Stendahls storverk Rødt og Sort fra 1830 handler om brytningstiden i Europa, de kaotiske årene som ledet opp mot revolusjonsåret 1848, starten på borgerskapets dominans: Som har bestått frem til i dag.
Tittelen anses å referere til spenningen mellom det geistlige og det sekulære. Kanskje dette ordbildet kan være passende for vår tid? Denne gangen er det en pågående global strid mellom to ulike tankesett; multilateralisme og stormaktspolitikk. Mens Norge fremdeles klynger seg til en «FN-ledet verdensorden» som i målet medvår utenrikspolitikk, er dette i dag tilnærmet utenkelig.
Det er også en strid mellom et internasjonalt etablissement, som gjennomgående er liberale internasjonalister og – til nå – utestengte konservative realister. Sistnevnte har i økende grad demokratisk mandat, mens førstnevnte har forskanset seg i institusjonene og langs de moralske høydedragene.
Jeg vil ikke bruke tid på å beskrive det multilaterale verdensbilde, de fleste i Norge vil være godt kjent med tanken om en verden organisert på velvillig dialog mellom gradvis mindre uavhengige stater innenfor rammen av internasjonale regimer og institusjoner, forvaltet av liberale eliter.
Men hva er stormaktspolitikk? En tenkelig definisjon er en verden der sikkerhetssøkende stormakter har brutt ut av de etablerte rammene for mellomstatlig samkvem og opplever seg betvunget til å konkurrere skarpt med hverandre. Den enes gevinst anses å være den andres tap.
I denne verden handler det ikke om verdier og normer, men om makt og interesser. Dette er en transaksjonspreget verden der en stats makt er direkte proporsjonal med dens evne til å forsvare sine nasjonale interesser. Stormaktspolitikkens valuta er økonomisk tyngde, ja -og produksjonskapasitet.
Vi skal heller ikke glemme teknologisk lederskap og allierte følgesvenner, men viktigst av alt, er evnen til å føre krig. I stor skala, over tid. I stormaktspolitikken finnes det ingen hederspris til humanitære stormakter. Historikeren Tony Judt sa engang: ‘alle stormakter er arrogante, det bare har seg at USA er den eneste som finnes’.
I dag er det mange stormakter. Det er naturligvis fristende å la seg rive med i personifiseringen av stormakter i deres ledere, som er klikk-journalistikkens levebrød. Og allikevel er det viktig å høre signalet i støyen. Og signalet er at stormaktene breier seg mer enn før. Det er ikke personlig.
Det verste eksemplet på dette, er Russlands krig mot Ukraina, men på det amerikanske kontinentet opplever Danskene at USA vil overdra Grønland. Monroe-doktrinen er virksom og under utbygging. Også andre steder ser vi det samme.
Kina er ikke redde for å bruke sjømakt for å presse Vietnam og Filipinene over atoller de ikke anses å ha hevd på. Også Indias naboland klager over at den oppadstigende stormakten foretrekker diktat fremfor dialog.
Det betyr ikke at verdensordenen nødvendigvis vil gå i filler. Kynikeren Machiavelli påpeker i Prinsen at trikset er å bli ansett som å være moralsk og regelbunden, men å ikke være det. Det bidrar til å forklare nyhetskaoset av kolliderende historiefortellinger der stormaktene sminker sine virkeligheter.
Og skal vi være sannferdige, er det også et tegn i tiden at stormaktene bygger opp følgerskarer som forventes å støtte deres geopolitiske målsetninger – og deres narrativer – også når de er beviselig usanne. I dette er det lettere å se splinten i motpartens øye enn bjelken i sitt eget.
Et annet trekk ved internasjonal politikk, som er drevet frem av de liberale multilateralistene, er oligarkenes inntog. Møtet i Davos, som starter om en ukes tid er på mange måter et utstillingsvindu for sammenfiltringen av politikk og pengemakt. Stadig mer utenrikspolitikk skrives av konsulenter med skjulte motiver og mørklagte sponsorer.
Verdens rikeste mann, Elon Musks, duopoli med Trump viser at ‘oligarkenes inntogsmarsj’ fremdeles spilles. Tid vil vise om hvor varig denne ordningen vil bli. Oligarker som forveksler nærhet til politisk makt med faktisk makt, har høy fallhøyde (ofte bokstavelig takt).
