Gapet mellom retorikk og realiteter øker i en av Skandinavias merkevarer, den progressive justispolitikken.
Asle Toje
«Visst er han sterk, men ikke på en sånn bodybuildermåte – og melkehvit – du forstår det er jo ikke sol i fengselet». Kvinnen med kjetting-veske og glidelåsstøvler satt på en betongkloss utenfor høysikkerhetsfengselet Salberga. Hun kom fra sitt første stevnemøte med en innsatt og riktig kroet seg over opplevelsen. Jeg var kjent med at enkelte kvinner tiltrekkes av farlige kriminelle, men å se en i sine naturlige omgivelser var uventet – omtrent som å møte en elg.
Salberga ligger en halvtimes kjøring nord for Västerås. Jeg parkerte på de anviste gjesteplassene, ved siden av en hval av en BMW, som jeg skamfullt må erkjenne at jeg vet prisen på, 1,5 millioner. Som for å erklære nederlag etterlot min Toyota en pinlig inkontinent flekk på asfalten. Jeg gikk til sikkerhetsgjerdet, trykker på en knapp og fikk svar umiddelbart. En metallisk stemme avkrevde navn og personnummer og ba meg vente.
Tiden kortes av den høylytte praten fra kvinnen som tydeligvis nå kan krysse «ha sex med en morder» fra sine livsambisjoner. «Ingen fare», svarer hun på et spørsmål, «han er ikke ute før i 2030». Fangen jeg skal besøke, Ephraim T. Youhannes, soner 16 år for drap og slipper ut midt på 20-tallet. Han er ingen populær fange. Det tok mange forsøk å få besøkstillatelse. «Han får ikke mange besøk» sa en vokter, som trolig ikke skulle ha fortalt meg dette.
Da jeg kommer innenfor den seks meter høye ringmuren som omkranser fengslet blir jeg fortalt at jeg ikke får ta med noe inn. Ikke belte, ikke penn, ikke engang papir. Etter metalldetektoren følger kroppsransaking av to tatoverte voktere. Elektroniske ståldører låses opp og stenges bak oss på vei til besøksrommene. Interiøret er trist, som om de hadde fått i oppdrag å skape en barnevennlig atmosfære, men visste at de ikke kom til å lykkes.
Ikke kall det straff
Det er en etablert sannhet at Skandinavia har de snilleste av fengsler. Denne erkjennelsen bæres frem av systemets tilhengere og av det vitriolske kommentarfeltet som ledsager alle nyheter fra fengslene. Den slags utlendinger som tror Skandi-navia bare er en «r» fra Narnia, er spesielt entusiastiske. I en artikkel i The Atlantic kan professor Doran Larson knapt få fullrost hva han anser som skandinaviske fengslers ensidige fokus på rehabilitering: «Ingen straff er så effektiv som den straff der det ingensteds annonseres at hensikten er å straffe.»
Dette stemmer kun delvis. Sveriges tilbakefallsrate er omtrent som andre europeiske land; 40 prosent har begått nye forbrytelser tre år etter endt soning, ifølge Brottsförebyggande rådet. Hva Larson har rett i, er at vokabularet er blitt språk-vasket på maskinens silke-program. Her er det ingen straff, kun omsorg.. behandling.. mestring. En sentral inspirator, den norske kriminologen Nils Christie, skriver et sted: «I det sivile samfunn står verdier som godhet og tilgivelse sentralt», og legger til: «[…] straff betyr et brudd med disse verdiene.
Det kulturradikale etos dominerer fortsatt Skandinavias fengsler. De tre landene fengsler lite. Sveriges fengslingsrate er 53 per 100 000 innbyggere, en tiendedel av USA. Liten straffevilje synes ikke å føre til mer kriminalitet. Svensk kriminalitet har vært stabil siden 1990-tallet med rundt 15 000 anmeldte lovbrudd per 100 000 borgere. Men tallene skjuler et fall i vinningsforbrytelser og en økning i antall drap og voldtekter. Dette har skapt debatt.
Kjernen i debatten ble snart såørsmålet om høy innvandring har ført til mer kriminalitet. Kriminologen Jerzy Sarnecki påpeker at anmeldte lovbrudd ikke har økt i samme takt som innvandringen, og at det derfor ikke er noen klar sammenheng mellom de to. Nationaløkonomen Robert Östling har påpekt at kriminalitet kanskje ville vært lavere uten innvandring. I andre vestlige land har ikke kriminaliteten stabilisert seg i senere år, den har falt.
En indikasjon kan være at Skandinavias fengsler har stadig færre etniske skandinaver blant de innsatte. I Sverige er 53 prosent av de med lange fengselsstraffer er født i utlandet. De ellers datahungrige svenskene har ikke tall på hvor mange av de resterende som har innvandrerbakgrunn. Brottsförebyggande rådet sluttet å kartlegge sammenhenger mellom opprinnelse og kriminalitet i 2005. Studier av kriminalitet funnet en høyere andel registrert kriminalitet blant personer med innvandrerbakgrunn enn blant den øvrige befolkningen.
