Michel Houellebecq: Trenger vi i det hele tatt religion?
«Det er flere protestanter i Kina enn hva det er i Europa». Forfatteren Michel Houellebecq lot bemerkningen falle under et intervju jeg gjorde med ham for min nye bok «Jernburet». Med synkende hjerte må jeg erkjenne at han trolig har rett. Kirkeframmøtet faller.
Alle tradisjonelle religioner, unntatt islam, er på vikende front i Vest-Europa, ifølge det amerikanske Center for Study of Global Christianity. Tilbakegangen har vært antatt å være mest markant i land som Norge og Nederland, hvor kirkeframmøtet har falt til under fem prosent i mange sogn.
Det var å gå i kirken var for tidligere generasjoner et tegn på anstendighet, en måte å vise verden at du er en ansvarlig borger. Slik er det ikke lengre. Religionen svekkes i Europa. Eller, mer presist, kristendommen svekkes. Rotråten som har uthulet de protestantiske kirkene, gnager nå også på røttene til katolisismen.
Dette fenomenet kompliseres av at islam i de samme årene har blomstret, noe som gjør kristendommens sklerose enda tydeligere. Samtidig har andelen av europeere som beskriver seg som ikke-religiøse, steget fra under én prosent av befolkningen i år 1900 til om lag 15 prosent i dag.
Har dette noe å si? De aller fleste som NRK kunne finne på å gi en mikrofon vil svare et rungende «Nei» på dette. Mange nordmenn er dypt skeptisk til religiøse postulater som ikke bekrefter den livstilen som de alt fører.
Andre vil svare «Ja» – den kristne tradisjonen har en intellektuell dybde som konsumisme og engleskoler ikke kan konkurrere med. Det er forbløffende i hvilken grad vår egen religion er blitt oss fremmed. Det at det norske kommentariatet behandler Luther og Mohammed som sammenlignbare størrelser sier sitt om avkristningen av landet.
Vi akademikere er ikke så opptatt av kristendommens betydning for enkeltmennesket. Vi er mer opptatt av protestantismen som samfunnsideologi. Mens enkelte religioner er vanskelig forenlige med tanken om framskritt, er protestantismen både fremskrittsvennlig, måteholden og arbeidsom. Som det stod på den broderte løperen i min barndoms Audnedal: «Hold Flid og Fred – Arbeid og Bed».
Det er derfor protestantismen vinner fram i Kina – og – hevder Houellebecq – de tomme kirkene er et tegn på Europas forfall: «Europas underskuddpå barn er i siste instans knyttet til religionens svekkelse. Ateister får jo knapt barn … de utrydder seg selv. Evolusjon favoriserer religion, ellers hadde ikke religion stått sentralt i alle historiens sivilisasjoner.»
Den første som introduserte tanken, om at det er noe spesielt – spesielt bra – med oss protestanter – var Max Weber. Weber har inspirert tittelen på min nye bok – Jernburet. Allerede på begynnelsen av 1900-tallet så Weber konturene av en modernitet hvor det byråkratiske sinnelaget brer om seg til å bli den dominerende, eller riktige, tenkemåte.
På alle kanter underlegges menneskene regler vi ikke lenger har noen innflytelse over. Weber beskrev hvorledes individer reduseres til tannhjul i rasjonelt ordnede systemer. Samfunnet lukker seg og blir til noe kaldt, uoverskuelig og, for enkeltmennesket, meningsløst. Tap av mening og sammenheng er hva Weber kaller «rasjonalitetens jernbur».
Hver generasjon har slike som holder dommedag over foreldregenerasjonens sannheter. Houellebecq er blitt den forfatteren. Han ga stemme til 68-ernes barn, de som betalte prisen for foreldrenes frihetssøken. Dette er et tilbakevendende tema i forfatterskapet. Houellebecq ser, for eksempel, på ’fri seksualitet’ som en svindel.
Mens de som har kapital – er vakre, rike eller berømte – kan velge og vrake i partnere, stenges de som ikke er attraktive, ute av markedet. Som han skriver i: I et samfunn hvor moral er knyttet til religion, «vil de fleste finne noen å dele seng med. I et gjennomført liberalt seksuelt system vil enkelte ha varierte og spennende erotiske liv, mens mange reduseres til onani og ensomhet.»
Houellebecq mener at Europa sitter fast i en krise som mer enn økonomisk eller politisk, er en åndelig krise. Europa har mistet sitt eget prosjekt av syne. For å unnslippe dette «kreves en ny giv til å bygge noe nytt, og for at det nye skal vare, kreves nye sannheter, en ny religion.» For at et samfunn skal fungere, må vi ha en religion som viser det fullkomne samfunn. En ekstern modell som vårt samfunn kan etterligne. «Vi trenger en himmel,» sier Houellebecq.
Så vi må begynne å tro igjen. Men det er ikke så enkelt: Houellebecq erkjenner at han anser vår tids kristendom som for vammel til å mobilisere. Den norske statskirken minner jo mest om et statlig direktorat. De færreste gløder for direktorater. Prestene synes mer opptatt av slik som bibelen ikke sier noe om, enn hva den faktisk sier noe om:
Houellebecq mener kristendommen ikke lengre er en løsning. «Et alternativ er å bygge et nytt samfunn på en eksisterende religion, for eksempel islam, at Europa blir et islamsk kontinent. Det kunne fungere. I alle fall demografisk, det ville løse befolkningskrisen.»
VÅRT LAND – lørdag 22. november 2014