Historien viser dette – fra Krassus til Khodorkovskij. Så om det er slik at vi lever i en verden av Rødt og Svart, der den nedarvede autoritet bygget på autoritative tekster med et velfødd hierarki som forvaltere står mot den nye tids menn, av begge kjønn.
Hva skal så Norge gjøre? Det skoleflinke svaret er å fortsette som før, men mer fleksibelt. Leke med merkelapper; forklare at rødt er svart. Det er da betimelig å minnes mellomkrigstiden der utenriksminister Halvdan Koht bar havre til en død hest, Folkeforbundet, mens skyene samlet seg og alle hans lærde enetaler og franske språkkompetanse ikke hjalp han å se skyggen som vokste til den en dag omsluttet Norge og stjal vår frihet.
Så hvordan skal Norge forholde seg til stormaktspolitikken, dersom vi en dag våkner opp fra våre postmoderne dagdrømmer? Et første steg er å spørre et enkelt og svært vanskelig spørsmål. Hva har dette å si for Norge? En ikke-uttømmende liste vil inkludere:
1. Geopolitikk i Arktis • Nordområdene ser økende stormaktsrivaliseringen, spesielt mellom Russland, USA og Kina. Kjernen i dette er tilgang til ressurser, med suverenitetshensyn og sikkerhetsutfordringer som følge av dette. • Dette kan skaper press på Norges interesser på Svalbard og antarktiske – besittelser. Suverenitetshåndhevelse er ikke risikofritt for stater som har stormakter som naboer. Og på sanne tid: Ettergivenhet vil invitere overgrep.
2. Forholdet til Russland • Etter Russlands invasjon av Ukraina er Norges forhold til Russland anstrengt. Dette påvirker fiskerisamarbeid, naturvern og sikkerheten i nordområdene. Spørsmålet om utvidelse av NATO har et betydelig konfliktpotensial, som kan finne utløp i nord. • Norge må ha et fungerende forhold til naboen i øst, selv i denne svært vanskelige situasjonen. Rammene for en slik relasjon må tenkes grundig gjennom og formuleres slik at vi unngår misforståelser og feilkalkuleringer.
3. USA og Noges sikkerhet • Som NATO-medlem er Norge avhengig av alliansens kollektive forsvar. Europeerne har overbevist seg selv om at endeløse amerikanske forpliktelser kan kjøpes gjennom litt økte forsvarsbudsjetter. Det er et betydelig innslag av ønsketenkning her. • I årene da amerikansk overmakt var universelt akseptert, utstedte landet sikkerhetsgarantier uten tanke på å leve opp til dem. Disse overstiger landets evne til å leve opp til dem. Det er ikke sikkert USA vil komme raskt for å utkjempe andres kriger.
4. Relasjonen til EU • Norge er ikke medlem av EU, men har en tett tilknytning gjennom EØS-avtalen. Siden 1994 har dette vært et primært administrativt anliggende, knyttet til handels- og reguleringsspørsmål. • Norges incestuøse utenrikspolitiske eliter trekker gjerne EU- medlemskap opp av hatten som svar på ‘i-verste-fall-scenarier’. Men er EU egentlig noe sikkerhetspolitisk alternativ til USAs sikkerhetsgarantier? Nei. Det er et åpent spørsmål om unionen vil flettes eller flerres av understormaktspolitikkens sentrifugalkrefter.
5. Nye stormakter • Det er ikke bare Russland som forsøker å etablere innflytelsessfærer, eller knytte handel til geopolitisk lojalitet. For Norge som er en åpen frihandelsøkonomi vil det være kontinuerlig krevende å handle globalt, uten å ta del i geopolitikken. • Og på samme tid ventes det at mye av veksten i verdensøkonomien i kommende tiår vil komme fra Asia, og fra mellomakter som Indonesia, Filipinene, Tyrkia, Brasil, Etiopia, Saudi Arabia, med flere. Disse synes å bli stadig mer selvbevisste, ærekjære og mindre mottagelige for norsk godhetsposering.
