør slutte å søke jobb hos de de skulle dekke.
FNs legitimitet er under press. Når store kutt skal gjennomføres, er det avgjørende at de skjer på en måte som styrker – ikke svekker – organisasjonens evne til å levere resultater i felt. Norge, som verdens mest generøse FN-giver per innbygger, har både rett og plikt til å stille krav:
- Kutt bør ramme toppen mer enn bunnen. Juniorene er FNs arbeidsmaur og må skjermes.
- Slank organisasjonen gjennom sammenslåinger og avviklinger. Bedre færre, men sterkere, organer enn en svekket helhet.
- Flytting må ikke undergrave faglig tyngde. Billigere kontorplasser kan gi store besparelser, men må balanseres mot behovet for kompetanse.
- Større ansvarlighet og åpenhet. Norge og andre givere må kreve klare resultatmål, sannferdig rapportering og en ny grad av transparens i hvordan midlene brukes.
Når FN nå går inn i en ny fase av kutt og omkalfatring, bør Norge være en tydelig stemme for dyptgripende. For det vi risikerer, hvis vi ikke stiller krav, er å betale mest i verden for et system som leverer minst til de som trenger det mest.
