Det er ikke ofte vi hører om Trygve Lie nå for tiden. Ting har endret seg siden 1950-tallet slik Niels Fredrik Dahl beskriver det i boka På vei til en venn. Der er Trygve Lie landets mest respekterte mann. Han som skapte fred i verden og som fikk nøkkelen til Norges største leilighet – i landets høyeste bygg – av selveste Kongen. I dag er det etterfølgeren Dag Hammarskjöld som er FNs fremste ikon. Ikke like mye står tilbake etter Trygve Lie. Et kjellergalleri i New York, en ramponert statue på Furuset Senter.
Min interesse for den norske generalsekretæren ble vekket da jeg en høstdag på Manhattan stoppet foran et bord med brukte bøker til 2 dollar. Der, mellom Le Carré og Harry Potter, lå en bok med hvitt omslag. Trygve Lie «In the Cause of Peace». Som leseopplevelse er boken nøktern, velskrevet og- som autobiografier flest- behagelig søvndyssende. Ikke da Oslo lanseres mulig hjemby for FN, eller da det bryter ut krig i Korea – selv ikke da USA og Sovjet slår seg sammen og omstøter valget av Paul-Henri Spaak til ledervervet i FN, eller kommer Lie ut av sin avmålte stil.
Trygve Lie var en uventet lederkandidat. Han blir selv vag når han beskriver omstendighetene da valget av belgieren ble annullert og Norges utenriksminister ble skjøvet inn på den internasjonale scenen. Vi vet i dag at Spaaks tro på en Europeisk union var uakseptabelt i Moskva. Men hvorfor falt valget på hva Lies sekretær, Brian Urquhart, senere beskrev som ’en obskur norsk politiker’? Konfrontert med dette utsagnet svarte datteren, Guri Lie Zeckendorf: ’fars kandidatur stod på egne ben, han bør tvert om regnes som en av FNs arkitekter.’
En annen versjon som verserte på den tiden var at Lie ble håndplukket av Moskva fordi han som norsk justisminister hadde vist seg føyelig da Leon Trotskij ble kastet ut av landet i 1936. Torgrim Titlestad mener å ha funnet Lies navn på Sovjets lønningsliste tidlig på 1920-tallet. Trotskijs norske livvakt, Nils Dahl, hevder i et intervju i <kur>Revolutionary History<kur> at Trygve Lie fikk kommunistlederen isolert for å hindre at han tok til motmæle under Moskvaprosessene, hvor han ble dømt til døden <kur>in absentia<kur>. Selv hevdet Lie at utvisningen kom av brutte asylvilkår.
Så en pikant vending. I New York møter Trygve Lie sjefsanklageren fra Moskvaprosessene. Andrej Vysjinskij – mannen som hadde presidert over likvideringen av bolsjevikpartiets gamle garde er nå Sovjetisk utsending til Sikkerhetsrådet. Pierre Broué beskriver i boka <kur>Mosvaprosessene<kur> hvordan Vysjinskij, trolig vitende om bruken av tortur og falske anklager, rev løs i de knekte mennene på anklagebenken. Dødsdommen over Trotskij ble fullbyrdet av en Stalinagent i 1940.
Trygve Lie kastet seg inn i arbeidet med å bygge en ny verdensorden. Han kjempet for en annen, mektigere organisasjon enn dagens FN og truet flere ganger med å gå av når han følte seg motarbeidet av stormaktene. Som Generalsekretær støttet han opprettelsen av Israel og Indonesia. Han overså tilbaketrekkingen av Sovjetiske tropper fra Iran og stod sentralt i FNs inntreden i Korea-krigen i 1950. Alt syntes å ligge til rette for gjenvalg og fem nye år.
Fram til mai 1950 var Trygve Lie eneste kandidat til toppvervet. Så skjedde det noe. I oktober var han ikke lenger akseptabel for Moskva. Guri Hjeltnes har pekt ut Lies håndtering av Korea-krigen og McCarthyismen som viktige faktorer. Men det er trolig ikke hele forklaringen. I biografien beskriver Lie hvordan han alt fra 1949 faller offer for sviende personangrep fra den Sovjetiske delegasjonen. Hadde nordmannen vist seg mindre føyelig enn antatt?
Igjen stod Lie overfor Vysjinskij. Da han utviste Trotskij i 1936 valgte ministeren pragmatikk over prinsipp. Asylanten måtte for enhver pris ikke få lille Norge på kollisjonskurs med Sovjet. Skammelig, ja vel. Med makt følger ansvar. Som dikteren Charles Péguy sa det <kur>- Å ha rene hender kan også bety at man ikke har noen hender<kur>. Lie var ikke redd for å ta ubehaglige avgjørelser. I 1950 sitter Lie på sitt kontor og hører Vysjinskij ærekrenke ham for verdenspressen. Parallellen er slående til da Trotskij satt isolert på Hurum og lyttet til sin egen rettssak på Radio Moskva.
En vinterdag da jeg søkte ly for regnet på 1st Avenue traff jeg en venn som arbeider i FN. Over en plastkopp kaffe med utsikt til den tomme sikkerhetsrådssalen fortalte han: ’Lie var nok betraktelig sterkere enn det supermaktene hadde trodd da de valgte ham. Han så seg mer som en selvstendig maktfaktor enn som en gallionsfigur. Striden mellom Lie og Sovjet var viktig. Det ble da endelig klart at Generalsekretæren ikke har noe mandat utover den støtte han til enhver tid har blant medlemsstatene. Lies avgang bekreftet at makta rår – også i FN.’
Den utadvendte og selvbeviste nordmannen ble etterfulgt i 1953 av den lavmælte aristokraten Dag Hammarskjöld som døde i en flyulykke i 1961. Svenskens navn pryder i dag gater og parker verden over. Det er ikke åpenbart hvorfor Hammarskjöld skulle formørke Trygve Lie. En faktor er nok valgene som Lie gjorde, som gjør han til en kontroversiell figur den dag i dag. Eller kan hende at det er så enkelt at vi har en tendens til å huske ledere som falt i tjeneste – og å glemme de som bare fikk sitte i en periode?
Trygve Lie er en av få politikere fra små land som har nådd helt til topps internasjonalt. En mann i det moderne Norges selvbilde: pragmatisk, idealistisk – en patriot med sterk tro på samarbeid. Han ledet FN gjennom en brytningstid da seieren over nazismen ble avløst av kald krig mot kommunismen – og ble på sett og vis ett av denne krigens ofre.
For med ett var det over. Like motvillig som han hadde blitt dyttet inn på scenen, ble Trygve Lie skubbet av. Det var ikke lett å komme tilbake. Hjem til et sosialdemokrati så ulikt de forfinede FN-kretsene. I Norge foretrakk man fra begynnelsen å forholde seg til FN som abstrakt idé i stedet for som maktpolitisk realitet.
Ideen om FN som antitesen til stormaktsmaktpolitikk har blitt en hjørnestein i vårt hjemlige politiske konsensus. Norske politikere kan uten å bli motsagt presentere FN som universalløsning: et alternativ til både EU og NATO. Organisasjonens skyggesider blir glanset over eller ignorert. En av grunnene til at vi skal huske Trygve Lie er kan hende som et norsk perspektiv fra virkelighetens internasjonale politikk – hvor skitne hender er et tegn på makt.
Trykket i Adresseavisen 22.08.2006