6. Flyktninger og migrasjon • Norge har håndtert globale flyktningkriser gjennom innvandring. Antallet innvandrere i Norge har mer enn tredoblet seg de siste tjue årene. Ved inngangen til 2022hadde over en million personer i Norge innvandrerbakgrunn.
Siden da har tallet økt kraftig. • Det er upopulært å si dette, men store innvandrergrupper som ikke setter Norge først kan bidra til å komplisere utenrikspolitikken og undergrave den høye grad av indre samhold som er småstatens store styrke.
Det må kunne avfyres skudd noe sted i verden uten at Norge får tusener av migranter. Hva svarene på disse spørsmålene skal være, burde vært gjenstand for demokratisk debatt. Uheldigvis har norsk utenrikspolitikk blitt preget av stadig mindre innsyn.
UD deler så lite som mulig og utenriksjournalistikken er pinlig servil. Stortingets Utenriks- og forsvarskomite virker tidvis å være mer et reisefelleskap enn et debattforum.
Dessverre kan det virke som om at åtte av ti partier på Stortinget har vendt seg til at Arbeiderpartiet og Høyre tar seg av utenrikspolitikken. Disse partiene ønsker å fremstå som nytenkende, mens de fortsetter som før.
Det er grunn til å spørre om de to partiene egentlig forvalter noe ‘utenrikspolitisk konsensus’? Gaza viste dette. ‘Full fart i alle retninger’ kan heller ikke begrunnes demokratisk.
De to har sammen langt under 50 prosents oppslutning. Praksis der Ap og Høyres operatører – i praksis- kjøper jobber til hverandre etter tur, fremstår korrupt. Så får vi sette ned et utvalg, da?
Nei, heller ikke denne hevdvunnede måten å kryste ut konsensus av divergerende meninger synes å virke slik det engang gjorde. Å sette ned et utvalg for å skrive en utredning hvis anbefalinger deretter blir lagt i en skuff har blitt en delegitimerende taktikk.
Det ville vært bedre å gi oppdraget til en enkelt person, slik Stoltenberg har fått i oppdrag å utrede en ny nordisk sikkerhetspolitikk. Jeg ville gitt et slikt oppdrag til en ungpraktiker, ikke en akademiker.
Kanskje Bård Nikolas Steen, som imponerte i Forsvarskommisjonen. Dersom vi forsetter på det sporet vi er nå, vil vi kunne ende opp som reaktive, en liten stat som kastes rundt som ei jolle på et stormfullt hav.
Dagens utenrikspolitiske konsensus har verlevd sin nytte, det funker ikke lengre: Om det noensinne egentlig gjorde det. Så hva må gjøres? Jeg tror et par momenter kan fungere som gulvplanker i en nytt tverrpolitisk utenrikspolitisk konsensus:
Vi må fokusere på spørsmål som er direkte knyttet til Norges kjerneinteresser i snever forstand og la sivilsamfunnet bedriveutenrikspolitiske fritidsaktiviteter.
Norge må investere mye mer i Norden. Ikke bare retorisk, men også i form av tid og ressurser. Uansett hva som skjer vil det være klokt å bygge opp et integrert skandinavisk forsvar innenfor rammen av NATO. Det vil kreve store investeringer og vanskelige politiske avveiinger. Og kanskje viktigst av alt.
Vi trenger et utenrikspolitisk generasjonsskifte. Sommerbarna fra de milde 1990—årene har hatt sin tid i stolen, det er på tide å slippe en ny generasjon til, ungdommen forstår – som kjent- samtiden bedre enn de pensjonstruede.
UD er overmodent for reform. Avdelingene bør omorganiseres, enkelte høvdinger bør omplasseres, insentivstrukturene bør omkalibreres, meritokratiet bør rekonstrueres, pengefett bør trimmes og 1/3 av utestasjonene bør dels stenges og dels sammenslås i nordiske enheter.
Og viktigst av alt: Norges nasjonale interesser skal være alfa og omega. Og en siste kjettersk tanke: Kanskje de altfor enige Ap og Høyre kan ha godt av å bli fratatt nøklene til UD i en periode? Kanskje det er eneste måten de kan la seg fornyes?