Dagens Næringsliv 25 May 2021
Ine Søreide erstatter kreativitet med godt, gammeldags hemmelig diplomati.
Harold Nicholsons «Diplomacy» er i dag ukjent for de fleste. Boken er interessant, dels fordi den britiske diplomaten er frittalende – mer fordi den kom ut i 1939 og er en betenkning om hvorfor diplomati ikke klarte å stagge en unødvendig verdenskrig.
Jeg mistenker den diplomatiske førsteelleveren får denne boken i hånden når de får sin første riktig viktige post, den er i alle fall ofte å finne i den norske residensen. Mer trolig er det som med det Blancpain-klokkene som ministerrådene foretrekker, et utslag av speiling.
Nicholson advarer mot moderne vestlig diplomati: «Forhandlingens kunst blir alvorlig forvansket når en mektig part krever imøtekommelser fra sine motparter uten å kunne garantere at han selv er i stand til å leve opp til sine egne innrømmelser på lignende vis.»
Som eksempel viser Nicholson til USA. Etter å ha dominert fredsforhandlingene etter første verdenskrig, unnlot de å ratifisere Versailles-traktaten. I dag er en ny amerikansk presidentadministrasjon i ferd med å snu all forgjengerens politikk, slik Trump kansellerte Obama.
Satt på spissen, der står det ofte best: Hvorfor skulle Iran komme med innrømmelser for å gjenopplive atomavtalen (JCPOA), når de vet at det er nyvalg i USA om bare tre år? Det samme gjelder Russland og nedrustning og Kina på frihandel.
Nicholson skriver hoderystende om hvordan den amerikanske kongressen fikk for vane å komme med nye krav, etter at avtalen er inngått. Han advarte at åpent diplomati er «fullstendig uhåndterlig».
Vi ser dette i debatten om Norges rolle i FNs sikkerhetsråd. Enkelte synes å tro at dette er et sted vi kan sukre vår utenrikspolitikk. Men diplomati er ikke politikk, og det er ikke statsmannskunst. Diplomati er sammenføyningen av konkurrerende interesser.
Det er politikernes rolle å formulere politiske mål, statsmannens å prioritere dem. Nicholson så i mellomkrigstiden at politikere ofte skofter disse viktige oppgavene, fordi det er krevende og utakknemlig arbeid. I Norge finansierer staten en drøss NGOer som har til mål å forvrenge utenrikspolitikken.
«Bortsett fra akvarellmaleri, er det ingen annen aktivitet som er tiltrekker amatører som diplomati,» skriver Nicholson. Han mener grunnen til at mistro spredtes som sopp etter regnvær i mellomkrigstiden, var inntoget av to nye stormakters, USA og Sovjetunionens, «amatørdiplomater».
Han er bitende: Amatørdiplomatene vet de har kort rotasjon og søker raske seiere. De tenderer derfor til «å være overivrige» og å ha «lyse ideer». Verre, amatørdiplomaten er ofte belastet med «overbevisninger, sympatier, til og med innskytelser».
Dette fører alt for ofte i at de unnlater å presentere hjemlige myndigheters politikk på en skikkelig måte. De glemmer også ofte å sende hjem: «en sober og fornuftig liste med fakta». I stedet får UD innberetninger som avslører lyriske ambisjoner.
Grunnen til at vi hører så lite fra Sikkerhetsrådet, er at Utenriksminister Søreide er for klassisk diplomati. Den slags halsbrekkende stunt-diplomati som for lenge var Norges paradegren, er avlyst. Selv om de forbløffende mange aktivister UD har rekruttert, naturligvis lett kan mobiliseres til fornyet ugagn.
Naturligvis er det beklagelig at Norge ikke har lyktes i å bringe Sikkerhetsrådet sammen om resolusjoner knyttet til Myanmar, hvor borgerkrig truer; eller Israel, hvor ingen synes å vite på hva partene håper å oppnå med å drepe hverandre. Trøsten er at diplomati er prosess, mer enn resultat.
I 2011 tøyde amatørdiplomater – inspirert av den gråtkvalte Samantha Power – FN-Resolusjon 1973 forbi bristepunktet. De brukte et flyforbud over Libya til å legitimere regimeendring. Siden har Russland og Kina nektet å være med på stort.
Jeg hevder verken at dette er bra, eller forståelig, jeg bare påpeker at grunnen til at de ikke er villige til å inngå bindende resolusjoner med vestmaktene, er at vi er uberegnelige. Og vi er uberegnelige fordi vi gir idealister diplomatstatus. At noen søker makt, betyr ikke at de bør få den.
Verden styres med stor uforstand. Det er all grunn til å frykte at det internasjonale systemets manglende evne til å tøyle internasjonal politikk vil gjøre kalkulert bruk av makt mer sannsynlig. Et eksempel: USA griper for tiden enhver sjanse til å avstraffe Russland.
Dette er farlig fordi USA knapt bryr seg om Russland, de er opptatt av Kina. Å tukte russerne er en politisk refleks. Jeg gjorde en gang noe lignende, strøk åndsfraværende en fremmed hund mot hårene. Det er eneste gangen jeg har blitt bitt.
I Sikkerhetsrådet er Norge nå eksponent for godt, gammaldags diplomati. Utenriksminister Ine Marie Eriksen Søreides arv er gjenreisningen av profesjonelt diplomati som opererer med så lite offentlig innsyn som mulig. Bare slik kan multilateralt samarbeid gjenvinne troverdighet.
Slikt leverer få stjernestunder, det leverer også færre raptuser som forgifter den kollektive brønnen. «Hemmeligheten bak et vellykket ekteskap er å behandle alle katastrofer som hendelser og ingen av hendelsene som katastrofer,» skriver Nicholson. Han snakker om diplomati.