Minerva Mandag 12. mars 2007

Frankrike er misfornøyd. Forsvunnet er åttitallets optimisme legemliggjort i Pompidou-senteret. Sunket hen bak økende arbeidsledighet, kriminalitet og økonomisk stagnasjon. President Jacques Chirac er universelt upopulær. Landet venter på presidentvalget i april 2007. Man har forsont seg med at ingen store endringer vil skje før det. Og kanskje nettopp derfor er forventningene store til hovedkandidatene, venstresidens Ségolène Royal som har satser på vakre bilder og vage løfter og høyresidens Nicolas Sarkozy, som står for det motsatte. Anita Hausser har skrevet biografien «Sarkozy: Itinéraire d‘une ambition». Boken er lettfattelig, til og med for slike som jeg – som staver meg fram, finger på tekst og bevegende lepper. Det er alltid mer interessant å lese om de som har kjempet seg til toppen, enn om de som har arvet seg dit. Som de fleste gode politiske biografier handler boken om en skremmende ambisiøs leder, med et uvanlig god nese for å tidsånden; om forsmådd kjærlighet og kalkulert svik. I boken fremstår Sarkozy som en konservativ underdog med et islett av krass populisme som får partifellene i Gaullistpartiet til å holde seg for nesen. Fra venstresiden møtes han med uforfalsket hat. De kaller han «bête noire» – det sorte beistet.

Tilhengerne kaller han Sarko. Men det Hausser ikke lykkes å forklare, er hvorfor han har lyktes hvor så mange konservative har feilet – å bli populær blant de unge. En fransk-laotisk venninne gav følgende svar: – Sarkozy hater den forstemmende gråheten i dagens Frankrike, de absurde åpningstidene, den tvungne 35-timersuken og lunsjsjekkene. Han er troverdig fordi det virker som om han lever i det samme Frankrike som oss – ikke på en annen planet slik som 68er-eliten. Han vil sette hjulene i gang, få folk i arbeid.Og så, la hun til med en gallisk skuldertrekning, tror han ikke at vi er kulturelt overlegne. Jeg hadde kvelden før vært vitne til en 4-timers varieté med de franske Idol-stjernene og grep meg i å nikke iherdig. Men burde da ikke folk se til opposisjonen for en løsning? Hun stumpet sigaretten: Så du intervjuet med Ségolène Royal? En journalist spurte: Hva er dine president-egenskaper? Hun svarer – Det er opp til deg å svare på. Ja vel? Det virker som om venstresiden ikke selv vet hva de står for. På grunn av hans ivrige image-bygging er det vanskelig å danne seg et bilde av den faktiske personen Nicolas Paul Stéphane Sarközy de Nagy-Bocsa. Innvandrersønnen med ungarsk far og Gresk-jødisk mor. Som etter foreldrenes skilsmisse vokste opp som klasseflyktning i bestefarens hus i Paris‘ rike 17. distrikt. Han som i motsetning til mesteparten av den franske elite ikke gikk på ENA – École Nationale d‘Administration. Det første, mislykkede, ekteskapet ble dysses ned. I stedet styres vi mot den katolske forretningsadvokaten som ble valgt til borgermester i Neuilly-sur-Seine, 28 år gammel. Som under Jacques Chiracs beskyttelse gjorde lynkarriere, til han i 1997 brøt med sin sponsor. Og som til tross for stadige bakholdsangrep, i 2004 etterfulgte Alain Juppé som Gaullistpartiets leder og tok innenriksministerposten, nummer tre i det Franske makthierarkiet. Skal man skjønne hvorfor Sarkozy er favoritt til å bli Frankrikes neste president kommer vi ikke utenom opptøyene i 2005. De ble utløst da to ungdommer på flukt fra politiet døde i en ulykke. Protestbølgen som fulgte syntes uten ende.

Natt etter natt brant bilene i de fattige forstandene. For det meste påtent av unge tenåringer av arabisk og afrikansk opprinnelse. I løpet av november brant tusenvis av kjøretøyer, og minst en person ble drept av demonstrantene. Det virket som om innvandrerne gjorde opprør. Sist gang landet hadde opplevd lignede opptøyer var i mai 1968. Den gang førte gatekampene til landsfaderen – De Gaulles – avgang. Det var med andre ord ingen lett situasjon som landet på innenriksministerens bord. TV-skjermene fyltes av kommentatorer. Franske intellektuelle har en suveren evne til å fiske ut av massive tankekonstruksjoner og milevis med støttelitteratur hovedlinjer så klart formulert at man kan skjære seg på dem. Med veltalenhet og kløkt viser de hvordan linjer konvergerer og divergerer og flettes. På sitt beste er dette er som klassisk musikk i ordform, på sitt verste – som her var tilfelle- er det som å se noen støvsuge mens huset brenner. Sarkozy fremstod som motsatsen til dette. I tegneseriebiografien «La Face Karchee de Sarkozy» ser vi innenriksministeren på pletten. Han kaller demonstrantene «racaille» – pakk som han har til hensikt å bruke trykkluftspyleren på.

