BERGENS TIDENDE 08.03.2015 Side 2-3 – Seksjon: leder – Del: 1
Naturligvis har muslimer et spesielt ansvar for å ta avstand fra islamisme.
Vi tyskere kan fascisme! …er ikke en uttalelse du ønsker å høre fra en tysk politiker. Det var februar 2008 og den amerikanske delegasjonen til den årlige sikkerhetskonferansen i München forsøkte å knesette et nytt prosjekt: - Vesten har en ny fiende …
Jeg sto i ytterste sirkel av tilhørerne der Bob Kagan gjorde sitt beste for å selge inn sin nye kongstanke – Islamofascisme. Motparten, en tysk parlamentariker fra partiet De Grønne, ble rødere og rødere for hver gang hans påbegynte svar ble overhørt. Til slutt formelig hvinte han ordene som var ment å forklare hvorfor merkelappen aldri vil fungere i Tyskland.
Tanken om Islamisme som en totalitær ideologi springer ut av en forskningstradisjon hvor Hannah Arendt først så likhetstrekk mellom kommunistiske, nazistiske og fascistiske systemer. Islameksperten Mehdi Mozaffari* bygger videre på dette når han hevder at islamisme er den fjerde av mellomkrigstidens totalitarismer. Harvard-historikeren Niall Ferguson slutter seg til: «Islamistisk ekstremisme er i dag, som bolsjevisme i fortiden, en væpnet doktrine».
Religionsforskeren Mattias Gardell kaller slikt snakk for «islamofobi». «Islamofobi» er et sleipt begrep. Diagnosen er konstruert for maksimal injurierende kraft og minimal presisjon. Det har sin stamme fra xenofobi, altså «fremmedfrykt». Tanken er at de som overskrider denne nye grensen, er for rasister å regne. Men «islamofobi» lar det bevisst være uklart om dette dreier seg om kritikk av en religion, religiøs praksis eller det troende enkeltmennesket.
Islamofobi (og troverdige trusler om vold) gir islam en særstatus. Mens andre norske religioner må tåle respektløs omgang, skjermes islam. Dette kommer naturligvis av frykt. Vestlige ledere er nesten komisk respektfulle når de frikjenner islam for handlinger utført i dens navn. Slik har vi kommet dit hen at lyden av automat-ild og Allahu Akbar-rop passer med omkvedet om at dette «har ingen ting med Islam å gjøre», slik egg passer med bacon, lakris med laks og Brann med antidepressiver.
Hvorfor så steile fronter? Professor Fredrik Stjernfelt mener å se to leirer hvor «den ene fløyen vil angripe islam som sådan, den andre vil forsvare islam som sådan». Han ser en høyreside som anser islam som helhet, for å være problemet og en venstreside som mener at problemet skyldes noen få, isolerte tilfeller «som egentlig ikke har noe med islam å gjøre».
Grunnen til politikernes insisterende toleranse, er at de fleste muslimer ikke er islamister. De har lidd mye urettmessig mistenkeliggjøring. Grunnen til at enkelte forskere insisterer på at islamisme har noe med islam å gjøre kommer av en like viktig og riktig innsikt: Islamisme springer ut av islam, og dens manglende skille mellom religion og politikk.
Moderne statsvitenskap har ikke klart å forklare hvorfor islam, en religion som lenge syntes stadig mer sklerotisk og irrelevant, nå har vendt tilbake som en livskraftig, sint ideologi. Det virker fornuftsstridig at den mest intolerante og konservative formen av islam, wahhabismen, har vunnet frem i sammensatte innvandrermiljøer som sokner til et bredt spekter av muslimske tradisjoner.
Islam åpner for høyst ulike livsanskuelser. For den vestlige leser virker Koranen ensformig, ja bent frem kjedelig, med sine endeløse gjentakelser. Kanskje hadde orientalisten Aloys Sprenger rett da han hevdet at boken er «låst med syv segl» for vestlige lesere – som bare kan brytes ved å lære arabisk som morsmål. Arabisk er vrient. Det er kanskje derfor boken «Islam for Dummies» er populær lektyre blant aspirerende fremmedkrigere.
Sosiologen Olivier Roy beskriver islamisme som en form for identitetspolitikk. Han hevder at islamisme ikke er noe nødvendig biprodukt av islam. Snarere er islamisme et resultat av den innvandrede muslimens møte med Vesten, altså fremmedgjøring trigget av det møtet med moderniteten. Gapet mellom ens indre identitet som muslim og et til tider avvisende vestlig samfunn kan gjøre en kompromissløs, krigersk identitet attraktiv.
Dette forklarer hvorfor islamisme appellerer sterkest til 2. og 3.-generasjons innvandrere. Radikalisering som følge av et ublidt møte med det moderne er en velkjent radikaliseringskilde; vi har sett lignende fremmedgjøring blant de unge som i tidligere generasjoner ble anarkister, nazister eller medlemmer av AKP-ml. De ideologiske villfarelsene endrer seg, men den underliggende psykologien forblir den samme.
Oppblomstringen av islamisme er et problem, delvis på grunn av kvanta. Det lever anslagsvis 19 millioner muslimer i EU. Små prosenter blir til mange islamister. Det er ingenlunde sikkert at kombinasjonen av inkludering og fortielse vil føre frem. I en britisk meningsmåling fra februar viste det seg at 27 prosent av de spurte britiske muslimer sympatiserer med terroristene som massakrerte Charlie Hebdo-redaksjonen i Paris.
Antallet islamistiske fremmedkrigere har vokst kraftig siden Afghanistan-krigen på 1980-tallet. Syria-konflikten har gjort jihad populært. Thomas Hegghammer opererer med at over 10.000 islamistiske fremmedkrigere fra rundt 80 land har sluttet seg til kampene. Over 3000 av disse kommer fra Europa, om lag 100 av dem fra Norge.
Norge har gjort forbausende lite for å hindre dette. Det er merkelig, gitt at sikkerhetstjenesten mener hjemvendte ekstremister med våpentrening høyner sjansen for terroristangrep. Faren er at slik påregnelig terror vil fremprovosere en motreaksjon i flertallsbefolkningen når siste rosetog er gått. Da vil halvhjertet avstandtagen og moskeens insistering på «han holdt seg mest for seg selv» kunne tolkes i verste mening.
Problemet ved å «forene islam med vestlig modernitet» er større enn ‘islamofobi’-tenkerne erkjenner og det har mindre å gjøre med religion enn hva talsmennene for ‘islamofascisme’ tror. Løsningen synes å være å behandle islam som en vanlig norsk religion, med de plikter og rettigheter det medfører. Det vil si at moskeen har et spesielt ansvar for å luke ut islamister. Norske muslimer må slutte å late som om de står med et bein i to verdener. De står med begge bein i Norge og ventes å oppføre seg deretter.