Hva menes egentlig med «parallellsamfunn» – og er de egentlig så farlige?
Begrepet parallellsamfunn ble først brukt av den tyske sosiologen Wilhelm Heitmeyer og refererer til selv-segregerte innvandrersamfunn hvor muslimsk tro er fellesnevner. Ordet overlapper i meningsinnhold med motkultur og subkultur, men har negative undertoner som peker hen mot det norske begrepet «stat i staten». Parallellsamfunn betyr vanligvis at en gruppe avsondrer seg fra fellesskapet gjennom språk, skikker, kleskoder, religionsutøvelse, moral, normer og rettsorden. Dette kan gi seg utslag i fysisk avsondring hvor minoriteter lever i klynger, hvor de er i overtall. Fenomenet minner i så måte om kolonialisering.
Det kan høres dramatisk ut, men skandinaviske land har gått langt i retning av å oppmuntre til slike parallellsamfunn. Ikke minst gjennom at grupper som velger utenforskap, tillates å gjøre dette på fellesskapets regning. Barn skoleres på fremmede språk gjennom morsmålsundervisning, på bekostning av kyndighet i hovedspråket i landet de vil leve sine liv. Muslimske nyankomne har kunnet velge bort likestilling, en sentral del av den sosialdemokratiske samfunnskontrakten. Staten har gjort dette mulig ved å kompensere for kvinners manglende deltakelse i arbeidslivet gjennom trygd.
Parallellsamfunn er et naturlig resultat av multikulturalisme. La meg gi et eksempel. Frankrike har forbud mot hijab på skolejenter. Begrunnelsen var at hijab er et symbol på manglende vilje til å integreres i det franske fellesskapet. De kunne gjøre det uten større protester fordi Frankrike har valgt bort multikulturalisme. Det finnes ikke mer enn ett samfunn i Frankrike. I Norge klarer man ikke engang å formulere et prinsipielt standpunkt mot burka. Dette på tross av at dette klesplagget er en hån mot det norske samfunnets kjerneverdier.
Multikulturalismen gjør det vanskelig å trekke en linje i sanden for hva vi ikke vil godta. De samme argumentene som brukes om hijab på småjenter, gjenkjennes i argumentene for islamskoler, flerkoneri og shariadomstoler. Storbritannias erkebiskop, Rowan Williams, var blant de første til å innrømme dette. Da jeg snakket med ham i 2008, spurte jeg hva han egentlig mente med følgende kontroversielle uttalelse: «Sharialover i Storbritannia er uunngåelig.» Han svarte den gang at muslimer ikke bør tvinges til å velge mellom kulturell lojalitet eller lojalitet til staten.
Jeg syntes den gang at erkebiskopen gjorde en bedrøvelig skikkelse. Jeg ville ha forventet den slags bløtkokt relativisme fra den norske kirken, men ikke fra en anglikaner. Jeg ser nå at bildet er nok mer komplisert enn hva jeg den gang trodde. Eksempelet Hells Angels (HA) viser dette: De danske «englene» protesterer mot å bli definert som mistilpassede som må integreres i samfunnet. Dette har resonans. Mange mener at staten tar seg friheter, når den tar på seg å omskolere en gruppe danske borgere fordi de velger en annen livsstil enn flertallet.
Bandekrigen lyssetter debatten om parallellsamfunn fra en annen vinkel. Ta bort innvandrere som en faktor, og det prinsipielle trer klarere fram. De fleste er enige om at vi ikke kan ha strengere regler for minoriteter enn for flertallet, like lite som minoritetene skal ha et eget sett med regler. I essayet «Integration og Udstødelse» påpeker HA-talsmann Jønke Nielsen at storsamfunnets reaksjoner på HA har vært å skjære alle over en kam, og at det har konkludert med at de er utskudd som det ikke er plass til i Danmark: Politiet har valgt en autoritær strategi: Grunnløse arrestasjoner, medlemmers tilgang til lovlig arbeid er blitt begrenset og byråkratiet er blitt brukt til å ta fra dem deres tilholdssteder.
Hells Angels markerer avstand til storsamfunnet med sin uniform, syn på lov og rett, sine interne regler og sine festningslignende klubbhus. Enkelte av dem har lange kriminelle rulleblad. Klubben har sin egen mytologi og en overnasjonal identitet. Jeg fikk ikke intervjue Jønke. Til tross for at han takket ja, avslo de norske englene. Og fordi jeg er norsk, bestemmer sistnevnte gruppe om et intervju kan gjøres eller ikke. Mens danske HA har valgt en offensiv mediestrategi i kampen mot de som stempler dem som samfunnsfiender, velger de norske englene å holde hodet lavt.
HA hevder at de forskjellsbehandles i forhold til andre minoriteter. De påpeker den omvendte rasismen. De viser til at de fleste av medlemmene er selvstendig næringsdrivende, og at de fleste er fra den blå arbeiderklassen. Leseren ser hva jeg sikter til. Det blir håpløst når parallellsamfunn med etniske dansker, behandles ut fra et annet sett med regler enn minoritetenes parallellsamfunn. HAs valgte utenforskap, ble besvart fra statsmakten med hardhendte forsøk på å eliminere deres livsstil; mens andre minoriteter har fått frie hender til å danne parallellsamfunn, under henvisning til kulturelle rettigheter. På 80- og 90-tallet godtok det danske samfunnet å se på kriminalitet blant innvandrere som et tegn på samfunnets tilkortkommenhet, mens det tok lovbrudd fra HA som et grønt lys for å knuse dem.
I Danmark har kulturkampen renset luften. Borte er den klamme paternalismen, og den selektive moralismen som vi kjenner fra Norge. Både Hells Angels og muslimske innvandrere har fått klar beskjed om at Danmark ikke tolererer noen stat i staten. Kulturkampen har også satt i gang en lenge vanskjøttet prosess som skal definere hva borgere bør forvente av hverandre. Utfordringen er å balansere plikter overfor fellesskapet, mot individets medfødte rett til frihet. Som Jønke selv sier det: «Vi er en del av samfunnet – vi har familie, arbeid, vi kjører på veiene, vi betaler skatt – men hvordan vi lever våre liv, det er vår sak.»
Trykket i ErlikOslo 14.02-2014