Fra sekulær idealisme til kristen realisme.
Trykket i Verdens Gang 10.01-2010
I 1929 ble Nobels fredspris tildelt USAs utenriksminister Frank Kellogg. Året før hadde han overtalt stormaktene til å forby krig. Blant dem som ratifiserte den historiske Kellogg-Briand-pakten, var den demokratiske verden, pluss Tyskland, Japan og Italia. Verdensforbedrerne jublet. Men evigvarende fred er lettere å fremme teori enn i praksis. Knapt et tiår senere brøt en ny verdenskrig ut.
Åtte tiår senere, i 2009 vant en annen amerikaner, Barack Obama fredsprisen. I følge komiteens begrunnelse, var det Obamas idealisme som gjorde ham fortjent til prisen. Hans visjon om en verden uten atomvåpen ble fremhevet. Ute i verden ble tildelingen møtt med vantro. Prisen var grunnet i intensjoner, ikke resultater. Like viktig var det at hans misjonerende idealisme på overraskende kort tid hadde mistet mye av sin tidligere glans.
Det var en vanskelig tale for Obama. Skulle han skuffe sitt vertskap eller skulle han risikere å bli latterliggjort på hjemmebane? Obama søkte ikke tilflukt i vidløftig idealisme, men gikk i stedet rett på sak. David Brooks i New York Times kalte «Oslotalen» den viktigste talen i Obamas presidentskap, kanskje i hans liv. I den rutinemessige applausen valgte de fleste norske kommentatorer å overse hvor dypsindig denne talen var – og i hvor stor grad den utfordrer norsk utenrikspolitikk.
Før han ble president ble Obama spurt om hvem som var hans favorittfilosof. Han valgte en amerikansk teolog med et vanskelig tysk navn; Reinhold Niebuhr (1892-1971). Dette var ikke intellektuelt snobberi. Både krigsopptrappingstalen ved West Point og fredspristakketalen i Oslo i år er skoleeksempler på Niebuhrs kristenrealistiske tilnærming. Det blir kanskje mest åpenbart i Obamas henvisning til den paradoksale nødvendigheten av å balansere «to tilsynelatende uforenlige sannheter» – at krig både er dårskap og nødvendig.
Barack Obama gjenoppliver den kristenrealismen som preget liberal tenkning under den kalde krigen. Han snakker om «den grunnleggende motsetning i den menneskelige natur» mellom kjærlighet og ondskap. Denne kampen er spesielt merkbar i begrunnelsen for krig for å forsvare rettferdighet. Niebuhr selv avskrev mye av kirkens pasifistiske tankegods som verdensfjernt. Obama fremhevet samme logikk i Oslo «den harde sannheten at vi ikke vil kunne utrydde voldelig konflikt i vår levetid». Senere understreker han «Jeg møter verden slik den er ».
Niebuhr er best kjent for å ha forent den protestantismen med realitetene i moderne politikk og diplomati. Politisk hørte han hjemme på den liberale fløyen i amerikansk politikk. Han støttet borgerrettighetsbevegelsen hvor han ble en sentral inspirasjon for Martin Luther King. Det er kanskje gjennom King at Obama oppdaget han. Niebuhr selv delte denne bevegelsens tro på syndens makt. I likhet med Luther mente han at mennesker har like stor kapasitet for det onde som det gode og hvis vi ikke er på vakt vil det onde vinne. Dette gir han en heller pessimistisk verdensanskuelse.
Hvis en realist er en idealist som har blitt ranet av virkeligheten, så var Niebuhr en realist. Etter å ha latt seg rive med av mellomkrigstidens pasifistbølge, tok han et nådeløst oppgjør med den idealisme og sosialisme som preget protestantisk kultur forut for depresjonen og 2. verdenskrig. I 1947 skrev han om «de to typer utopisme». Hard utopisme kan sies å være læren til dem som mener seg å legemliggjøre det fullkomne fellesskap og derfor ha moralsk mandat til å bruke makt mot dem som mener noe annet. Myk utopisme er læren til dem som ikke hevder å være fullkomne, men som tror seg å være denne tilstandens fødselshjelpere.
