Minerva 06 februar 2924
Ungdommen blir ikke fulle, gravide eller slåss – hvordan kan vi rette på det?
Asle Toje
Nordmenn er blitt den verste typen moralister, den dekadente. Forferdelsene avløser hverandre: Metoo og munnbind, klimakatastrofe og migrantkrise; BLM og LHBT, Gaza og master-plagiat. Det kunne virke som om Norge var inne i sluttspurten mot Det moralske samfunn, at vi rydder bort de siste rester av umoral. Men slik er det jo ikke.
For som med det ibsenske borgerskapet, blomstrer synden bak de digitale fasadene: Hovmod, grådighet, begjær, fråtseri, vrede og latskap. Ett eksempel kan stå for mange: Norge er på 26. plass på verdensbasis for trafikk til Pornhub, selv om befolkningen er den 119. største. Norske kvinner konsumerer også fruktene fra den råtne industrien, mer enn det globale gjennomsnittet.
Vår tid dyrker ungdommelighet. Gamle vil være unge. På enkelte måter har det aldri vært en dårligere tidsalder å være gammel. Rekordmange lever alene og dør alene. Den tradisjonelle normen der alder og visdom ble hedret, er kassert. Dikteren George Bernard Shaw skrev at «Ungdom er det mest dyrebare i livet; det er synd den kastes bort på unge mennesker».
For det er ikke bare greit å være ung. Men de som er født etter århundreskiftet, sliter med rekordnivåer av angst, depresjon og ensomhet. Psykologiprofessor Jean Twenge viser i sine arbeider at dagens unge er mer komfortable på nett enn i sosialt lag. Deres fysiske helse er bedre enn noen gang før, men de sliter mye mer med mental helse.
Mye har skjedd siden Dagbladet i 2005 stolt kunne rapportere at nordmenn var «verdensmestre i tilfeldig sex». Norsk ungdom drikker mindre, de kopulerer mindre og de slåss mindre. De som fryktet at «gaming» ville føre til mer vold, tok altså feil, på samme måte som porno synes å gjøre unge mindre seksuelt aktive.
Og de som trodde at det var kristendommen som var kilden til moralisme, tok feil. Den norske kirke har gitt opp sin moralsk oppdragende funksjon, men moralismen blomstrer som aldri før. Våre sekulære eliter er lettkrenkede som viktorianere – det rykker i kanselleringsnerven dersom noen skulle ha uttrykt seg udelikat om emner fra rase til kjønn eller klima.
Journalister er blitt voktere av etablerte sannheter. Dersom det innebærer å stenge de uten høy utdannelse ute fra ordskiftet, er det en pris de universitetsutdannede er villige til å betale. Fordi det heter ikke indianer, det heter urfolk. Eivor Oftestad skriver: «Å moralisere over fortiden er ofte som å bytte regler midt i et spill og påstå at forrigemann jukset.»
En religion er et rammeverk for å forstå verden og et sett med forslag til hvordan vi bør opptre. Andrew Doyle skriver i boka The New Puritans (2022) at sumtotalen av vår tids moral-trender, er en ny religion. Dens profeter har Max Webers karismatiske autoritet [primært ved universitetene] og de nye sannheter bekreftes gjennom den straff som kan påføres i deres navn.
Den patruljeres av frivillige, troende – ofte kvinner. Dette er et åndelig trossystem for folk som føler hånetrang ved den kristne forestillingen som arvesynd eller mirakler, men som uten vansker aksepterer at den moderne verden predestineres av usynlige «strukturer», eller at en kvinne kan bli til en mann gjennom besvergelser.
Kristendommen var den første selvhjelpsbevegelsen. Kristen doktrine påpeker at mennesker er syndige. Vi er disponert til å være dovne, ego, grådige, og sjalu. Bare ved å overgi oss til Guds regler og utvise konstant årvåkenhet kan vi bli den beste versjonen av oss selv. Høye standarder balanseres av endeløs tilgivelse.
De nye puritanerne snur kristendommen på hodet. De tror at språk dikterer virkeligheten, og at hvis mennesker er sjåvinistiske eller fordomsfulle må det være fordi kulturen har overbevist dem om å bli det. Dette ligger i forlengelsen av filosofen Montaignes idé om «den edle villmann» – at menneskenaturen er iboende god og det er sivilisasjonen som korrumperer.
