Bergens Tidende 26 august 2016
En gang var Norden kjent for vår skjønne litteratur – i dag er mord vår litterære paradegren, slik det var i vikingetiden. I sagaene er drap dagligdags, som da Tororm nektet å betale tilbake pengene han hadde lånt fra herr Ormstunge og «Gunnlaug hogg han da straks banehogg. Kongen takka han for verket.» Siden den gang har samfunnet blitt fredeligere og litteraturen voldeligere.
Krim ble lenge ble sett på som et hakk over journalistikk og hakket under litteratur. Slik er det i grunnen fortsatt. Mange av krimforfatterne er moderat vellykkede journalister. Sjangeren har en funksjon. På sitt beste er krim en form for mentalhygiene. Aristoteles kalte dette katarsis – handlingsforløpet gir mottakeren utløsning for oppdemmede negative følelser gjennom å vise oss det vi frykter. Spenning bygges opp og opp og opp til det cymbal-skingrende bristepunktet.
Den påfølgende forløsningen etterlater mottakeren i en behagelig tilstand av åndelig tomhet. Indre stillhet er blant vår tids etterspurte varer. Det har vært med å gjøre Nordisk krim til en pengemaskin under varemerket ‘Nordic Noir.’ Begrepet har ingen dypere mening enn at svart er mørkt og at ordene rimer som coka cola. Et utall forfattere har nå sine små mord-franchiser hvor en skadeskutt etterforsker piskes ut for å oppklare en endeløs rekke brutale drap.
All heder til våre hjemlige Riverton-vinnere, men det er svenskene som har gitt sjangeren det den måtte ha av fellestrekk. Det hele startet i 1965 med mordet på en 27 år gammel jente som het Roseanna McGraw. Hun ble funnet i Göta kanal og mannen som ble satt på saken var Martin Beck. Maj Sjöwall & Per Wahlöö skilte seg ut med sin realisme. Mordene var troverdige, etterforskningen ble utført på realistisk vis og morderen hadde et troverdig motiv.
Og her lå det geniale. Mordet var en indikasjon på en uforløst spenning i samfunnet. Slik ble krim til samfunnskritikk. For marxistene Sjöwall og Wallöö var kriminalitet ofte et utslag av samfunnets tilkortkommenhet. Men nordisk krims foreldrepar hadde også en annen motivasjon. De ville avsløre de skandinaviske samfunn som fortiende og underkuende, under en tynn ferniss av modernitet.
Folke Bengtsson drepte Roseanna fordi hun var en frigjort kvinne som tok initiativ til uforpliktende sex. Folke og Roseanna er to parallelle skjebner som speiler hverandre. Det fremstod som innsiktsfullt, det fremstod som troverdig. Som den norske utgivelsens vaskeseddel i 1967 uttrykte det: «… så realistisk at leseren får [følelsen] av at dette er ingen roman, men en reportasje om et mord som virkelig har hendt». Realismen skilte nordisk krim fra Agatha Christies mystiske mysterier og Dashiell Hammetts hevnere med pistol og promille.
Senere, da stafettpinnen endte hos Henning Mankell gikk krim fra å diagnostiere den skandinaviske velferdsstaten til sjampanjesosialistens forståelse av global urettferdighet. Forbrytelsen er en politisk handling. Med Stieg Larsson fikk sykdommen sin entydige diagnose: Den konservative hvite heterofile mannen gjorde det. Den forknytte Folke Bengtsson med sin kjedelige jobb og morskompleks blir til den fasistiske kapitalisten og sportsmorderen Martin Vanger.
Krim er i grunnen en fantasiløs sjanger, litteraturens svar på Country & Western. Et mord er begått og det blir oppklart. Igjen og igjen. Noe av appellen til Nordisk krim skal vi tro Steven Peacock, som har skrevet en bok på emnet, ligger i konteksten. Fellesnevnere han mener å se inkluderer den menneskelig mislykkede etterforskeren. Likeså de dystre beskrivelsene av nordisk natur som speiler hovedpersonenes indre liv. Et annet aspekt som går igjen, er at boken ender med pågripelsen. Tilståelsessekvensen – obligatorisk i britisk krim – og domsavsigelsen – et hovedelement i amerikansk krim – utelates vanligvis.
Et annet aspekt, er hvordan forbrytelsen sier noe om samfunnet, slik Sjöwall og Wallöö i sin tid gjorde. Nyere Nordisk krim har beholdt samfunnsrammen, men har mistet den samfunnskritiske impulsen. Det er ikke samfunnskritisk å resirkulere 70-tallets verdensanskuelse. Det er påtakelig hvordan en sjanger som pryder seg med sin realisme i liten grad reflekterer grov kriminalitet slik den faktisk forekommer i Skandinavia. Minoriteter er like underrepresentert i bøkene som de er overrepresentert i skandinaviske fengsler.
I nyere tid har økende forutsigbarhet blitt forsøkt oppveid i form av sadisme knyttet til ugjerningen. Skalaen er stor-større-størst. I så måte har siste generasjon av nordiske krimforfattere holdt på det som endret seg og endret på det som var permanent. Roseanna er blitt et massemord, men morderen er fortsatt Folke. I en verden hvor etterligning er den ærligste form for smiger har tastatur-klaprere fra Polen til Korea skapt mer virkelighetsnære versjoner av Martin Beck, Kurt Wallander og Lisbeth Salander.
For mens Sjöwall og Wallöö søkte troverdighet er den siste generasjonen av Nordisk Noir blitt en Hollywood-pastisj. Mens de gamle utfordret samfunnets sannheter, har realisme og virkelighet senere skilt lag. Stieg Larssons verden er like fjernt fra virkeligheten som Poirot. Han kamuflerer dette gjennom å skru opp drapsvolumet til full snøff. Hadde ikke forfatteren vært feminist med bolleklipp ville vi kalt det spekulativt.
Bestialitet kan ikke kompensere for forutsigbarhet, ikke i lengden. Ved å gå bort fra den virkelighetsnære samfunnskritikken som var kilden til suksess sykner Nordisk krim nå stille hen. Nordisk Noir har «blitt like passé som lørdag på Ikea», slik et bransjeskrift nylig uttrykte det. Snart kommer fjerde sesong av Broen. Jeg vil nødig ødelegge spenningen om hvem som har slaktet de ørten kvinnene, men følg med på den rike hvite heteroseksuelle mannen.