Når «uavhengig» betyr avhengig

Årets valgkamp har vært preget av en strøm av sivilsamfunnsaktører som etter tur har slaktet opposisjonens forslag til ny politikk som dels urealistisk, dels uøkonomisk, dels ulovlig – og helt umoralsk. Organisasjonslivet har ikke vist samme kritiske lynne overfor flertallsregjeringen som faktisk har makten. Dette er påfallende. Den maktkritiske refleks som vanligvis er de ikke-statlige organisasjonenes adelstegn, synes å mangle i Norge i dag.

Hva som kalles «Den norske modellen» ble først utviklet i bistandsindustrien. Stat, frivilllige organisasjoner og forskningsinstitutter skulle mobiliseres til samordnet innsats, til å gå i takt. Resultatet var en korporative modell preget av elitesirkulasjon og tette lojalitetsbånd. Over det siste to tiårene har denne smittet over i andre sektorer i takt med at staten har gått inn som sivilsamfunnets rike pappa. Det som engang var ikke-statlige organisasjoner er nå i stor grad fullfinansiert av staten.

Lite kritisk lys har blitt rettet mot effektene av denne omleggingen. Kanskje en forståelig effekt at vaktbikkjene har spist seg øyesprengende mette på statssubsidier. Statens innmarsj i sivilsamfunnet har vært ledsaget av en stor økning i antall ansatte. Et annet trekk er politikerkastens inntog i de samme organisasjonene. Det er oppsiktsvekkende hvordan politiske kontakter er en universalkvalifikasjonen i dette systemet.

I Norge tror vi at der private penger binder, frigjør statssubsidier. Det stemmer ikke. Tette bånd til staten svekker organisasjonenes kritiske og korrigerende evne. På engelsk kaller man slike for «quango» – quasi-non governmental organisation – noe som igjen er synonym med partiskhet. I Norge har de fleste store ikke-statlige organisasjonene blitt quangoer. Resultatet er et sivilsamfunn som spiller på lag med staten, ikke balanserer mot den. Integritet er ikke noe fullgodt vern mot den klientmentalitet som følger av økonomisk avhengighet. Den som betaler spellemannen får velge låta.

Mye tyder nå på at de norske quangoene har blitt et demokratisk problem. Flere politiske partier – men ingen med større entusiasme enn Arbeiderpartiet – har nemlig brukt avhengigheten av subsidier som en brekkstang til å plassere sine støttespillere i ledende stillinger. Stillingene brukes som privilegier, som påskjønnelser til lojalister og til å straffe opponenter ved å holde dem tilbake. La oss ikke ha noen illusjoner om dette. Det finnes ingen proporsjonalitet. landets største opposisjonsparti har ikke deltatt i denne politiseringen og har mer enn noen fått betale prisen i politiko-akademiske bakholdsangrep.

Da Trond Giske åpent gjorde det klart at folk som mistenkes for Frp-sympatier holdes med vilje borte fra Kulturrådet satte han ord på en etablert praksis: de som stemmer Frp skal skal diskrimineres, mens de som stemmer SV og Ap favoriseres. Slik har vi kommet i den paradoksale situasjonen hvor om lag en tredjedel av befolkningen knapt har talsmenn i et sivilsamfunn som gratulerer seg selv med sin «bredde» og sitt «mangfold».

Professor Terje Tvedt pekte under Fritt-Ord prisutdelingen i 2007 på ansettelsen av den nye direktøren for NUPI, som en slik politisert utnevnelse. Tvedt reagerte sterkt ut mot at arbeiderpartisten Jan Egeland gikk rett fra politikken til å lede forskningen på den samme politikken. Egeland ble foretrukket foran bedre faglig kvalifiserte kandidater men som manglet Ap-medlemskap.

Men er det virkelig et problem at Jens Stoltenberg, Jonas Gahr Støre og Trond Giske «bare hjalp en venn» slik de har hevdet ved forskjellige anledninger og lignende omstendigheter? Tja. Norge er et lite land og folk kjenner hverandre. Problemet oppstår når organisasjonene som hevder å være uavhengige. Som de gamle grekere sa – skaff deg en uavhengig inntekt, praktiserer deretter dygd.

Den praktiske siden av dette blir åpenbart i det øyeblikket vi i valgkampen ser representantene fra disse ikke-statlige organisasjonene, under dekke av fordums uavhengighet forsøker å påvirke valgresultatet. Erik Solheim sa i rene ord under et møte hos Norad i mai, at bistandsorganisasjonenes pliktet å arbeide for fortsatt rødgrønn regjering. Leder i Norsk folkehjelp, Petter Eide svarte med på valgdagen å hevde at Frps «uttalelser om asylsøkere er på kanten av straffeloven». Signalet er at Frp er et kriminelt parti.

Det såkalte «kulturopprøret» mot Frp var et annet tilfelle av den «dype staten» i aksjon. Ap sendte sine medløpere i striden. Et annet eksempel var Fredsrådets «fredspolitiske regnskap» over partiene, hvor de rødgrønne kom best ut. Naturligvis vet Fredsrådet at partiprogrammet ikke er en relevant målstokk men de trakk allikevel vidtgående slutninger. De glemte å nevne at forrige regjering kuttet støtten til organisasjonen mens sittende regjering hadde brakt dem tilbake til livet.

Denne situasjonen er ikke mindre prekær innen instituttsektoren hvor forsvinnende lite samfunnsforskning tar høyresidens perspektiver på alvor, til tross for raskt økene antall forskerverk. Mye av den maktkritiske forskningen foregår i dag ved universitetene hvor man i mindre grad er prisgitt politiske budsjettvurderinger.

Å bli en quango er ikke uten farer. Før folketingsvalget i 2001 gikk lederen for Dansk Center for Menneskerettigheter, Morten Kjærum ut og hevdet at dansk innvandringspolitikk ikke kunne strammes inn. En innstramming ville være i strid med internasjonal lov. Eksperten gikk inn i ordskiftet på sitt fagfelt som politisk avgjørende ekspertise. Menneskerettighetsjuristen snakket: her snakket menneskerettighetene.

Saken har blitt stående som et eksempel på hvordan administrasjonen av de rettighetene som skulle sikre borgerne mot overgrep fra staten, blir selv et politisk overgrep. De som de jura skulle beskytte borgerne, har utviklet seg til et byråkratisk kompleks som borgerne ikke har noen mulighet til å etterprøve med sin egen fornuft. Regjeringen reagerte resolutt. Senteret mistet statsstøtten. Senere erkjente Kjærum at han hadde bedrevet «upassende politisering».

Enkelte vil nok reagere på at dette har blitt sagt høyt. NGOer og forskningsinstitutter bedyrer vanligvis at de er politisk uavhengige, også når de løper partipolitiske ærend. «NUPI er et uavhengig forskningsinstitutt». Fredsrådet «er partipolitisk og blokkpolitisk uavhengig». Ja, og Norsk folkehjelp er «politisk uavhengig».

På hylla finner jeg en liten bok fra 1995, «Partiet, makten og staten», med undertittelen «En rapport om Arbeiderpartiets makt» av Vidar Helgesen. 14 år senere kunne vi trenge en ny, bredere utredning. All den tid partienes medlemslister ikke er offentlige vet vi ikke hvor dypt nepotismen stikker. Jens Arup Seip lærte oss at det er maktens natur å skjule seg. Som det heter seg – djevelens største triumf var å overbevise oss om at han ikke finnes.