I VG, fredag 17.desember, 2010
Hva sier Wikileaks om forholdet mellom Norge og USA?
Wikileaks-avsløringene viser at forholdet mellom Norge og USA er dårligere enn mange var klar over. De dårlige relasjonene ervervet under Bush-årene synes å ha blitt overført til Obama-administrasjonen. Det vil overraske mange. Regjeringens mye omtalte Refleks-prosjekt hadde gitt et helt annet bilde av Norges omdømme i utlandet.
Over de siste årene har nedturene mellom Oslo og Washington kommet tett. Fra forslag om boikott av Israel, til forsøkene på å stikke kjepper i hjulene på NATOs østutvidelse og uvilje mot å sette inn styrker sør i Afghanistan. Norge og USA har gang på gang funnet seg i forskjellige leire.
Enkelte uenigheter kunne vært unngått. Wikileaks viser Amerikansk oppgitthet over hva som oppfattes som norsk uforutsigbarhet. Norges omfavnelse av Hamas og manglende vilje til å ta terrortrusler mot den amerikanske ambassaden på alvor, har forsuret relasjonene unødvendig. <a onblur=”try {parent.deselectBloggerImageGracefully();} catch(e) {}” href=”http://4.bp.blogspot.com/_WAumyl_fins/TQyQlqFHduI/AAAAAAAAAOU/oMoRikctajs/s1600/237px-Wikileaks_logo.svg_.png”><img style=”float:right; margin:0 0 10px 10px;cursor:pointer; cursor:hand;width: 138px; height: 320px;” src=”http://4.bp.blogspot.com/_WAumyl_fins/TQyQlqFHduI/AAAAAAAAAOU/oMoRikctajs/s320/237px-Wikileaks_logo.svg_.png” border=”0″ alt=””id=”BLOGGER_PHOTO_ID_5551971417266288354″ /></a>
Den gjensidige tilliten er svekket. Mangelen på sympati for hverandres standpunkter er slående. Norge kan ikke regne med spesialbehandling i Washington, like lite som Amerikas representanter kan vente å bli behandlet med forståelse av norske politikere, noe ambassadesaken viste.
Det mest slående bildet på tingenes tilstand er at Norges statsminister ikke har blitt invitert til Det hvite hus, verken under President Bush, eller President Obama. I motsetning til de fleste andre NATO-medlemmene. Norge har inntatt en dissidentrolle. Prisen har vært tap av plassen blant USAs næreste allierte.
Siden årtusenskiftet har Nordmenn og Amerikanere skuffet hverandre på nye og uventede måter. Fra et Amerikansk synspunkt smerter det å se at en så stor og så langsiktig investering i Norges sikkerhet har skapt så lite godvilje. Man lar seg overraske av den rutinepregede antiamerikanismen som preger norske medier og de folkevalgtes manglende vilje til å forklare og forsvare Amerika for et norsk publikum.
Fra norsk hold er det sjokkerende å se USA handle på måter som går på tvers med det vi oppfatter som våre fellesverdier. Mange mener at USA bør ta en mer nyansert linje i Midtøsten, at de burde gå i bresjen for en global klimaavtale og stengt Guantanamo; at de burde støtte FN mer effektivt. Og de burde latt være å innvadere Irak. Kort sagt hadde USA ikke hatt vondt av å være litt mer som Norge.
Det er flere årsaker til at forholdet mellom Norge og USA har gått fra vennskap til fremmedgjøring. Norges vilje til å tale Roma midt imot er noe av grunnen. Standhaftighet kan ha sin pris. Men svekkelsen er slik det framstår i dokumentene også et resultat av norsk selvgodhet og dobbeltkommunikasjon. Mangelen på fokus som har preget norsk utenrikspolitikk kan også ha spilt en rolle.
Norge sliter med å tilpasse seg tapet av den at den privilegerte rollen som vår sentrale geopolitiske plassering ga oss under den kalde krigen. Med USAs fokus rettet mot andre deler av verden kan ikke Norges lengre vente særbehandling. President Obama bruker sin tid på stater som bidrar til å løse globale utfordringer – slik USA ser dem.
Det finnes to hovedmåter for allierte å forholde seg til USA; den britiske og den franske. Den første innebærer at et land innser at det er umulig å forme verden alene og at innflytelse hos verdens mektigste land avhenger av å spille på lag. Den andre aksepterer ikke slike føringer og velger heller alenegang. Interessant nok kan Norge i forholdet til USA i dag kan sies å være mer «fransk» enn Frankrike, mens Danmark er mer «britisk» enn britene.
Til tross for all dialogen har Utenriksdepartementets Reflekts-prosess har gjort lite for å klargjøre hvor Norges utenrikspolitiske interesser egentlig ligger. Der enkelte ser en «multidimensjonal mosaikk» – ser andre «full fart i alle retninger». Man kan spørre seg om Norge fører for mye utenrikspolitikk? Uklarhet ikke av det gode for småstater som Norge. Et lands utenrikspolitikk må være klar og utvetydig. De som forsøker å gjøre alle til lags, kan lett ende opp med å falle mellom to stoler.
Wikileaks-saken er en unik hendelse. Aldri før har Norske politikere i så klare ordelag og i så stor detalj fått vite hva vår viktigste allierte egentlig mener om dem. Det er allikevel grunn til å berolige dem som frykter at avsløringene vil ødelegge forholdet mellom Oslo og Washington. Norge og USA er forbausende like. Vi deler misjonsiveren og ser på oss selv som legemlig-gjøring av universelle verdier. De sikkerhetspolitiske båndene forblir tette og fortøyd i gjensidig egeninteresse.
Wikileaks-dokumentene har på få dager lagt fram flere års kritikk av norsk utenrikspolitikk. Det hele er nesten for kondensert, omtrent som å tygge buljongterninger hvor smaken først trer fram når den tynnes ut med et glass vann. En slik fortynningsprosess er uten tvil alt i gang i Utenriksdepartementet. Hva er diplomaters private synsing og hvilke passasjer vitner om USAs offisielle syn på Norge?
Det ligger stor definisjonsmakt i å holde pennen som skriver historien. Wikileaks er så smertefull, mest fordi dokumentene bryter med det selvbildet som makthaverne har konstruert. Det har over de siste par årene oppstått en ny sjanger, hvor politisk polemikk blandes med byråkratisk form. Dette er bøker med offisielt klingende titler som under dekke av folkeopplysning har forklart at norsk utenrikspolitikk er, for å si det med Pangloss, ‘den beste av alle verdener’. Ved siden av de mange udiskutabelt uheldige sidene ved wikileaksavsløringene, kan de ha en positiv effekt: å bringe Norges selvbilde i nærmere samsvar med hvordan verden ser oss.