Nesten 3000 arresteres. Strakstiltak iverksettes for å bedre innvandrernes kår. Så ble det stille. Venstresiden som hadde fordømt innenriksministeren i hardere ordlag enn det de hadde brukt om lovbryterne, stod fårete tilbake. Blandingen, av dialog og tiltak kombinert med nulltoleranse mot lovbrudd, virket. Det ville trolig ikke vært mulig uten den tillit Sarkozy alt hadde bygd opp i immigrantmiljøene. Som andregenerasjons innvandrer har han i lang tid vært pådriver for kvotering av fremmedkulturelle. Han hadde alt bannet i kirken ved å foreslå å bruke statlige midler til å bygge moskeer. Dette er ikke de eneste bruddene med god fransk politisk takt og tone. Sarkozys politiske program kan kanskje best beskrives som «Thatcherisme med fransk aksent» med fokus på lov og orden; fri konkurranse, deregulering og lavere offentlige utgifter. Han markedsfører seg som en modernisator, et brudd med Frankrikes innavlede elite. Målet er å gi Frankrike et lignende løft som det har Storbritannia opplevde etter Thatchers hestekur. Sarkozy la nylig fram hovedlinjene i sin økonomiske politikk i et intervju med Le Monde. For det første vil han gi økonomiske insentiver for å få folk til å jobbe mer. Dette betyr i realiteten slutten på 35-timersuka, som venstresiden innførte og som kveler det franske arbeidsmarkedet. På den annen side vil han sette grenser for lederlønninger som er uforholdsmessig store i forhold til sjefenes risiko.

En tredje valgsak er at han vil fjerne arveavgiften for store deler av befolkningen og senke marginalskatten fra dagens 60% til 50%. For det fjerde vil han bruke mer av det offentliges penger på forskning og utdanning, og mindre på velferd. Til tross for at Sarkozy i januar vant nominasjonen som Gullistpartiets presidentkandidat med 98 prosent, er han ingen udelt populær figur innad i partiet. Mange avstod fra å stemme. I Philippe Cohens tegneserie er Sarkozys parole i forholdet til sine partirivaler ”Jeg skal… [det franske ordet som brukes er så stygt at vi ikke har noe tilsvarende på norsk] – jeg skal “ta” dere alle!” Noe av Sarkozys styrke må også tilskrives venstresidens svakhet. Da de konservative gjenoppdaget sine verdier, gjorde Parti Socialiste det samme. Under Lionel Jospin lederskap gled partiet stadig lengre til venstre. En rekke upopulære saker – fra økte skatter til økt statlig forbruk og euroskepsis svekket velgerappellen. Det var et tegn på tingenes tilstand da Jospin i 2002 ble eliminert i første runde av presidentvalget – og sluttkampen stod mellom kandidatene fra Høyre og Ytre Høyre. Da Chirac vant var det under det deprimerende slagordet Votez escroc, pas Facho! – stem på kjeltringen i stedet for på fasisten.

Denne gangen har venstresiden satt sine håp på den rike, ENA-utdannede Ségolène Royal. Hun har så langt fokusert sin valgkampanje på motstand mot Sarkozys reformforslag. Hennes presidentkandidatur er primært basert på ikke å være Sarkozy. Dette er også fordi et reelt reformprogram trolig vil utløse borgerkrig på venstresiden. Hun har også andre bekymringer. François Hollande, som er far til hennes fire barn og sosialdemokratenes partileder, synes å mistrives i Ségolène Royals skygge. Samboeren ble nylig sitert i Le Monde: “Problemet med Ségolènes karisma, er at hun ikke har noen.”Jeg så Sarkozy i New York i oktober 2004 da han holdt en tale om innvandrerkvotering. Da vi vekslet noen ord etter foredraget, spurte jeg om hva han ser på som Frankrikes største utfordring. Han svarte: Problemet er at vi i for mange år har latt forslag for endring blitt torpedere med snakk om «amerikanske tilstander» – resultatet er at det er mye i Frankrike som… (han lette etter ord) de fleste innser at trenger å endres. Og det er her hans styrke ligger. Sarkozys håp om å bli Frankrikes neste president vil avgjøres av hvorvidt franskmenns ønske om forandring er sterkere enn frykten for det samme.