I den førstnevnte kategorien plasserte Niebuhr totalitære ideologier som nazisme og kommunisme, i den sistnevnte plasserer han velmenende verdensforbedrere. Myk utopisme var i Niebuhrs øyne ikke ondartet – bare sentimental og irrelevant. I denne kategorien satte han Kellogg-Briand-paktens retorisk avkall på krig og manglende vilje til å forstå de reelle politiske og økonomiske motsetningene som samtidig drev verden mot krig.
Det var aldri noen tvil om at Niebuhr var motstander av urettferdighet og undertrykkelse. Men det var heller aldri noen tvil om hans forakt for naivitet og symbolpolitikk som symbolpolitikk som i Obamas ord «ikke tar hensyn til historiens lærdommer, menneskenes svakhet og rasjonalitetens begrensninger». I hans første hovedverk, «Moral Man and Immoral Society» hevder Niebuhr at gode intensjoner ofte krysses med vrangforestillinger og feil virkemidler, som igjen resulterer i sammenbrudd som avføder nettopp det som initiativet var ment å avverge.
Etter Vietnamkrigen gikk de fleste bort fra Niebuhrs tankegods. Det ble umoderne å snakke om ondskap. 1990-tallet så en oppblomstring av både hard utopi i form av neokonservatisme og mykutopi som trodde på den grunnleggende godheten i menneskenaturen. Enkelte la skylden for konflikt på våpnene og arbeidet for nedrustning. Noen fant svaret i språkets iboende diskriminering – de fant løsningen i politisk korrekthet. Andre fikk det for seg at konflikter ikke skyldes harde interessemotsetninger, men misforståelser som kan oppklares ved dialog. Andre igjen baserte sin utenrikspolitiske tenkning på å være mot hva enn George W. Bush var for. Hvis Bush var en idealistisk nasjonsbygger, så ville de bli realister.
Under Obama har USA gått bort fra misjonerende idealisme som mål for utenrikspolitikken. Obama er ingen visjonær eller noen stor strateg, men snarere en pragmatisk koalisjonsbygger. Således er Obamas tilnærming mindre styrt av overordnede multilaterale prinsipper – slik som var tilfellet med hans forgjenger Woodrow Wilson – enn av søk etter effektive løsninger for kollektive politiske problemer. Obama synes å ha lånt Niebuhrs pragmatisme og hans favorittspørsmål: hva virker?
Til tross for nordmenns sterke og varige interesse for utenrikspolitikk, er det forunderlig lite debatt om grunnlinjene i vår egen utenrikspolitikk. Mens Obama velger seg kristen realisme er norsk utenrikspolitikk basert på sekulær idealisme. Utenriksminister Jonas Gahr Støre gjeninnførte interessebegrepet, men først etter å ha utvidet det så mye at det ble tømt for innhold. Vi har enda til gode å se hvor nært engasjementspolitikken var beslektet neokonservatismen. Engasjementspolitikken har kommet i tre inkarnasjoner, Den humanitære stormakt, Fredsnasjonen og – mest nylig – Miljøforegangslandet. Den idealistiske ånden lever fortsatt i norsk utenrikspolitikk, den være seg tapper, tåpelig eller vemodig.
Det krever mot å virke ydmykt for en sak heller enn å sole seg i sine gode intensjoner. Kan hende ville det være bedre om Norge lærte av Obama og rettet mer fokus på å forholde seg til verden slik den er? Hvis vi noen gang skal velge en annen vei, vil vi finne fast grunn under føttene i Niebuhrs mest berømte bønn – Herre, gi meg sinnsro til å godta de tingene jeg ikke kan endre; Mot til å forandre de tingene jeg kan; Og visdom til å vite forskjellen.