Mer vold
På møterommet er det en sofa, to stoler, en vannkoker. Toppene av pistrete furutrær skjemmer himmelen over fengselsmuren. På en hylle ligger et utvasket pledd og et håndkle, for de amorøse antar jeg. På bordplaten har noen rablet tre ord på engelsk: «Verdens Verste Ferie». Fangevokteren stikker hodet inn døren og peker på en ringeklokke, ved siden av en alarmknapp – «dersom du trykker på denne, kommer vi. Trykker du på denne, kommer vi raskt».
Fanger som ikke spiller sin tildelte rolle er et voksende problem for Kriminalomsorgen. Ikke alle blir snille av å behandles snilt. «De er veldig utfordrende», sier Nils Öberg, Kriminalvårdens generaldirektør til Helsingborgs Dagblad. Ifølge tall fra kriminalvårdens årsrapport har antallet grove voldshendelser i svenske fengsel økt med 20 prosent på fem år. Dette på tross av at antall innsatte har falt med 12 prosent. Sveriges TV4 har dessuten avdekket betydelig underrapportering av vold mellom innsatte.
Etter litt venting slippes Ephraim inn. Han er lavere enn jeg hadde ventet, om lag 170 cm, og smalere. Løftvektermusklene fra bildene som sirkulerte i pressen i forbindelse med rettsaken har forsvunnet. Han har smale hender og et fast blikk. Jeg ber ham om å fortelle om tiden i fengselet og han snakker, avbryter seg selv, starter et annet sted. Ephraim trives ikke på Salberga. Han vil bort.
Han hadde sin første slåsskamp på innsiden i Kumla-fengslet. «A tall swedish guy». Ephraim beklager at vi må snakke engelsk, men han mener han helt har mistet lysten på å lære svensk etter hva dette samfunnet har gjort mot han. Han mener seg å være uskyldig. Den høye svensken hadde mast på han og bedt om å høre en annen historie enn den han fortalte retten. Ephraim følte han måtte forsvare seg.
Etter dette ble han flyttet til den såkalte ‘Sexbunkeren i Norrtälje’, et annet av Sveriges sju høysikkerhetsfengsler. Der hadde han trivdes godt. Men så var han kommet i bråk igjen, denne gangen var det en araber som hadde angrepet han med en ‘shank’ – en penn som var blitt smeltet og kvesset som en kniv. Han hadde kommet opp bakfra og hugget Ephraim i halsen, men ute større skade.
Ephraim insisterer på at han var et tilfeldig offer. Da jeg sier det er vanskelig å tro, insisterer han. Ikke for siste gang under vårt tre timer lange møte. Yohannes er ingen mønsterfange. Han har gjentatte ganger fått advarsler på grunn av at han nekter å delta i pliktarbeid. Selv mener han «arbeidsterapien» der fangene skrur sammen sveisemasker eller pakker esker for 13 kroner timen, er for slavearbeid å regne.
I tillegg har han truet fengselspersonalet og brutt ordensreglene, mest grov munnbruk og utløsning av alarmen i utide. Selv mener han at personalet misbruker sin makt og trakasserer ham. Yohannes klageliste over soningsforholdene er meget lang. Etter at han ble angrepet i Norrtälje ble han isolert og nektet tilgang til sine bibler, noe justisombudsmannen har kritisert fengslet for. Etter å ha blitt angrepet krevde han å bli omplassert, det angrer han på nå.
Kriminologi
En sentral del av det skandinaviske straffeetos ble oppsummert av kriminologen Nils Christie i devisen «Det finnes ingen kriminalitet». Tanken er at kriminalitet er sosialt konstruert og at samfunnet derfor selv kan bestemme hvor mye kriminalitet det vil ha. I Nordisk Tidsskrift for Kriminalvidenskab (3/2005) viser Christie til at antall anmeldelser har tidoblet seg siden 1950-tallet, at fangetallet var mer enn doblet, og fortsatte: «Ett av botemidlene er å skape bevissthet om handlingers flertydighet, at handlinger ikke er, men blir».
Ikke alle kjøper dette resonnementet. Leif Petter Olaussen, som er førsteamanuensis ved Institutt for kriminologi ved Universitetet i Oslo ga sin egen institusjon følgende skussmål i Morgenbladet (23.11.2011) «Verken myndigheter, journalister, studenter eller andre kan vente å finne oppdatert forskningsbasert kunnskap om norsk kriminalitet ved dette instituttet.» Konfrontert med de som mente han var naiv, svarte Christie i et radiointervju på NRK: «Men er ikke det bare fint da?»
En annen nestor i kriminologi, Jock Young, erkjenner at faget har hatt en ideologisk slagside som nå utfordres: «Dette nye mønsteret [altså kriminologer som mener at kriminalitet finnes og at straff virker] står i kontrast til en generasjon med liberale meninger og forskning som hadde som mål å minimere politiets rolle og redusere deres antall. En kan til og med si at dette har vært skjult agenda for akademisk kriminologi siden 1800-tallet.»
