Dagens Næringsliv 25 Jul 2021
Bekjempe den nye nasjonalismen eller forme den? Det er spørsmålet.
Vi lever i nasjonalismens tidsalder. Land som USA, Japan, Kina, Russland of Storbritannia gjenoppliver nasjonalisme som statsbærende ideologi.
Hvorfor har dette skjedd? Kan hende er svaret så enkelt som at nasjonen skaper fellesskap i en tid hvor globaliseringen tidvis virker truende. Mennesker liker fellesskap. Det er kanskje derfor nye ideologier som er ment å begrave nasjonalismen en gang for alle, ofte ender opp som nye former for nasjonalisme.
Vi vet i dag forbausende lite om nasjonalisme, selv om dette er den mest mobiliserende ideologien verden har sett. Nasjonalismens mangfold er dens styrke, og årsaken til dens holdbarhet og tøyelighet. I mange land fungerer den fortsatt som et substitutt for religiøst fellesskap og som rammeverk for velferdsstaten.
Siden nasjonalismen formes av lokale forhold, har den avfødt et mangfold av sosiale og politiske systemer. Disse farges gjerne av tilstøtende ideologier. Sosialdemokrater, islamister og liberalere – alle kan de være nasjonalister. Tankestrømmen er derfor vanskelig å avgrense.
Nasjonalisme skapte vår moderne verden. Demokrati, rettsstaten, velferdsstaten – alle er barn av nasjonalstaten. Samspillet mellom ideer og interesser har gjort at høyst ulike grupper har omfavnet nasjonstanken.
Det var lenge vanlig å se politikk som et biprodukt av interesser, hvor vi stemmer i tråd med vår egen lommebok. Følgelig skal historien best forstås som resultat av rasjonelle beslutninger fattet på grunnlag av kjølige kalkyler over gevinst og tap.
Denne analysen overser en sentral faktor, nemlig harme. Harme springer ut av en følelse av urett. Nasjonalisme er ofte en motreaksjon. Den gis næring av den harme enkelte grupper føler mot en orden som nekter dem eller undergraver den status de føler at de har hevd på.
Møtet mellom nasjonen og staten skapte nasjonalstaten, og nasjonalstatene skapte det internasjonale systemet. Demokrati ble født sammen med nasjonalfølelsen, gjennom både å binde makten til folket og forkynne en grunnleggende likhet mellom enkeltmenneskene.
På 1800-tallet var liberalerne nasjonalister. Nasjonalister ble sett på som demokratiske helter, legemliggjøringen av alt som var progressivt og rettferdig. Slik er det ikke lenger. Bruddet mellom liberalerne og nasjonalismen kom med 2. verdenskrig. I det nye tusenåret har «nasjon» og «liberal» for mange blitt gjensidig utelukkende størrelser.
Ifølge det liberale husorganet The Economist aksepterer «eliteliberalere» kun to kilder til identitet: «Å være en god verdensborger (som bryr seg om klimaendringer og sweatshops i Bangladesh) og tilhører en identitet gruppe som har ingenting med nasjonen å gjøre (latino, homofil, buddhist, etc)».
I ettertid kan det virke som om minoritetenes identitetspolitikk slo dørene åpne for lignende mobilisering blant flertallsbefolkningen. Storstilt innvandring til et Europa i økonomisk krise har skapt harme i de brede lag. Nasjonalisme er identitetspolitikk for majoriteten.
De sosiale kreftene som utfordrer liberalismens dominans kan ikke unnlate å forbløffe observatører som ser dem gjennom liberalismens forståelsesbriller og med liberale forventninger til historien. Nasjonalismens tilbakekomst utgjør en del av en bredere kulturell revolusjon som synes å bidra til Vestens sosiale og politiske fragmentering.
Anti-nasjonalismen som preger vår tids liberalisme er en kilde til styrke, men også til svakhet. For mange, trolig de fleste europeere, er nasjonen mer meningsfull og mer verdifull enn de goder en post-nasjonal verden lokker med. Minnene fra 2. verdenskrig og effektene av intolerant nasjonalisme har bleknet.
I dagligtalen er det vanlig å skille mellom patriotisme som noe positivt og nasjonalisme som noe negativt. Liah Greenfeld har et lignende skille i boka Five Roads to Modernity. Hun hun deler nasjonalisme inn i to kategorier: «Individualistisk frihetsnasjonalisme», som oppfatter nasjonen som en rettighetsbasert orden, og en «kollektivistisk, autoritær nasjonalisme», som betrakter nasjonen som et kollektivt vesen. Denne kan være borgerlig – altså at man kan slutte seg til den – eller den kan være etnisk medfødt. Sistnevnte er ofte intolerant.
Hvordan kan autoritær nasjonalisme best bekjempes? Skal vi, slik man har gjort i EU, avsverge alle former for nasjonalisme, eller skal staten gjenoppta sin gamle rolle som nasjonsbygger for således å kunne fremme individualistisk frihetsnasjonalisme, slik for eksempel Danmark nå utarbeider en ny nasjonallitterær kanon?
Det er ingen enighet om svaret på dette spørsmålet. På tross av at nasjonalisme tvinger seg tilbake på dagsorden, er den et tema som Europas post-nasjonale eliter sliter med å snakke om, langt mindre forstå.