Trykket i ErlikOslo 27.06-2008
De brente en trollkar. I 1407 hører vi for siste gang fra Grønland i sagaene. Den norrøne bosetningen på øya var på dette tidspunktet i ferd med å dø ut. Jared Diamond forteller i boka Kollaps at klimaendringer gjorde at kornhøsten sviktet år etter år og det ble vondt å finne tilstrekkelig fór til å holde liv i buskapen gjennom vinteren.
Jeg har fulgt miljødebatten og må, trolig i likhet med mange av leserne, innrømme at jeg har skiftet mening flere ganger. Arbeidet som ligger bak FNs klimapanel virker overbevisende. Det synes trolig at verdens temperaturer øker raskere enn normalt og at dette igjen er knyttet til menneskeskapte CO2-utslipp.
Jeg må innrømme å ha mindre tillit til scenarioene som har blitt presentert for hva dette vil føre til. Her har det vært et påtakelig innslag av overbudspolitikk. Denne snikende mistanken om at scenariomakeri ofte sier vel så mye om fordommene til hånden som holder pennen, som det de gjør om framtiden.
Flere av de norske klimaprofetene er kjente ansikter. De samme som profilerte seg i debattene om hullet i ozonlaget, atomkappløpet og Chernobylulykken. De skal ha honnør for konsistens. For enkelte miljøvitere kan årsakssammenhengene endres, men konklusjonen er den samme. Det går til helvete.
Lista har vært lav i den norske miljødebatten. Gammeltestamentalske dommedagsprofetier har blitt bokført som «kritiske innspill». Golfstrømmen vil stoppe, havene vil stige metervis, Amazonas vil visne og menneskeheten vil dø ut. Når vil alt dette fryktelige skje? Om hundre år, eller kanskje om femten. Ja vel.
I en ny artikkel i tidsskriftet Science konkluderer Gerard Roe og Marcia Baker at klimaet er for komplekst for å kunne komme med presise prognoser.
Noe forsiktig kan vi kanskje stille spørsmål om miljøbevegelsen har modnet i takt med sin maktposisjon? Et tegn at dette ikke er tilfelle er mangelen på internjustis til å avskilte userøse elementer. I stedet ser man tegn til laugtenkning hvor feilsluttninger får stå uimotsagt og ikke-løsninger blir presentert som eneste alternativ.
Miljøvennenes har skapt en stemning av lummer intoleranse. Jeg minnes intervjuene forut for fjorårets nobelkonsert. NRKs reporter, stemmen tjukk av moralsk harme, avkrevde artistene svar. – Hva har DU gjort for miljøet? Hun hadde en miljøsynder foran seg; hun hadde moralsk mandat og hun hadde tenkt å bruke det! Som om svaret på klimautfordringen virkelig ligger i musikanters reisevaner.
Det er også lite tillitsvekkende hvorledes deler av miljøbevegelsen synes å sette likhetstegn mellom sin egen bankkonto og «miljøet». Det er kort vei fra å vise skepsis mot å statsfinansiere miljøbevegelsen, og å henges ut som miljøfientlig. Men er det nå egentlig slik at «når mynten i kistebunnen klinger, CO2 ut av atmosfæren springer»?
La meg ta dette litt lenger. I New York Review of Books påpeker Freeman Dyson at miljøbevegelsen har erstattet sosialismen som den største sekulære religionen. Det kan være noe i det. Det forklarer kanskje hvorfor venstresiden har tatt til miljøsaken med slik fynd og klem.
Antallet ansatte i den norske miljøsektoren er i rask vekst. Jeg snakker ikke her om naturvitenskaplige forskere om driller iskjerner og sender opp ballonger, eller økonomer som regner på hvor midlene tilgjenglig kan gi størst reduksjon i CO2. Jeg snakker om fotfolket: raskt utklekkede samfunnsvitere som kives om milliardene som nå skal «brukes på miljøet».
Miljøbevegelsen i Norge står nå ved en skillevei. Veivalget er enkelt. Skal vi satse på langsiktig arbeid basert på naturvitenskap, eller skal vi skape et 17-maitog av høysinnet symbolpolitikk? Dette at miljøvern har blitt lagt i samme portefølje som bistand kan tyde på at det bærer galt avsted.
Problemet med idealisme som utenrikspolitisk rettesnor er at når man gir seg selv målsettinger av typen «få ned temparaturen på planeten», er det ikke lett å vite hvor man skal starte eller hva som skal prioriteres. Gitt den monumentale oppgaven er det vanskelig å finne midler som faktisk vil nå målet.
Det er da lettere å sette et eksempel, drive symbolpolitikk. Opp med bensinprisen! Dusj kaldt! En milliard til «regnskogen»! Men er det slik at gode intensjoner er det samme som gode resultater? Ofte er det motsatt. Den store journalisten Kurt Tucholski satte det på spissen «Det motsatte av godt er ikke ondt, men godt ment».
Problemet med den slags sinnsstemning som omgir miljøspørsmålet er at sunn fornuft blir en handikap. De tåresprettende store pengeoverføringene som kommer fra politikere som ønsker å vise at de «tar dette på alvor» gjør uansett at man kaster seg på enhver ny agenda uten å serøst vurdere om dette er en god måte å oppnå de overordnede målsetningene.
Jeg sier ikke at Norge skal gi opp å lede innen miljøvern. Jeg sier tvert imot at vi bør ta klimautfordringen på alvor. Det vi si at vi bør tenke oss grundig om – ikke fyker full fart i alle retninger som en knuteløs ballong. Det krever tålmodighet og ydmykhet. Det krever at vi venner oss av med den behagelige livsløgnen at det å kaste penger på et problem, er det samme som å løser det.
Størrelsen på utfordringen tatt i betraktning, er det nødvendig å tenke langsiktig og planmessig. Det betyr at vi må samarbeide med andre, selv om det betyr at vi ikke får være «best» alene. Det vil si å bruke penger på naturvitenskaplig grunnforskning, ikke på samfunnsvitenskapelig synsing – selv om dette ikke fører til politisk gagnbare konklusjoner i inneværende stortingsperiode.
Tilbake til heksebrenningen på Grønland. Kollgrim ble brent på bålet for å ha drevet med trolldom. Som siste budskap fra en bosetting som kort tid senere gikk under kan jeg ikke fri meg fra følelsen om at det ligger en moral i denne historien. Når vi mennesker kommer opp i mot noe som er så stort at vi ikke klarer få armene rundt det, har vi en tendens til å finne noe vi klarer å gripe, selv om vi dypt nede vet at det ikke hjelper. Men så sier vi til oss selv – Noe må gjøres, selv om det ikke virker.