Fengselspsykiateren Anthony Daniels, som skriver under vignetten Theodore Dalrymple, er prinsipiell motstander av å forklare kriminalitet som forståelige utslag av sosioøkonomisk ulikhet: «Problemet er at dette oppmuntrer en inklinasjon som mange forbrytere deler, en manglende vilje til å ta ansvar for egne handlinger.» Han mener kriminologene har bidratt til å normalisere og ufarliggjøre kriminalitet: «I min yrkeserfaring var det høyst uvanlig at den dømte erkjente skyld, eller utrykte anger».
Dalrymple mener omsorgs-fokuset hopper bukk over erkjennelsen av å ha voldt skade, som han ser som en betingelse for endret oppførsel. Yohannes er dømt for å ha voldtatt og drept et tilfeldig offer, Elin Krantz (27) i 2010. På tross av en omfattende bevisbyrde som inkluderte offerets DNA på hans undertøy, insisterer han på at han er uskyldig, at han er offer for en konspirasjon. Jeg spør om det også er andre uskyldige som soner på Salberga: «De fleste hevder de er uskyldige», erkjenner Yohannes resignert.
Hardere straffer
Noe av årsaken til at Skandinavia får så mye positiv omtale for sine fengsler, er at våre land praktiserte kriminologenes syn på miljø og diskurs som kriminalitetens kilder og omsorg som dens kur. I 2014 kunne The Guardian anerkjennende berette at siden 2004 hadde antallet innsatte i svenske fengsler falt fra 5 722 til 4.500, og i 2013 ble fire av landets fengsler stengt. Kriminalvårdens Nils Öberg artikulerte artikkelens overskrift: «Fengsel er ikke straff i Sverige. Vi får folk i bedre form.»
I fjor snudde denne trenden. Antall fanger begynte på ny å øke. Öberg rykket da ut i mediene og bad innstendig om at myndighetene må øke antall soningsplasser og fengsler. Han viste til erfaringene fra 1990-tallet, som var forrige gang Sverige reduserte fengselskapasitet mer enn kriminaliteten skulle tilsi. Da førte dette til rømminger, gisseltakinger og opptøyer. For ikke å komme dit igjen, må påtalemyndigheten tilføres nye institusjoner og inntekter, skriver direktør Nils Öberg i Dagens Nyheter (20.02.2018).
Dette kommer dels av en økning i antall grove forbrytelser. Antallet drap er raskt voksende, 113 i 2017, det samme er voldtekter hvor 7369 ble anmeldt i 2017. Men misforholdet mellom kriminalitet og fengselskapasitet kommer også av en annen, underkommunisert trend: at Skandinavias berømmelig lave straffenivå i de senere år endret seg. Dette er spesielt påtakelig i Sverige.
I løpet av de siste 20 årene har sett en dramatisk skjerping av straffenivå. Myndighetene har økt strafferammen for en lang rekke forbrytelser. I 1974 medførte «livstid» 14 år i fengsel, mens i 2013 hadde soningstiden økt til nesten 25 års fengsel. Genomsnittsstraffen for seksualforbrytelser har for eksempel økt med 20 prosent siden 1997. Tanken om at strengere straffer ikke fører til mindre kriminalitet har gått av moten. Dette synes å være myndighetenes respons på en endring i opinionen.
I rapporten Svenskernas syn på straff fra 2010 konkluderer Kristina Jerre og Henrik Tham: «Undersøkelsen av generell rettsfølelse viser at svensker vil ha strengere straffer. To tredjedeler mener at straffene er for mild, over halvparten er generelt for lengre fengselsstraffer og tre fjerdedeler mener voldelig forbrytelse bør straffes mye strengere enn de blir i dag. Konklusjonen av denne delundersøkelsen ser ut til å være at skjerpingen av straffelovgivningen og hardere straffer i domstolene har støtte i befolkningen.»
Det er vanskelig å beskrive lettelsen av å komme ut av Salberga. Tiden står ikke lengre stille. Selve luften smaker frihet. De som tror at svenske fengsler er en feriekoloni tar feil. Det er vanlig for land med høy kriminalitet å ha større fengsler, flere politi og lengre straffer. Denne mekanismen er nå kommet til Skandinavia. Straffene blir lengre, soningsforholdene råere og fengslene mer innvandrerdominerte.
Gapet mellom retorikk og realiteter øker i en av Skandinavias merkevarer, den progressive justispolitikken. I det stille har Sverige forlatt sin fordums merkevare, den progressive kriminalomsorgen. Kun retorikken står tilbake som misvisende eufemismer. For straffene blir lengre og fengslene blir hardere. Dette har sammenfalt med at de som sitter i fengsel i økende grad er av en annen etnisk opprinnelse enn befolkningen utenfor murene.