Dette er forestillingen om at en mann som vokser opp på en holme, helt uten menneskelig kontakt, ville være blottet for fordommer, og når han først fikk skrubbet av seg fiskesloet, sluttet med sin vanvittige gurgling og fikk jobb i Inkluderingsdepartementet, ville han aldri finne på å diskriminere mot minoritetsjobbsøkere.
Den nye puritanismen har sin egen versjon av arvesynden, der et menneskes verd er knyttet til deres rase, kjønn og seksuelle preferanser – og påståtte «privilegier». Det finnes ingen frelse eller tilgivelse. Den anklagede må bevise sin uskyld, ikke motsatt. Det er kun en straff: utstøtelse, ostrasisme.
Hvordan i all verden kom vi hit? Jeg har tenkt på dette og min teori er som følger: Da Nietzsche forkynte Guds død, var det ikke blasfemien som var bemerkelsesverdig – men varslet om at kristendommens svekkelse ville skape et moralsk vakuum som ville sluke «hele vår europeiske moral» (s. 343) – særskilt troen på moralsk likeverd. Menneskeverd-tanken skiller kristenmoralen fra andre moralsystemer.
Det er langt vanligere at et menneskes moralske verdi avhenger av individets plass i samfunnshierarkiet. Visst ofrer vi ved de gamle hovene, men vi tror ikke lengre. Og det er systemet som nå vokser frem: En manifestasjon av dette er at Oslos politikere bruker store penger på å lyse opp fasaden på Økernblokka med ordet «TILLIT»? Som om ordet tillit skaper tillit.
Generasjonen som er født etter år 2000 er svært forskjellig fra foregående generasjoner, ikke minst med hensyn til deres verdier. Psykologiprofessor Jean Twenge ga oss noen av det tidligste og mest komplette tallmaterialet om hvordan teknologi og sosiale medier har påvirket amerikanske tenåringers mentale helse og velvære.
Twenges forskning viser hvordan det var etter 2012, da smarttelefoner ble allemannseie at andelen av depresjon, ensomhet, selvskading og selvmord begynte å øke kraftig blant unge. Twenge er klar på at det er frykten for internett-mobben, eller jevnaldrende gruppe-mobben som skaper så mye mentale problemer blant unge.
Vi oppsummerer: Kristendommens svekkelse undergraver menneskeverdet – og den moralske autoriteten til å definere hva som er godt, sant, sunt, riktig og viktig falt ned i gata, hvor den ble plukket opp av sekulære moralister på jakt etter sosial status. De virket gjennom en ny teknologi – internett – og de misjonerte gjennom smarttelefoner.
Resultatet er berømmelse for de få og mental uhelse for de mange; varierte og perverterte sexliv for de få – ghosting og onani for de mange. Jeg har snakket med en del unge og er smått forferdet over utviklingen; de vil ikke dusje sammen, de vil ikke vise rommet sitt til hverandre – de hevder seg over de med lavere status på meldingstjenester hvor «alle» kan se.
Sosiale medier har gjort mye av psykologifaget til skamme. Mens akademikerne vaset rundt i kvalitative data, brukte Big Tech store datasett til å finne hva som motiverer mennesker. De har «hacket» oss. De vet hva som motiverer mennesker – på tvers av individualisme. Hva vi dypest sett vil ha – selv om det gjør oss ulykkelige. Og mange unge lider nød, flere enn før.
Staten, stortinget er blitt er libertarianere i møte med Big Tech. De samme politikerne finner stadig nye og kreative måter å påvirke din søppelsortering, men vil ikke regulere Google eller Facebook. De lar disse selskapene spionere på egne borgere på måter som de ikke tillater seg selv å gjøre – og de prøver ikke engang å regulere voksen-innhold som rettes mot barn.
Naturligvis vil politikerne diskutere tiltak som ikke virker. Holdningsskapende kampanjer og mer penger til griske NGOer med trøstefulle navn. Andre land har bygget seg brannmurer, stengt tilgang til nettporno, holdt Google ansvarlig. Jeg tror dette behovet vil tvinge seg frem også i Norge. Men det vil kreve grundige utredninger for å beskytte ytringsfriheten.
La meg komme med et kreativt forslag: Smarttelefonforbud for ungdom under 18, akkurat som med nikotin og alkohol. Skaden på unges mentale helse er for stor til at vi kan la dette fortsette. Vi må få oss en pustepause for å vurdere en utvikling som synes å skade barns helse. Jeg er sikker på at fordelene vil veie tyngre enn ulempene